Da nordmennene kom hjem, fikk de tilsendt dette bildet
Ola Tømmerås (60) har fått nok av russernes brutalitet i Ukraina, landet hans kone er født og oppvokst i. Han og andre nordmenn gjør en uvurderlig innsats for å hjelpe ukrainerne ved fronten.
Mørket har for lengst senket seg over Kyiv idet bilkonvoien nærmer seg sitt mål etter en strabasiøs ferd gjennom Europa.
På motorveien inn mot hovedstaden kommer plutselig to avmagrede hunder løpende i lyskjeglen fra bilene. Med en brå manøver unngår sjåføren så vidt å treffe dem.
Et raskt blikk i speilet avslører at sjåføren i lastebilen bak ikke har samme flaks. Eller samme omsorg for herreløse dyr. Tre år med krig gjør noe med folks forhold til liv og død.
– Dæven steike, det der gikk ikke bra, utbryter Ola Tømmerås. Etter å ha krysset grensen til Ukraina har kraftsalvene blitt flere og hyppigere.
Bak de norske ildsjelene i de 18 norske bruktbilene ligger herjede veier, utbombede landsbyer og vitnesbyrd i fleng om en virkelighet de fleste i Vesten knapt kan forestille seg. Foran nordmennene venter soldater, helsepersonell og frivillige – mennesker som vet at hver eneste bil kan bety forskjellen mellom liv og død.
Selv slitne norske bruktbiler.
Nordmennene i gruppen Ukrainian Freedom Convoys (UFC) vet at deres hjelp betyr noe.
Derfor risikerer de det meste for å hjelpe til på bakken mens politikere i Washington, Riyadh, Moskva, Brussel, London og Oslo snakker om våpenhvile og hva som skal til for å skape fred. Så langt har UFC samlet inn over 12 millioner kroner og kjøpt mer enn 200 biler på Finn.no, sosiale medier eller fra folk som tilbyr biler. Bilene er så modifisert for innsats i forsvaret av Ukraina.
Alle bilene er tildelt nummer og navn. Noen er oppkalt etter sponsorer, formilder et budskap som for eksempel «Oljefondet», andre er inspirert av norske nasjonalromantiske stedsnavn som «Dovre» − bilen til Ola Tømmerås.
Sjåførene reiser på egen risiko og betaler alle utgifter selv. Ingen garanterer for deres sikkerhet. Drivkraften er en urokkelig vilje til å hjelpe.
− Alle ønsker at våpnene skal stilne, sier Ola Tømmerås. Men inntil videre er det hjelp til å holde ut mot fienden som gjelder for nordmennene.
Det farlige oppdraget
Dagen startet i Polen med fuglekvitter og solskinn, men nå befinner nordmennenes kolonne seg dypt inne i et land i krig. Veiene er hullete, noen steder så store at de kan sluke et helt hjul. Trafikken er kaotisk – en blanding av desperasjon og improvisasjon. Hull så store at de kan sluke et helt bilhjul fordrer stadige kreative manøvre.
Etter 16 timer på veien ankommer konvoien et gammelt slitent hotell fra sovjettiden, akkurat i tide før portforbudet trer i kraft. Blant kjøretøyene er to ambulanser fra Mo i Rana, donert av Helgelandssykehuset og Nordlandssykehuset via Humanitarian Aid Norway.
Bilene er sponset av laksemilliardærer, men det er Tommy Mathisen, Ørjan Pedersen, Stian Rebbestad og Trond Hansen som har tatt den lange veien for å bringe dem frem.
For Tommy Mathisen er kjøreturen inn i Ukraina hans femte.
– Hver gang vi krysser grensen, er det med like stor spenning. Vi vet aldri hva som kan skje. Det eneste vi har, er hverandre, sier han.
Aller mest skremmer det ham at brannbiler og ambulanser er prioriterte mål.
– De skytes sønder og sammen ved første anledning. Behovet for å erstatte dem er enormt.
Konvoisjåførene forsøker å skjule at kroppene deres er både vonde og trøtte, men uten særlig hell.
Bartenderen på hotellet lykkes bedre med å skjule sin smerte.
Han har akkurat fått beskjed om at hans bror er drept ved fronten samme kveld, men serverer likevel nordmennene med ro og verdighet.
Avbrutt av alarm
– I morgen leverer vi bil nummer 240. Vi skal fortsette så lenge det er behov, sier UFC-grunnlegger og -leder, Ole Kvåle.
Organisasjonen har levert kjøretøy til ukrainske soldater helt siden mars 2022, men også annet materiell som doneres til hæren eller enkeltsoldater. Fem personer driver organisasjonen med støtte av en profesjonell regnskapsfører.
Økonomisk ryddighet er viktig når organisasjonen er basert utelukkende på donasjoner fra privatpersoner og bedrifter.
− Vi har vurdert det som lite hensiktsmessig å bruke donerte midler og administrative ressurser på ekstern kontroll utover dette, sier Ole Kvåle, og legger til at UFC uansett bruker 100 prosent av innsamlede midler til å skaffe biler og annet materiell.
17 konvoier med biler fra Norge har passert grensen fra Polen med kurs for fronten.
Før han rekker å si mer, går flyalarmen.
