«Mannen uten minne»: Wind var på reise da livet hans ble snudd på hodet

Tenk deg at du ikke har ett eneste minne om hvem du er. Ikke hvor du kommer fra, ikke hvem som er familien din, ikke hvem som er vennene dine, ikke hva som er historien din.

 Tenk deg at du som en voksen person må få gjenfortalt alt andre kan komme på av hva du har opplevd tidligere, for at du møysommelig skal klare å legge en mosaikk, som bygger opp et bilde av personen deg og livet du har levd.

– Det har vært både spennende, kuriøst og selvfølgelig komplekst, sier Wind Øyvind, døpt som Øyvind Aamot (51). I en podkast blir han kalt «Mannen uten minne».

Vi møtes da han er på besøk hos moren Ragnhild (88) i Svelvik i Vestfold. I alle år har det vært de to. Han er eneste barn. Faren er død. 

Kanskje kjenner du igjen Wind Øyvind. For femten år siden gikk den kritikerroste dokumentarfilmen «Jakten på hukommelsen» på norske kinoer. Den ble laget av film­skaperen Thomas Lien.

 Gjennom å ta samme reiserute om igjen, ble hjernen til Wind eksponert for steder, mennesker og hendelser, som forhåpentligvis kunne vekke til live ­hukommelsen.

Bakteppet var at han som ung reiste ut i verden fordi han var opptatt av språk, folkeslag og kulturer. Han snakket engelsk godt og tysk, fransk og spansk så godt at samtaler fløt.

– På en fest i Oslo møtte jeg en gjeng gamle venner, som seilte rundt jorden. De sa at jeg kunne være mannskap på en del av turen. På nyåret 2000 forlot jeg Norge og møtte dem i Mikronesia. Vi skulle seile i Sør-Kina-havet og blant annet til Kina. I syv måneder var jeg på seilbåten, forteller han.

På Filippinene hadde han en dykkerulykke, som gjorde ham svimmel i lang tid. Men han følte etter hvert at det ­ gikk bedre, mønstret av og dro tilbake til Kina alene.

– Jeg slo meg ned i Chongqing, hvor jeg ble kjent med noen musikere og tok et kort språkkurs til i kinesisk. Jeg hadde jevnlig kontakt med mamma og venner og fortalte dem at planen videre var å ­reise mot grensen til Tibet for å finne et nomadefolk, som drev med hester.

30. november fikk Ragnhild den siste mailen fra sønnen, «Nå tror jeg ikke at du hører fra meg på en stund, mamma, for de har ikke internett dit jeg skal», skrev han. Han deltok i et bryllup 2. desember, og så ble det stille. 

Bekymret mor

I flere uker ventet Ragnhild på livstegn. Hva han opplevde i denne tiden, vet han fortsatt ikke. Fant han nomadestammene han lette etter? Da han kom til Zhangjiajie, var han ett tusen kilometer i stikk motsatt retning av hva han planla og hadde mistet hukommelsen om alt i sitt tidligere liv.

I skuret til en fattig, kinesisk familie, rett ved et bratt stup, ble han tilbudt en slags seng og tilhørighet.

– Jeg vet ikke om de i landsbyen kjente meg igjen fra før, men de forsto at noe var galt. I sekken hadde jeg papirer og pass, og det ble prøvd å ­ringe noen av telefonnumrene jeg hadde notert. Kineserne fant reiseplanen min og guidet meg til en buss, som skulle til Wuhan, forteller Wind.

Han visste ikke hva man spiser hvis man er sulten eller hva du gjør når du er trøtt. Han så hva andre mennesker gjorde, fulgte flyten og hadde begrensede samtaler på kinesisk uten å forstå at han var norsk. I Wuhan ble han lagt inn på ­sykehus og tre uker senere ble han videresendt til Beijing.

Wind Øyvind kunne lese, men hadde ikke noe forhold til de ulike språkene. Sa folk «hello», svarte han «Hello». Snakket de kinesisk, svarte han på kinesisk. Han ble et slags ekko og «samtalene» stoppet fort fordi det var sånn.

