Frank var nesten fire år da moren forsto at noe var galt

En høstdag i 1969, et par måneder før Frank fylte fire år, mistet han hørselen. Da en ambulanse – med ulende sirener – kjørte forbi leiligheten hvor familien bodde i Nürnberg i Tyskland, ville lille Frank ­normalt ha kastet seg rundt og ivrig løpt bort til det åpne vinduet.

Men denne gangen reagerte han ikke. Da forsto moren at noe var galt.

Episoden utgjør anslaget i Frank Rossaviks nyeste bok, som sannsynligvis har bokhøstens korteste tittel: «Hæ?».

Den handler om hans liv som tunghørt, og om hvordan det har påvirket ham privat og i arbeidslivet som journalist og debattant.

For siden den skjebnesvangre dagen i Nürnberg har han vært helt døv på venstre øre, og – som han selv uttrykker det – «ikke så langt unna døv» på det ­høyre.

– Mange av de som i dag identifiserer seg som døve og som i hovedsak kommuniserer med tegnspråk, hører bedre enn jeg gjør, sier Rossavik.

Til tross for sterkt redusert hørsel, har han levd et tilnærmet normalt liv.

– Jeg ble tredve før jeg begynte å forstå at jeg egentlig er døv, og det er først i senere tid – og ikke minst under arbeidet med denne boka – at jeg har blitt klar over hvordan min manglende hørsel også har vært med på å forme meg og min identitet, sier han.

Les også: Etter sjokkbeskjeden begynte Mona å spare til sin egen begravelse. Så skjedde det utrolige

Skam og fordommer

Ifølge tall fra Folkehelse­instituttet har over en million personer i Norge hørsels­problemer.

Dette inkluderer personer med ulike grader av hørselstap, fra mildt til alvorlig.

Hørselsproblemer er dermed en av de vanligste funksjonsnedsettelsene her til lands. Og den minst synlige.

– Hvis en femtedel av befolkningen sliter med hørselsproblemer, så må jo nærmest resten av befolkningen være pårørende, sier Rossavik.

Han synes det er overraskende at hørselshemmede likevel ikke gjør mer av seg.

– Det anslås at 300.000 nordmenn bruker høreapparat, men jeg kan ikke komme på én politiker eller én kultur­personlighet som har snakket åpent om å være høreapparatbruker, sier Rossavik, tenker seg om et øyeblikk, og så ­nevner han skuespilleren Henriette Steenstrup.

– Da hun sto frem i fjor høst, tenkte jeg: Wow! Og hun har også fulgt opp og deltatt i en kampanje i regi av Hørsels­hemmedes Landsforbund, så hun er virkelig et unntak.

Han mener det er viktig at kjendiser snakker om hørselstap, men understreker at det skal mer til enn et enkelt ­intervju.

– Først når Steenstrup er godt kjent også som tunghørt, kan hun bli et nyttig forbilde for andre. For gudene skal vite at slike trengs. Altfor mange gjemmer seg.

– Hvorfor?

– Hovedgrunnen er nok at det ligger en skam i bunnen, sier han, og forteller hvordan folk gjerne skryter av moteriktige, fjonge briller mens ­høreapparatene er designet for ikke å synes. Briller på nesen er knyttet til intelligens, men det er ­ingen positive assosiasjoner knyttet til høreapparater.

Rossavik tror det skyldes gamle fordommer om at døve og tunghørte er dumme og «uten ånd».

– Jeg merker også at man blir sett på som tungnem. Det er lett å dra linjen fra at man ikke hører, og at man stadig spør om igjen, til at man er mindre intelligent. Det merker også jeg av og til, men jeg slipper nok lettere unna fordi de fleste jeg har kontakt med vet hvem jeg er, og tenker vel at en forfatter og kommentator i Aftenposten ikke kan være SÅ dum, sier Rossavik.

Han mener at mye av skammen rundt hørselstap også skyldes at det ofte forbindes med høy alder, og at mange unngår å bruke høreapparater fordi de frykter å bli sett på som gamle.

– Det er ganske mange som mister hørselen mens de fremdeles er yrkesaktive, og det kan være en sjokkartet opp­levelse som innebærer store utfordringer både emosjonelt og sosialt. Jeg kan forstå at mange har vanskelig for å ­takle det, sier han.

– Å bli avhengig av briller går ikke nødvendigvis ut over kontakten med mennesker, men det gjør det hvis du plutselig blir sterkt tunghørt, eller «døvblitt», som man sier. For det er ikke til å komme utenom at kontakt med andre mennesker er veldig viktig for oss alle.

Les også: (+) Siv (50) hadde gitt opp livet etter 30 år med fibromyalgi-plager. Så fikk hun en ny pille hos fastlegen

Et tykkhudet barn

– Men tilbake til denne dagen i Nürnberg. Husker du noe av det som skjedde, det å plutselig ikke lenger kunne høre?

– Nei, og det er noe av det som overrasker meg. At jeg husker så lite av min oppvekst. De fleste har jo minner fra de var fire-fem år gamle, men jeg kan ikke, med hånden på hjertet, si at jeg husker noe som helst fra før jeg ble myndig.

– Hæ?

Rossavik smiler, men står på sitt.

– Du har virkelig ikke noen minner fra før du fylte atten?

– Veldig få. En psykolog, som leste manus til boka, lurte på om det kan være fortrengning, men jeg tror egentlig ikke det. Jeg husker at jeg ble mye mobba på skolen fra jeg var syv-åtte år og oppover, og det høres kanskje bråkjekt ut, men jeg kan heller ikke huske at det gikk så veldig inn på meg.

