Mariam var 12 år gammel da moren ba henne gå og vaske seg: «Du skal forlove deg»

Mariam Rasouli (46) kommer aldri til å glemme dagen hun ble forlovet. Hun var 12 år gammel og kom blid og positiv hjem fra skolen i Herat i Afghanistan.

Men brått skulle barndommen brutalt bli revet vekk fra henne.

«Skynd deg og vask deg, Mariam», beordret moren. «Du skal forlove deg.»

Den kommende ektemannen var en eldre mann hun ikke kjente. En som ga henne frysninger.

Men hun hadde for lengst lært at en jente ikke kunne gjøre egne valg. Makten tilhørte menn.

«Hvis du nekter å gifte deg, vil faren din drepe deg,» advarte moren.

Den unge jenta som ønsket å fortsette å gå på skolen, ble i stedet kastet inn i et voldelig ekteskap.

Hun var allerede vant med at menn var slik, faren pisket kvinnene i familien. Voldtekt var heller ikke fremmed for henne.

De neste årene ble fylt av enda mer lid­else – ufrivillige aborter, dyp for­tvilelse, og til slutt en elsket sønn som ektemannen skulle ta fra henne før en dramatisk flukt endte i det ukjente landet Norge.

– Jeg tvilte på at jeg ville overleve, men hadde ikke ­annet valg enn å dra, sier Mariam.

Har funnet seg selv

I dag bor Mariam i Trondheim sammen med to barn hun har født i Norge. Hun er skilt fra faren deres.

Vi møter henne på Deichmanske bibliotek i Oslo. Sammen med forfatter Guro Kulset Merakerås har hun startet dagen på «God Morgen, Norge» på TV 2. De to har skrevet boka «Jeg er Mariam, en fortelling om frihet».

Mariams evne til å formidle har gjort henne til medlem av Den Afghanske Forfatter og kunstner Forening i Norge, som har som mål å fremme afghansk litteratur og kunst her i landet, samt å ivareta interessen til afghanske forfattere og kunstnere.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Mariam snakker sjarmerende trøndersk med afghansk aksent.

– Jeg er stolt av livet mitt i Norge, sier hun smilende.

– Her har jeg funnet meg selv, en ganske annen Mariam enn den jeg var i Afghanistan. Endelig er jeg fri og kan ta egne valg! Ved å dele min historie håper jeg å hjelpe andre som bærer på lignende opp­lev­elser.

Da Olaug solgte leiligheten, fikk hun en overraskelse som snudde livet hennes...

I skrivende stund er det ­registrert nærmere 300 000 mennesker her i landet som har flyktet fra sine hjemland. Miriam ber oss være oppmerksomme på at det bakenfor smilene og gleden over å ha kommet hit bor mye smerte hos dem.

– Vi er mennesker som har vokst opp i en helt annen kultur og med et annet morsmål, men som nå hører til i det norske samfunnet.

Guro nikker og under­streker:

– Det er viktig at disse historiene kommer frem, helst så mange som mulig. For det finnes ikke én gyldig historie for dem alle. Vårt bidrag er å fortelle om Mariams liv.

Les også: Da vaktmesteren Hamid så barna utenfor asylmottaket, måtte han gjøre noe: – Jeg vet hvordan det er å ha mistet alt

Ingen rettigheter

Noen flyktninger kommer hit med smuglerhjelp, for å søke asyl. Som Mariam for 21 år siden.

– Veien hit – for de fleste av oss – har vært svært krevende, sier hun. Hun hadde ett mål med flukten – frihet.

– Jeg pleier å beskrive mitt liv i Afghanistan som mørkt, sier hun. Ved minnene kommer også et mørkt drag over ansiktet hennes.

Mariam ble mor allerede som tenåring, men mannen nektet henne å se sønnen vokste opp. I mange år trodde hun at han var mistet for alltid, men for noen år siden ble hun gjenforent med ham.

Han bor i dag i Tyskland og vet å sette pris på kontakten med moren sin. De to barna som er født i Norge er nå 10 og 20 år. Alderen på den eldste sønnen vet hun ikke eksakt – heller ikke sin egen.

Årstall og datoer var ikke noe de brydde seg om i hennes landsby.

– Det å ha nær kontakt med mine tre barn er min største lykke, sier Mariam glad.

At hennes første mann ­forkastet henne, gjorde livet vanskelig i Afghanistan.

– Å være en ung, skilt ­kvinne var som en dødsdom. Jeg hadde ingen rettigheter, ­ingen trygghet, og ingen fremtid. ‘Enten dør jeg på veien, ­eller så finner jeg et nytt liv et annet sted,’ tenkte jeg under flukten. Sorgen over å ha mistet kontakten med barnet mitt var uansett mest smertefull, sier Mariam.

Hun la ut på en farlig flukt gjennom Iran og Tyrkia, og videre over Middelhavet og til Norge. Hit kom hun i 2003.

– Underveis møtte jeg min neste ektemann. Han hjalp meg med det praktiske på flukten.

