GRUSOM HEMMELIGHET:
I 40 år holdt Aud på den vonde hemmeligheten. Nå vil hun ikke tie lenger
Bak smilet skjulte lille Aud en dyster hemmelighet.
I 40 år holdt Aud Hoff (67) sitt løfte om å tie.
I boken Krigssonen bak masken skildrer hun en oppvekst med gjentatte overgrep fra faren. En godt likt byggmester i hjembygda.
– Han hjalp også til hjemme, forteller forfatteren, som er bosatt på Hadeland.
– Pappa presset musikkuniformene våre og lagde gjerne middag til oss. Ingen ville ha mistenkt ham for å være en pedofil, en overgriper. Da jeg vokste opp, ble det heller ikke pratet om den slags.
Aud hadde ingen annen formening enn at det som skjedde mellom henne og faren var vanlig. At det ikke kunne prates om, var forståelig. Det var jo altfor ekkelt til det.
Krigssonen bak masken
Boken er utgitt på eget forlag og er i salg hos brandbubokhandel.no, telefon: 61 33 49 70.
Verdt å se:
Ta kontakt:
Støttesenter mot Incest og seksuelle overgrep – SMISO. smiso.no
– Slike hemmeligheter bør frem i lyset. Nettopp derfor står jeg frem med min historie, sier den sympatiske damen lavmælt.
Hun kan ikke si akkurat når overgrepene startet, trolig fordi hun var bitte liten.
– Det jeg vet, er at det varte altfor lenge. Helt til jeg flyttet hjemmefra som nygift 21-åring.
Senere oppdaget Aud at faren hadde forgrepet seg på flere enn henne. Det kom som et sjokk.
Småen til pappa
Hennes første minner om det som skjedde er at han kalte tissen sin for «småen».
– At pappas nærhet var vemmelig, ble for meg det normale.
Han gikk ofte naken rundt i huset. Det var moren, storebroren og Aud vant til.
– Helt fra jeg var liten har jeg hatt store smerter i kroppen. Trolig fordi den konstant var anspent, på vakt. Ingen av legene som undersøkte meg, mistenkte at noe slikt var årsaken til at jeg hadde vondt.
Som tenåring ble hun livredd for å få pupper.
«Jeg gleder meg til det», sa faren. «Da skal vi kose oss enda mer».
I dusjen etter gymtimen husker hun at jentene målte hverandre med blikket. Aud hev klærne på seg og ville fortest mulig ut derfra.
– ‘De må ikke se hvor vemmelig jeg er’, tenkte jeg fortvilet.
– Jeg var annerledes enn dem, merket av ham.
«Du er flink når du ikke er dum», sa faren. Aud slet med å være flink.
– Å være dum var det samme som ikke å ville ta på småen. Jeg nektet ham én gang. Han ble rasende!
Faren kalte de intime tilnærmelsene «å kose».
– Det skjedde regelmessig nok til at jeg gruet meg til leggetid. Jeg lå alltid og så mot døren – med vondt i magen. Han kom ikke hver kveld. Hvis mamma satt oppe ved strikkemaskinen, da visste jeg at han og småen kom. Det har tatt meg mange år å kunne sove godt.
Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
- Jeg skal lære deg om kjærlighet, sa faren til Aud. I 40 år holdt hun på den vonde hemmeligheten. Nå vil hun ikke tie lengre. Les Auds historie i Hjemmets store juleutgave - i salg nå ❤️❤️❤️
Posted by Hjemmet on Saturday, December 18, 2021
Selvforakt
«Du fratok meg barndommen, ødela ungdommen min og har forstyrret mitt voksne liv. Du fordreide mitt selvbilde, gjorde meg utrygg og vemmelig. Du ditt ekle kryp …», leser Aud fra boken.
Hun føler at det er lettere å lese det hun har skrevet.
– Lukten av forråtnelse fulgte meg lenge. Takket være to fantastiske terapeuter vet jeg i dag at det ikke var en reell lukt, men en selvoppfyllende profeti basert på min selvforakt.
Faren til Aud likte ikke at hun fikk kjæreste.
– Når jeg hadde vært ute om kveldene, satt han oppe og ventet på meg. Jeg tror han var sjalu. Han krevde at småen fikk oppmerksomhet.
Heller ikke da Aud ble gift, røpet hun hemmeligheten. Hun slet med å være intim
– det var for henne forbundet med skam. De fikk likevel tre døtre i løpet av fire år.
– Vi var ofte på besøk hos mine foreldre med barna. Jeg beholdt masken. Utad var alt bra.
Hennes eneste ventil gjennom disse årene var å notere tanker og opplevelser på små lapper.
– Skriftlig var jeg overraskende ærlig. Lappene ble min dagbok. De var lettere å gjemme.
Boken hun nå gir ut er basert på hva hun skrev på lappene.
Les også: (+) Da røyken la seg, var 850 hus borte. Ett sto igjen
Flere overgrep
En uventet telefonsamtale førte til at sannheten kom frem.