Noen søker tilflukt i bomberommet, andre forblir i baren. En eldre mann sover i en stol med den ene hånden på ryggsekken og med passet i den andre. Ukrainske F-16 jagere med fortid i Vest-Europa farer over himmelen.
Natten blir lang.
Redder liv
Morgensolen prøver forgjeves å trenge gjennom det tunge skylaget, men lyset som når bakken, er svakt og livløst. Det er likevel en stor dag og kjøretøyene skal overleveres til ukrainske soldater. Det er fullt av liv på hotellparkeringen. Ambulansepersonellet instruerer sine nye brukere, og krigsveteranen Alexander mottar bilen døpt «Dovre».
– Deres støtte gir meg styrke til å holde ut enda en måned, sier han, med en stemme preget av slit. De mørke øynene hans lyser av alvor når han legger til:
– Jeg kjenner soldater som ville vært døde uten bilene fra UFC.
Han tar et steg frem og omfavner sjåførene i en lang, ordløs klem – en krigers takk.
Alexanders opplevelse er noe annet enn virkeligheten betraktet fra norske skattemyndigheter perspektiv:
I slutten av oktober i fjor sendte Guri Melby (V) skriftlig spørsmål til daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Hun ville vite hvorfor UFC ikke får plass på Skatteetatens liste over godkjente organisasjoner for gavefradrag på giverens selvangivelse.
Vedum bekreftet at det å støtte soldater i den ukrainske hæren (...) ikke er å anse som katastrofehjelp.
− Jeg synes ikke det er grunnlag for å utvide skatteordningen til å omfatte støtte til krigsaktivitet, svarte Trygve Slagsvold Vedum.
Hadde UFC derimot samlet inn penger til formål som barne- og ungdomsrettet arbeid innenfor musikk, teater, litteratur, dans, idrett og friluftsliv, ville giverne kunnet trekke fra gaven på skatten.
Mannen i treet
En sanitetssoldat som ikke vil navngis, viser frem et bilde på telefonen. Bildet viser en mann som henger fra et tre. Sanitetssoldaten peker på et tre i hotellets park. Flere som er til stede spør vantro om treet i parken er det samme treet som på bildet?
– Ja, russiske soldater voldtok kona og barna hans på 7 og 9 år. Han var ansatt på hotellet her og kunne ikke leve med det, sier sanitetssoldaten. Så viser han frem et annet bilde som viser en forbrent kvinne med to barnekropper.
– Fienden forsøkte å skjule bevisene, forklarer han.
Ola, mannen som kjørte «Dovre» frem til overleveringen, kaster et blikk på bildet. Han har selv ukrainsk kone og barn.
– Ikke bare kvinner og barn blir voldtatt, men er en hel nasjon. Europa ser bare på, sier han, stemmen brister i fortvilelse.
Rett nok har Europa etter en treg start har stilt opp med milliarder av kroner, pund og euro, våpen, ammunisjon, utstyr, militær opplæring, humanitær hjelp og mottak av ukrainske flyktninger. Men statistikk og oppramsing av bevilgninger fremstår fjernt fra den virkeligheten slik Ola Tømmerås opplever den i Ukraina.
Nordmannen i sykesengen
Den australske krigsveteranen Noah bryter inn og takker for bilene han beskriver som «redskaper for overlevelse». Han trekker frem en norsk soldat − en ung mann som vervet seg i den ukrainske hæren etter fullført førstegangstjeneste.
Veteranen viser et bilde av en nedbrutt mann i sykesengen hjemme i Norge. Mimikken i ansiktet til mannen på bildet er totalt fraværende.
– Han trodde han var klar for krig, men det var han ikke. Til slutt ble han hardt skadet og fikk beina fulle av splinter før han ble sendt hjem til Norge. Noen uker senere fikk jeg en melding: Han hadde skutt seg selv, forteller Noah, og legger til.
– Det var synd, jeg likte nordmannen.
Stillheten som følger, er trykkende. Historien om nordmannen kommer nært på. Solbrillene som beskytter mot vårsolen, beskytter ikke mot tårene.
Hjemreisen
UFC-sjåførene forlater Kyiv i puljer over flere dager, de fleste med nattog til Warszawa.
16 timer med rullende refleksjoner og få ord. Oppdraget er fullført. Faren de utsatte seg for, er allerede glemt, men de faste håndtrykkene og ikke minst møtene med soldatene fra fronten, tar de med seg for alltid.
Krigen ser ikke ut til å få en slutt. Forhandlingene mellom USA, Russland og Ukraina foregår høyt over hodene på de ukrainske soldatene og deres norske hjelpere. Forventningene deres er avmålt.
Ildsjelene i Ukrainian Freedom Convoys har sett mye på sine bilkonvoier. De vurderer at sannsynligheten for fred er lav.
Organisasjonen trapper opp arbeidet i stedet for ned. Flere biler er under ombygging, blant dem en lastebil denne gangen.
Ukrainian Freedom Convoys ruster seg for neste tur.
− Ingen ønsker mer fred enn ukrainere. Men en kapitulasjon er ikke mer fred enn den Norge fikk 10. juni 1940, sier Ola Tømmerås.
