MONAS STERKE HISTORIE:
Etter sjokkbeskjeden begynte Mona å spare til sin egen begravelse. Så skjedde det utrolige
For 18 år siden fikk Mona en skremmende beskjed. Legene forberedte småbarnsmoren på at hun kom til å dø innen ett år.
Året var 2006. Mona Wike var 35 år, gift med Heming, mor til Hedda på seks og Storm på fire. Familien bodde på Husøy utenfor Tønsberg, og Mona var i jobb som leder på et regnskapskontor i Vestfold.
Kreftsykdom var hun ikke ukjent med; to år tidligere hadde hun vært igjennom en omfattende behandling for livstruende livmorhalskreft.
Livmor og lymfeknuter var blitt fjernet, og i fire måneder hadde hun fått cellegiftbehandling.
Nå følte hun seg frisk og håpet at hun hadde lagt sykdommen bak seg.
Det var blitt høst og kaldt i luften da hun oppdaget en kul på den ene siden av magen. Den viste seg å være en svulst på størrelse med en appelsin.
Legene sa at kreften hadde spredt seg til et område der de ikke kunne operere. For at den ikke skulle fortsette å vokse og gi smerter, ga de Mona en ny cellegiftkur.
Når vi møter Mona en vårdag i 2024, er hun blitt 53 år. Hun og Heming har flyttet til familiegården hans i Hof i Vestfold, der vi sitter i det koselige kjøkkenet. Mona serverer raust med kaffe i fine krus.
Når hun nå skal dele historien sin, er det for å spre håp, slik at andre kreftrammede skal våge å tro at det kan gå bra, selv om de har fått en skremmende beskjed.
Les også: Pernilla hadde passert 45 år da hun fikk tidenes overraskelse
Fortvilelsen
«Vi kan ikke fjerne kreften din. Vi har begrenset med muligheter». Noe slikt fikk hun høre av sykehuslegen.
Mona svarte: «Mener du at jeg skal dø?»
Legen sa at ja, det kom hun til av den krefttypen.
Nevroendokrin småcellet livmorhalskreft er krefttypen som rammet Mona – med to tilbakefall. Den er sjelden og aggressiv og vanskelig å identifisere. Prognosen for å overleve er dårlig. De beste sjansene har yngre kvinner som får diagnosen tidlig.
Mona spurte: «Har jeg fem år igjen å leve?»
«Nei, ikke så lenge», var svaret.
«Ett år?»
«Kanskje.»
Heming, som var sammen med henne under samtalen, spurte: «Har dere ikke et halmstrå av håp å gi oss?»
Men nei, det hadde de ikke. Mona og Heming ble vist inn i et rom der de kunne summe seg. Spørsmålet var: «Hva gjør vi nå?»
Hjemme hadde de to små barn som trengte mammaen sin. Alle tankene som jaget igjennom hodet, husker ikke Mona i detalj, men de handlet i hovedsak om barna.
Skal de vokse opp uten en mamma? Hvem skal gre og flette håret til Hedda? Tankene kretset rundt store dager som ville komme i livene deres – konfirmasjoner og brylluper som de ikke skulle få dele med henne. Men andre tanker kom også.
– Jeg begynte å spare penger til min egen begravelse – og planla den. Jeg tenkte på hvordan andre ville huske meg. Ettermælet ble viktig for meg; jeg ville være grei mot alle.
Les også: (+) Tvillingene Brit Mari og Kari Ann var uadskillelige. I voksen alder skjedde det ufattelige
Forberedte seg
Mona holder begge hendene rundt kaffekoppen mens hun tenker tilbake. Hun smiler, skyter inn at begravelseskontoen endte opp som sofakonto i stedet. Men da, midt i krisen, var ikke en ny sofa noe hun tenkte på.
– Da jeg var på det svakeste og lå på sykehuset, drømte jeg om å gå på ski på vidda. Siden den gangen har jeg vært flere ganger i Jotunheimen. Jeg lagde også en kokebok med mine signaturoppskrifter til barna, så de skulle ha dem med seg inn i voksenlivet. Først og fremst var jeg opptatt av å være mest mulig hjemme sammen med dem.
