Familien hadde mistet håpet om å få katten Tichon tilbake. Så kom det en melding fra en kvinne 800 km unna
Katten Tichon, 13 år, er helt spesiell for familien han er en del av. Da han på mirakuløst vis ble funnet etter mer enn tre måneder på rømmen, kom gledestårene.
En grå, stor katt rusler rundt i en leilighet i Oslo og mjauer. Det er som om han forteller en historie. Kanskje sin egen?
I sofaen sitter matmor Viktoriia Kubrak (38) og sønnene Nazar (7) og Dima (10) og smiler.
– Tichon er storebroren vår, sier yngstemann, og mamma legger til at den snakkende pusen var hennes første barn.
Han kom til henne og ektemannen før de ble foreldre, i en periode da hun var veldig klar for å få sin egen familie.
Historien om hvordan en rømt og livredd katt kom tilbake til eierne, er også en historie om en sår og dramatisk flukt.
Den handler om sorgen over å forlate et hjemland i krig, og fortvilelsen over at en far og ektemann ble igjen for å kjempe for landet sitt.
– Før krigen hadde vi et godt liv i Kyiv. Jeg elsker Ukraina. Der har jeg familien min og røttene mine. Drømmen er at det skal bli fred, slik at vi kan flytte hjem igjen, sier Viktoriia.
En katt – for noen «bare en katt, bare et dyr», men for dem et kjært og dyrebart familiemedlem.
Da de innså at de ikke lenger kunne bo i landsbyen de først flyktet til fordi Kyiv var under angrep, begynte Viktoriia, som er biolog, å se etter jobber i Norge.
Hun søkte på en stilling i Haugesund og fikk den. Da planen om flukten ble lagt, var det en selvfølge at Tichon skulle være med.
Beslutningen om å flytte til et fremmed land, som hun visste veldig lite om, var vanskelig å ta, men mammaen tenkte på sønnene, som trengte å få gå på skole og i barnehage. Selv trengte hun å jobbe.
– Vi pakket det vi fikk plass til i bilen og i baksetet var Tichon med katteselen på. 3000 kilometer skulle tilbakelegges i bil. Vi hadde en lang reise foran oss, forteller hun.
Les også: Den egentlige grunnen til at hunden din gjesper og slikker seg på snuten
Forsidegutten
Hva som skjedde da de kom til Tyskland, er blitt skrevet om både i tyske Bild og de norske avisene Haugesunds Avis og VG.
Ja, Tichon, som er en ekte ukrainsk gatemiks, har vært forsidegutt i alle disse mediene.
– Vi stoppet på en rasteplass i Flensburg i Tyskland, ikke langt fra grensen til Danmark, for å strekke litt på både oss og Tichon. Dima hadde Tichon i kattebånd da han plutselig ble livredd lydene fra motorveien. Han vred seg ut av båndet og stakk av, forteller Viktoriia.
Tichon løp rett inn i en stor åker og var ikke å se noe sted.
Mens tårene rant, lette de fortvilet i timevis. Fergen de skulle ha reist med, glapp.
– Til slutt innså jeg at vi måtte reise videre uten den kjære pusen vår. Jeg gråt hele veien, og det var så ille at dansk politi, da de stoppet oss i en kontroll, lurte på hvorfor jeg gråt sånn. «Du må samle deg før dere kjører videre», sa de.
Viktoriia stopper opp og guttene skyter inn at de også gråt. Tårene bare rant og Dima var redd det var hans skyld fordi han holdt katten i båndet da alt gikk galt.
Det ble en tung kjøretur videre. Fremme i Haugesund var en ting viktigere enn noe annet.
Med hjelp fra søsteren ble Tichon oppført i et savnetregister i Flensburg-området, der han forsvant.
Les også: (+) I en grønn boks gjemte Lars et bilde og et brev. 30 år senere kom den til å bety mye
Avstandsleting
Samtidig som en ny hverdag skulle stables på beina i et land med et fremmed språk, brukte Viktoriia all ledig tid til å avstandslete etter Tichon. Levde han – og hvor var han i så fall?
Hun så han for seg, livredd og sulten, mjauende etter flokken sin.