Les også: (+) Historien om Svanhild er ikke til å tro, men barna hennes er sikre på at hun fortalte sannheten

Ble bønnhørt

I boken kommer Mariams filosofiske tanker til uttrykk i dikt, eller det Guro kaller små «tekstsmykker». Som dette:

«Jeg hadde varme følelser for han som ble mannen min i Norge.

Ikke kjærlighet.

Men takknemligheten er også varm.

Jeg ville så gjerne gi ham noe – en takk.

Og hadde ikke annet å gi

enn meg selv».

På mottaket ba Mariam til høyere makter for å få oppholdstillatelse. Hun ble bønnhørt.

– Nå bor jeg i paradis! erklærer hun smilende.

– Norge representerer den friheten jeg lengtet etter. Her kan jeg være meg selv, jobbe, ta vare på barna mine, og være trygg.

Men friheten kom ikke uten utfordringer.

– Det tok lang tid å forstå dette samfunnet og finne min plass i det. I starten slet jeg og var svært nedtrykt. Alt måtte jo læres fra bunnen av, språket, kulturen, ja, hvordan det er å være en fri kvinne. Men, jeg klarte det, sier hun stolt.

Mariam jobber nå som miljøarbeider i en boenhet for enslige mindreårige flyktninger i Trondheim kommune.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

– For meg er Norge det utopiske paradiset min bestemor fortalte meg om. Når jeg ble pisket av min far, var det hun som trøstet etterpå. Kloke bestemor ga meg troen på at det var mulig å oppnå et bedre liv. Jeg tror hun ville ha likt mitt norske paradis, sier hun med vemod i blikket. Bestemoren gikk bort før hun flyktet fra Afghanistan.

– I Norge er det mulig å skape et verdig liv.

Trenger å bli sett

Til tross for at det er likestilling mellom kjønnene her i landet, er det ingen selvfølge at kvinner fra mannsdominerte kulturer klarer å ta del i den norske friheten.

Ifølge forfatteren lever mange fortsatt ­undertrykt av sine menn, også her til lands.

Det ønsker Mariam en større åpenhet om. Hun vil hjelpe andre som kom­mer hit fra land hvor kvinner har få rettigheter.

– Mitt budskap er at vi kvinner er like mye verdt som menn, at vi er sterke og har rett til frihet, sier hun bestemt.

– Du skjønner, vi har lært det stikk motsatte, gjennom kultur og religion. Å endre en slik tankegang krever kunnskap så vel som vilje og mot. Jeg bor i et blokkområde i Trondheim hvor de fleste er innvandrere. Da er det ikke så lett å bli integrert i det norske, kjent med dere som vokste opp her, sier hun.

– Vi trenger å bli sett av dere. Vit at det skal så lite til, et smil fra deg vil bety mye, og ta gjerne initiativ til en prat. Kanskje over en kopp te og noe godt å spise? En skikk fra mitt hjemland som jeg ­holder kjær. Noe positivt er det å hente fra alle kulturer, sier Mariam.

Hjemme i Trondheim er hun engasjert i arbeidet med matsentralen der. De samler inn overskuddsmat fra leverandører og grossister for å dele ut til folk som har dårlig økonomi.

– Matsentralen betyr veldig mye for oss. Der henter jeg matvarer hver uke og deler ut til andre trengende i nabo­laget, forteller hun.

Mariam har lenge brukt sin egen historie til å løfte andre kvinner. I 2022 fikk hun hjelp av en såkalt skyggeforfatter til å skrive den delvis selvbio­grafiske romanen «Blomsten og Trollet». Den kom ut på et lokalt forlag. Forsiden viser en kvinne i burka.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Årets bok, «Jeg er Mariam», er utgitt på landets største forlag innen sakprosa. Her viser hun sitt eget ansikt på forsiden, forteller om sitt virkelige liv og skriver navnet sitt med gullskrift inn i samfunnsdebatten.

– Det er farlig for meg å være så åpen, røper hun.

– Kulturen jeg har flyktet fra påvirker fremdeles oss afghanske kvinner i Norge, men det jeg forteller er min verden.

– Mariam er veldig modig, det er sjelden vi hører stemmer som hennes, skyter Guro inn.

– Når hun tør å snakke, er det opp til oss å vise at vi vil lytte.

Les også: Giti trodde at hun var et åpent menneske. Men da hennes egen datter ble tenåring, fikk hun seg en vekker

Frie barn

Alle de tre barna til Mariam bor nå i en del av verden som gir dem valgmuligheter.

– De er friske, har venner, går på skole, og er frie, ramser hun fornøyd opp.

– Hva mer kan en mamma ønske seg for sine?

Hun har snakket med de to yngste om forskjellen mellom hennes barndom og deres.

– De vet hvor heldige de er. Tenk, min datter kan bestemme over sitt eget liv! slår hun fast med tårer i øynene.

– Hun skal aldri måtte oppleve å bli giftet bort.

Frank var nesten fire år da moren forsto at noe var galt

Etter sjokkbeskjeden begynte Mona å spare til sin egen begravelse. Så skjedde det utrolige