– Jeg klarte ikke å forstå at noen var bekymret for meg. Venner av meg måtte forklare meg at det var viktig å ringe moren min først. De fant koden til e-posten min i bagasjen og logget seg inn. Der lå det 360 ubesvarte e-poster, mange var fra mamma. Jeg ble fortalt at jeg hadde mistet hukommelsen, men det ga i grunnen ­ingen mening, for jeg visste ikke hva hukommelse var.

Ordla seg annerledes

«En mor er viktig i et liv, så du må skrive til henne», sa vennene til han. De sa ordene og han skrev dem og sendte til Ragnhild.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Den bekymrede mammaen var hjemme i Norge og følte sterkt at noe var veldig galt. Hadde det tilstøtt sønnen noe? Skulle hun reise til Kina og gå med en stor plakat med bilde av Wind Øyvind på og ordene «Har noen sett min sønn?» Hun innså at det var nytteløst.

– Samme dag som jeg ville ringe til den norske ambassaden i Beijing, fikk jeg plutselig livstegnet jeg hadde ventet på. Jeg ble veldig lettet først, men så leste jeg hele e-posten, der han forklarte at han ikke husket noe. Han var i Japan og jeg ble naturligvis også bekymret. Men han levde, og det var gode nyheter, tross alt. På det tidspunktet tenkte jeg at hukommelsestapet sikkert var forbigående, sier hun.

Da de snakket sammen på telefonen første gang, var han på New Zealand. «Den stemmen kjenner jeg jo», sa han til Ragnhild, men det var mer komplisert enn som så. Og Wind Øyvind fortsatte å reise. Han dro videre til Fiji.

Moren fulgte med på hvor han var og dro til Los Angeles, hvor han skulle mellomlande. Hun så han først og la merke til at blikket hans var nærmest glassaktig og tomt.

– Jeg kjente ikke mamma igjen, og jeg kunne ikke late som fordi jeg ikke visste hva det ville si å late som eller såre andre, forklarer han.

Les også (+): Jeg gjorde noe ulovlig for å avsløre mannen min

Skremmende

Ragnhild sier at det var sterkt, rart og skremmende å møte sønnen fordi heller ikke faktene og måten å snakke på var som før. Samtidig var det en lett­else, for han var der, ved siden av henne. 

– På flyet hjem til Norge skjønte jeg at han ikke hadde assosiasjoner til sine kjente og kjære. Han satt og stirret ut. Mitt håp var at barndomshjemmet ville vekke minner til live, men da vi kom hjem, sa han bare: «Ja, dette var jo et fint sted!»

– Men noe skjedde da jeg gikk inn. Det var som om kroppslige minner fikk meg til å gå opp trappen til rommet mitt på en spesiell måte, uten at jeg forsto selv hvorfor det ble sånn, legger han til.

Da Wind Øyvind endelig var hjemme, trådte venner og familie til for å fylle de store hullene i hukommelsen. Gjennom musikk, historier og oppsøke steder forsøkte de intenst å kalle frem minnene hans. Han ble også undersøkt av nevrologer. Alt ble gjort for å hjelpe han.

Når folk han kjente fra før fortalte ham noe viktig, tok han inn det de sa, og i det øyeblikket hadde han følelser. Men følelsene ble ikke i han. Han beskriver det som om alt ble sendt forbi han. Ting koblet seg ikke til den emo­sjonelle hukommelsen.

– Jeg lagde favorittmaten hans og bladde i fotoalbum sammen med ham. Men vi, som hadde stått hverandre så nær, hadde ikke lenger en felles klangbunn eller en felles historie. Han var som en fremmed. Han hadde et voksent, utviklet sinn med kritisk sans, men måtte lære mye som om han var et barn. For meg var det en tålmodighetsprøve, sier Ragnhild.

Wind Øyvind selv fikk en spiral av aha-opplevelser. «Dette har jeg skjønt før og nå skjønner jeg det igjen», tenkte han. Midt i alt, var de motoriske minnene intakte. Han husket ikke hva ski var, men når han fikk dem på beina, visste han hva han skulle gjøre. Det ­samme skjedde da han satte seg i bil, men i trafikken fikk han problemer fordi han ikke forsto skiltene som ikke var «selvforklarende».

Les også (+): Mannen min ble veldig opptatt av den nye naboen. Hun var singel og pen, men nå hadde jeg fått nok

Pugget historien

Wind Øyvind jaktet på hukommelsen hver dag. Etter hvert besøkte han alle han noen­sinne hadde kjent og pugget sin egen historie og lærte seg den. Hva som overrasket andre, var at han ikke viste noen tegn til traumer. 