– Jeg søkte og fant Facebook-grupper i Flensburg-området og forsøkte å få innpass hos dem for å legge ut en savnetmelding. Og jeg kontaktet en rekke mennesker, som sa at de ville lete. Tre uker gikk, uten at noen hadde sett Tichon, men likevel fortsatte jeg. Jeg klarte ikke å legge det fra meg, selv om situasjonen føltes umulig, sier hun.
I mer enn tre måneder var Tichon sporløst borte og egentlig hadde de fortvilte eierne gitt opp å finne han da det plutselig kom en melding fra en dame de ikke kjente, i Flensburg.
Joana Werner het hun. På besøk hos svigerforeldrene hadde hun observert en mjauende og veldig «snakkende», utsultet katt. Det viste seg at dette var rett ved rasteplassen, der Tichon stakk av.
«Den ukjente katten hoppet opp i vinduskarmen, men virket sky og redd, og forsvant med en gang den hørte stemmene våre», beskrev hun.
– Jeg sendte henne bilder av Tichon og hun fikk sendt meg bilder av katten hun hadde sett. Selv om han hadde gått ned tre kilo i vekt, visste jeg med en gang at det var han. Når jeg fikk høre at han mjauet mye, ble jeg mer enn sikker, for han kommuniserer veldig hvordan han har det. Er han sulten, mjauer han på en måte. Er han frustrert, mjauer han på en annen måte.
Viktoriia smiler og stryker den grå katten bak ørene. Blikket og halen sier at kosen ikke passer akkurat nå, og hun sier at han er husets sjef.
Les også: Ragnhild har elgen Elga i hagen. Oppførselen får mange til å stusse
Endelig gjenforent
I Flensburg julen 2022 gjorde Joana alt hun kunne for å få fanget rømlingen. Å sette ut bur var ikke til hjelp.
Til slutt ble det Tichons hang til å hoppe inn vinduer, som ble den lure løsningen. Da hun åpnet vinduet og satte mat i vinduskarmen, hoppet han rett inn.
Derfra gikk alt i rekordfart. Tichon ble kjørt til et kattesenter, og der ble chippen lest av og identiteten bekreftet. Viktoriia og guttene i Haugesund fikk beskjed om at rømlingen med ett hundre prosent sikkert var funnet.
– Allerede morgenen etter satte vi oss i bilen og kjørte de tusen kilometerne til Flensburg. Kanskje vil noen si at det var galskap å bruke fire dager på å hente en bortkommen katt, men for meg var det ikke noe alternativ. Tichon har vært et familiemedlem i hele mitt voksne liv. Han har vært nær meg i gleder og sorger og har vært trøsten min når ting har vært vanskelig, forklarer hun.
Vel fremme, fant de en avmagret «bror» og «sønn», som mjauet høyt da han så dem. De klemte og klemte han, kunne ikke få nok nærhet, mens de fortalte pusen hvor mye de trengte han i livene sine.
– Mannen min i Ukraina trodde ikke det var sant at Tichon kom til rette. Vi måtte sende en video av han før han klarte å tro på det, sier Viktoriia.
En helt alminnelig huskatt, men en katt er ikke bare en katt. Nå nyter Tichon sitt nye liv i Oslo som innekatt. Han sitter i et vindu og troner. Når bokseren Asta i etasjen over ser han og blir tydelig opphisset, sitter han med stoisk ro og stirrer utfordrende. «Ha-ha, du får ikke tak i meg», er det som om han sier.
Til Bild sa Joana Werner i Tyskland at hun aldri vil glemme øyeblikket da hun og Viktoriia klemte hverandre i glede over at Tichon ble gjenforent med familien sin.
– Vi fikk tilbake psykologen vår. Tichon gjør det lettere å håndtere sorgen over hva som skjer i hjemlandet vårt. Han gjør det mer overkommelig å ha avstand til nær familie og å møte nye utfordringer i livet.
– Når min kusine spør hvordan det går, sier jeg at jeg ikke er alenemamma, for Tichon og jeg oppdrar guttene sammen. Han er min beskyttende engel, oppsummerer Viktoriia, som er spesialingeniør i reproduksjonsmedisinsk seksjon på Oslo universitetssykehus og stortrives i jobben.