– Min bror hadde fått vite at pappa hadde forgrepet seg på et barnebarn. Han ba meg være ærlig og spurte om jeg visste om denne siden av ham. ‘Hvordan har du hatt det?’ spurte han.
Aud opplevde avsløringen som en eksplosjon.
– Jeg ble kjemperedd. Skyldfølelsen angrep meg fra alle kanter.
Plutselig slo det henne: Hva med hennes egne, dyrebare døtre? Hun hadde gjort sitt beste for å unngå at faren kom dem for nære, men kanskje hadde det ikke vært nok.
Det uunngåelige ble et faktum.
– Det finurlige med slike overgrep er at de kan foregå uten at du har den minste anelse om det. Kanskje til og med når du er i nærheten! Det skulle vise seg at de to eldste jentene mine, som da var mindreårige, også var blitt utsatt for pappas – sin bestefars – ‘kosing’.
Det eneste hun vet er at det skjedde i barndomshjemmet.
– Min indre ordløse kamp fikk store konsekvenser. Den dag i dag gir ordet «kos» meg frysninger. Jeg liker heller ikke å klemme eller at folk kommer for nær inntil meg rent fysisk – foruten mine elskede barn og barnebarn.
Les også: (+) Kamma (62) rev en vegg i leiligheten – avslørte mammas hemmelighet
Dømt skyldig
Faren innrømmet anklagene under tvang. Moren gråt og sa hun var sjokkert.
– Jeg valgte å tro mamma. Pappa bare flirte og gjentok at overgrepene bare var ‘kosing’. Han mente at det ikke hadde forvoldt noen skade.
Ifølge Norges lover går det under definisjonen for voldtekt. Faren hennes ble senere dømt til to års fengsel for overgrepene på barnebarna.
– Misbruket av meg var foreldet, men jeg vitnet om det som hadde skjedd.
I forkant av rettssaken ble Aud skilt fra barnas far.
– Det var mitt ønske. Jeg slet med følelsen av å ha sviktet som mamma. Hvordan kunne jeg ha vært så blind?
Aud kjenner fremdeles på skyldfølelse og skam, men det får ikke lenger ødelegge livet.
– I lang tid grublet jeg på å ta mitt eget liv. Heldigvis prøvde jeg aldri.
Valget hun tok var langt, langt bedre. Med profesjonell hjelp endret tankene seg.
– Alt jeg ville var å gråte, men det kom ingen tårer. Jeg var altfor trent på ikke å miste kontrollen, forteller hun – og viser med nettopp tårer at slik er det ikke lenger.
– Ja, nå kan jeg sippe av det minste, sier hun selvironisk og ler litt.
På et støttesenter mot incest fant hun et motto hun gjorde til sitt: «Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel». Det koster å være åpen, men hvis det kan redde andre, er det verdt det.
Støttende døtre
Drivkraften hennes er å forebygge overgrep.
– Eierskap til sin egen kropp bør bli et obligatorisk tema i barnehager og skoler. Det kan ikke gjentas mange nok ganger, understreker Aud.
Døtrene har hele tiden støttet henne under skrivingen. Da boken ble ferdig, gratulerte de moren med gavekort og blomster.
– På kortet som fulgte med blomstene sto det: ‘Vi er så stolte av deg. Du vil hjelpe mange som strever’. Det var så rørende. Jentene mine er utrolig fine, sier Aud med tårer i øynene.
Gavekortet ga et ubegrenset antall kjøretimer med motorsykkel.
– De visste at jeg ønsket å lære det. Jeg ville utfordre meg selv, både med tanke på bokutgivelse og med motorsykkelkjøring, det gir livsglede.
Mest av alt er hun glad for at døtrene har det bra.
– Jeg kunne ikke ha fått flottere jenter. Tenk, de har aldri båret nag til meg, sier hun takknemlig.
Døtrene har godkjent at Hjemmet skriver om morens historie.
– Nå som stadig flere får høre om vår historie, får vi mange tilbakemeldinger. Vi er enige om at vi må tåle å prate om det som skjer bak hjemmets fire vegger for å kunne forebygge overgrep.
Aud, som i mange år har arbeidet med omsorg, håper som pensjonist å bidra til en forskjell.
– Ha i mente at du aldri kan plukke en overgriper ut fra flokken. Han eller hun er trolig den du minst ville ha trodd var i stand til den slags grusomheter, advarer den livskloke damen.
– Når jeg er på graven til mine foreldre, kan jeg ikke unngå å tenke om pappa: ‘Hva skjedde i din barndom, som fikk deg til å bli slik?’
Det vil hun aldri få svar på.
– Det ene av mine syv barnebarn, Linnea på åtte, sa noe fint om det å prate om incest. Jeg fikk lov til å sitere henne: ‘Jeg skjønner ikke hvorfor dere voksne synes det er vanskelig å snakke om. Det er jo bare å si det’.
Det gir håp for fremtiden.