Mens hun lå på sykehus, sørget Heming for at Hedda og Storm fikk være sammen med mammaen sin. Annenhver dag tok han de små med på besøk.
De spiste middag på vei til henne, satt og snakket med mamma en stund, før de fikk bade i det oppvarmede bassenget på Radiumhospitalet og så få pysjen på. Før de dro hjem for natten, fikk de kveldsmat i sykehussengen sammen med mamma.
– Det var krevende for ham og veldig flott gjort. Hadde ikke tingene blitt lagt så godt til rette, vet jeg ikke om jeg ville ha klart å stå i cellegiftbehandlingen. Jeg tålte den dårlig og ble syk. Flere ganger ble jeg lagt inn med blodforgiftning fordi immunforsvaret mitt var så dårlig.
I dag vet Mona at det var barna som ga henne vilje og styrke til å klare det. Støtten og hjelpen fra familie og venner betydde også ubeskrivelig mye.
Hun var åpen om beskjeden legene hadde gitt henne, men ventet med å fortelle barna hvor alvorlig det var. Først da Hedda spurte direkte om kreften, sa Mona at hun kunne dø av den.
Nettverk i USA
– Jeg er optimist av natur. Når jeg googlet, fant jeg nedslående informasjon om at ingen overlevde kreftformen jeg var rammet av. Men jeg fant en dame i Korea som hadde overlevd. «Hvis hun kan, kan jeg,» tenkte Mona.
Hun fikk kontakt med et nettverk i USA, bestående av mennesker med samme krefttype. Hun reiste dit, møtte flere av dem og ble en del av fellesskapet. Det ga styrke å se at mange overlevde, mot alle odds.
Etter flere måneder med cellegift hadde svulsten krympet såpass at legene besluttet at det var trygt å operere.
Men allerede to år senere, i 2008, kjente Mona en ny klump i magen. Det viste seg å være enda et tilbakefall; en vanncyste som var full av kreftceller. Den ble fjernet kirurgisk, og hun slapp en ny cellegiftkur.
Les også: Lene var bare 55 år da hun fikk den fryktede diagnosen
Og så gikk tiden
Og så gikk tiden. Ukene, månedene, årene. Det de fryktet, skjedde ikke. Det som skjedde, var det de håpet på – mange gode år.
– Jeg er så utrolig takknemlig for livet. Ofte tenker jeg: «Så heldig jeg er som er her.» Jeg er blitt mer glad i naturen, og familien er blitt enda viktigere. Vi står hverandre veldig nær, sier Mona.
17 år er gått siden de umenneskelig tøffe samtalene på sykehuset. Hun sitter i sin egen stue og har det veldig bra – etter forholdene.
– Noen ganger må jeg minne meg selv på historien min. Spesielt gjør jeg det når jeg får lyst til å klage på at jeg har hovne og ømme ben, noe som er et lite problem fordi jeg fortsatt lever. Perspektivet mitt er endret, selv om småting selvfølgelig alltid vil være småting, sier hun.
Etter sykdommen fikk hun et nytt livsmotto: Ta alt i beste mening. Ettertenksomt minner hun om at livet er skjørt, og at det gjelder å være real og skvære opp. Selv er hun også blitt flinkere til å si hva hun mener.
Hun tenker ikke så mye på kreften lenger; hun er erklært frisk etter en lang vei med oppfølgingskontroller.
– Jeg har slitt med senskader som lymfødem og dårligere korttidshukommelse, men livet føles bra. Jeg kom meg ut i jobb igjen. Som rådgiver på Sykehuset i Vestfold legger jeg til rette for bedre kommunikasjonen mellom pasienter og helsevesenet. Jeg får brukt egne erfaringer, og det gir mening til egen sykdom.
Til andre kreftpasienter har hun et råd:
– Ikke mist håpet. Innen kreft kommer det hele tiden nye og bedre behandlinger. Klarer du å stå i det et halvt år, kan det komme en ny kur.