– Det kan jo tyde på at du var ganske sterk som barn?

– Jeg har jo hatt en trygg oppvekst, og alltid følt meg veldig ivaretatt av mine for­eldre. Så det kan jo ha noe med det å gjøre. Kanskje var jeg allerede ganske tykkhudet som barn.

– Tror du mangelen på minner kan ha en sammenheng med at du er hørselshemmet?

– Ikke som jeg vet. Hørsels­nerven ligger jo nær balansenerven, så jeg har jo hatt litt balanseproblemer. Men om hørselen har noe med minner å gjøre …

Rossavik tenker seg om et par sekunder.

– Altså, det at hørsel knyttes så nært til demens, kan jo bety at det også er en link mellom hørsel og hjernens minnesentral. Og når du nå spør om det, så mener jeg å huske at det var en av mange tråder jeg prøvde å følge litt mens jeg skrev boka, men som det ikke kom noe særlig ut av, sier han, og fortsetter:

– Men det er litt påfallende, synes også jeg, at jeg husker så lite. Det gjelder også senere i livet. Stort sett husker jeg bare anekdoter. Morsomme episoder, som jeg enten kan le av eller bruke i artiklene mine.

– Apropos humor. Du starter boka med følgende setning; «Man kan være smart eller dum nok til å tro at livet har en mening. For mange av oss andre hjelper det med humor.»

– Hvor viktig har humor vært for å takle ditt handikap?

– Humor betyr mye for meg og at jeg har evne til å le av humor, også ufrivillig, er en stor hjelp. Det oppstår jo ofte mange rare situasjoner når du hører dårlig. Det kan man ta tungt, eller med et smil. Det kommer jo litt an på hvilken situasjon man er i. Jeg er jo på mange måter i en sterk situasjon, så det er kanskje lettere for meg å le. Men jeg vil nesten si at tap av humoristisk sans er alvorligere – og et større problem – enn et sansetap.

Les også: Det var kona til Olav (68) som først skjønte at noe ikke stemte

Balansegang

Frank Rossavik har vært ansatt i Aftenposten siden 2016, og er i dag en av avisas fremste kommentatorer.

Å være nesten døv og gjøre karriere som journalist er ingen selvfølge, og Rossavik mener mye kunne vært bedre tilrettelagt for hørselshemmede i ­arbeidslivet.

Men likevel ­mener han at å være hørselshemmet mest av alt er et sosialt handikap.

– Det er jo fordi kontakten med mennesker generelt er så viktig for oss. Men også fordi du – som yrkesaktiv – må ­bruke veldig mye krefter i ­løpet av dagen på å få med deg det som skjer og blir sagt rundt deg på jobben. For en sterkt tunghørt er det uhyre slitsomt. Når du så etter hvert er ferdig på jobb og skal hjem og gjøre andre ting, så kan du være veldig sliten. Og når du går tom for krefter, så er det ikke engang sikkert at humoren hjelper deg.

– Hvordan påvirker dette forholdet til din samboer?

– Jeg har vært velsignet med samboere som har hatt en forbausende tålmodighet og velvilje i den sammenhengen. Jeg kan egentlig aldri huske at noen av hverken mine lang­varige eller kortvarige forhold har fått problemer på grunn av det. Og det er nok litt bemerkelsesverdig, egentlig, sier han ettertenksomt.

– For du kan jo bare forestille deg hvordan det er i en daglig situasjon hvor han merker at jeg ikke hører og jeg må spørre opp igjen og han må gjenta. Eller at jeg er så sliten at jeg ikke kan spørre opp igjen og han mistenker at jeg ikke har hørt hva han sa. Sånne situasjoner må han forholde seg til hele tiden.

Rossavik tenker seg om.

– Jeg er mektig imponert over hvor utholdende min samboer er. Slik har det vært i tidligere forhold også. Det har aldri vært på grunn av mitt hørselstap at forholdene mine har røket.

Sutrekultur

– Du sier innledningsvis at du var redd for at denne boka skulle bli en sutrebok. Hvorfor det?

– Vi lever i en kultur der det er vanlig å klage på alt mulig. De fleste har problemer med et eller annet, og det er ikke gitt at et handikap som tap av hørsel er det verste som kan skje et menneske. Det finnes jo mange andre ting, som ­alkoholisme, ufrivillig barnløshet, you name it.

Rossavik understreker at «Hæ?» ikke er en bok om ­hørselshemning, men en bok om én hørselshemning.

– Våre historier er så forskjel­lige. Det kommer helt an på graden av og typen hørselshemning, hva slags personlighet og jobb man har, hvilken familiesituasjon man er i – og så videre. Det er en lang rekke forhold som avgjør hvordan man kan fungere med dette handikapet. Jeg har for eksempel ikke barn. Jeg vet at det kan være en stor utfordring for en som er hørselshemmet å forholde seg til barn som er for små til å skjønne hørselshemning.

– Alle liv er forskjel­lige, også hørselshemmedes, sier Rossavik, som håper boka vil føre til litt mer oppmerksomhet omkring hva slags utfordringer det er å høre dårlig.

– Finnes det overhodet noen fordeler?

– Å ja. På sånne togturer hvor skrikerunger løper opp og ned i midtganger og terroriserer alle, for eksempel, sier han og smiler tilfreds.

– Da skrur jeg bare av høreapparatet.

At skilsmissen skulle ende på denne måten, hadde jeg aldri trodd

«Du er vel klar over hvor alvorlig dette er», sa ambulansesjåføren til Pia mens Sebastian ble hastet til sykehus