Å glemme noe fra faser av livet, er vanlig. Å glemme alt fra et helt liv er høyst uvanlig.

– Jeg gjenoppbygde relasjonene mine, men den dype føl­elsen av å ha kommet hjem, følte jeg ikke, sier Wind Øyvind. For ham var Ragnhild bare en dame.

På et tidspunkt fikk han nok av å jakte på hukommelsen. Han reiste tilbake til Kina, der ingen snakket om hukommelsestapet. Der fikk han oppdrag som sanger og musiker på diverse scener og arrangementer og deltok endog i TV-show som entertainer. Han ble med i et utviklingsprosjekt, formidlet av Kulturrådet, studerte kinesisk tre-fire år ved et universitet i Sør-Vest-Kina. Senere ble han guide og tolk og jobbet som Kina-konsulent.

Annonsørinnhold

Årets bademote: Dette er de fineste bikiniene og badedraktene

Han var på sommerferie i Norge da filmvennen ringte og sa at han ville lage film om han. Da var han selv blitt nysgjerrig og ønsket å finne svar på hvorfor han ikke husket sitt tidligere liv.

I møtet med den kinesiske familien, som lot han bo i sitt skur, var det som om sorg og fortvilelse kom veltende. Da kom det emosjonelle på plass. 

– I ti år hadde jeg levd uten frykt, empati, samvittighet og sorg. Plutselig fikk jeg en forståelse for andres følelser. Men til tross for det, reiste jeg hjem uten å vite hvorfor hukommelsestapet rammet meg, forklarer han. 

Minner kommer tilbake

I dag er han helt sikker på at han er kommet i kontakt med basehukommelsen, som han tenker er den emosjonelle hukommelsen, som igjen er et sammensurium av syn, lyder, lukter, følelser, smaker og opplevelser.

– Jeg tenker at grunnlaget for alle minner er summen av følelsene vi opplever i alle slags ulike situasjoner. Nå kjenner jeg sterkt at minner er levende, poengterer han.

Da Wind Øyvind var liten, elsket mor og sønn å være på bilturer. På vei til eller fra steder sang og skrålte de ofte sanger av Roger Whittaker. Også dette hadde han glemt da han ble rammet av hukommelsestap. Nå har han minner om at han er med i bilen og skråler i vei. Er det fordi han er blitt fortalt historien så mange ganger at den føles sann, eller at hjernen har klart å hente de hyggelige stundene frem? Å gi et sikkert svar på dette er umulig, men for han er det ingen tvil. 

I dag jobber han med ungdom for å forhindre utenforskap. Ekte minner har kommet gradvis og skapt en større helhet i hans «minnearkiv». 

– Men etter hvert som ting falt på plass, falt de på en måte også fra hverandre. Jeg har i mange år jobbet for å finne en indre balanse. Utad har jeg holdt masken. Uten musikken vet jeg helt ærlig ikke hvordan det hadde gått. I ti år har jeg jobbet med et musikalsk ­konsept, som har fungert som terapi. Dette vil jeg nå snart dele med verden, forteller han. 

Mor Ragnhild ser på sønnen og smiler. 

– Jeg føler sterkt at jeg har fått tilbake sønnen min. Han er her nå. Vi har funnet tilbake til fortroligheten og nærheten.

Thomas Lien, som lagde ­filmen om han og er en barndomskamerat, sier at både blikket, humoren og empatien er som de husker fra barndommen, men han er usikker på om kameraten virkelig har selvstendige minner fordi han vet hvor mange ganger han har blitt fortalt livet sitt i detalj.

Wind Øyvind er i dag bosatt i Lyngen kommune i Nord-Troms med samboeren Vilde Bjaaland, som er veterinær.

De siste årene har han reist rundt i Norge som inspirator, motivatør, underholder, improvisator, eventorganisator og coach. Minne, mangfold og Kina er spesialområdene, og han byr i disse sammenhengene gjerne på egenprodusert musikk og poesi. Sin egen ­historie klarer han ikke å bli helt klok på. 

– Jeg er ikke ferdig med å forstå alt, sier han.