Da Olaug endelig fortalte ektemannen sin vonde hemmelighet, falt alle brikkene på plass
Landbruksminister Olaug Bollestad elsker ektemannen, Jan Frode, og livet deres sammen. Men bak den lekne frimodigheten bor det også et mørke.
Lille Olaug Johanna tok ikke bena fatt før hun var 20 måneder. Det skyldtes ikke bare hoftefeilen, men trolig at hun fikk for lite stimuli hjemme. Å ta ordet i sin makt derimot lærte hun seg tidlig.
Som da foreldrene tok henne med til legen. Den myndige medisineren stilte seg i enden av rommet. «Kom Olaug», sa han. «Kom selv!» kom det kontant fra barnet med de lyse lokkene.
Over spisebordet hjemme på Ålgård – med Hjemmet på frokostbesøk – vegrer ikke Olaug Bollestad seg for å si noen sannhetens ord om livet før hun ble «allemannseie».
Et liv med adskillige opp- og nedturer.
Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Psykisk syk
Moren hennes kom fra en større gård på Jæren, faren fra et småbruk på Vervik i Ryfylke. Hun sto i en butikk i Sandnes, han var ansatt på stålverket i Jørpeland. De ble et par da han kom for å hilse på en slektning hun jobbet med.
I 1957 giftet den introverte, snille karen seg med den livlige, morsomme jenta.
Tre år etter fikk de sin første av to sønner. I midten kom jenta faren ønsket seg. Da heiste han flagget og tok seg to dager fri. Det irriterte kona. Kanskje fordi hun var bekymret for økonomien? Det ble også sagt at hun hadde fødselsdepresjon.
At hun slet psykisk, viste seg å være et permanent problem. Med årene fikk datteren følelsen av at det var «hennes skyld», selv om tanten forsikret at moren hadde vært slik «bestandig».
Aktuell med biografi
Biografien om Olaug Bollestad, Snakk sant om livet, er fortalt til journalist Kjersti Mjør.
(Samlaget)
Innimellom kunne moren ignorere barna sine i ukevis. Det var faren som stelte babyen Olaug før han gikk på jobb. Når han kom hjem, lå hun urørt i vuggen – gråtende, sulten og med full bleie.
I gode perioder bakte moren lefser og kokte gomme. Hun syklet rundt i bygda og ga bort maten til trengende. Det var mange som skrøt av fargerike Grete. Bare hjemme så de den andre siden ved henne. De tiet om at hun hadde en personlighetsforstyrrelse.
Les også: Da moren mistet det lille barnebarnet i bakken, forsto Espen at sykdommen hadde tatt grep om henne
Sjalu på Olaug
Når Olaug fikk mareritt, var det til farens seng de små føttene tasset. Han brukte all sin ledige tid på barna. Moren viste sjelden omsorg, spesielt ikke overfor jenta si. Hun virket snarere sjalu på henne. Som da faren ga datteren en dukkevogn.
«Det er unødvendig å kjøpe noe så dyrt til ungen», mente hun rasende.
Da den ene broren skar tollekniven gjennom vognskjermen, kunne den lille jenta ha sverget på at moren godtet seg. Senere, da den mintgrønne sykkelen hennes fikk en skrape, sa moren fornøyd: «For en lukke, no kan me få avslag».
Olaug var lojal mot begge foreldrene. Vissheten om at moren bekymret seg for økonomien, fikk den veslevoksne jenta til å skaffe seg en jobb allerede som seksåring. Hun solgte Rogalands Avis.
Moren var dypt personlig kristen, faren respektere det. Med et håp om å bli anerkjent av moren meldte Olaug seg som soldat i Frelsesarmeen. Det hjalp ingenting.
Forholdet mellom mor og datter føyde seg inn i en familietradisjon. I fire generasjoner på morssiden hadde det vært elendige relasjoner mellom mødre og døtre.
«Hvis jeg får døtre, skal den tradisjonen brytes», lovet den viljesterke jenta seg selv.
Carl I. Hagen klipper plenen
Bollestad er et frodig, bølgende landskap med mange bondegårder på Ålgård, vel en halvtimes kjøring sørøst for Stavanger. I 1987 trakk Olaug og Jan Frode Bollestad det de kaller «vinnerloddet», de fikk den siste tomten i et byggefelt hvor naboskapet er «trivelig».
I helgene vender den pendlende landbruks- og matministeren hjem fra hovedstaden.
I det brune, koselige huset venter ektemannen. Det har alltid vært han som sørger for at det er rent, og som lager mat. I hagen står trekassene hans med ferske grønnsakplanter. Plenklippingen tar «Carl I. Hagen» seg av, det er navnet de har gitt robotgressklipperen.
Olaugs ekspertise er blomstene. Det bugner av dem i hagen.
– Jeg simpelthen elsker blomster!
Hver eneste fredag kjøper Jan Frode en bunt avskårne blomster til henne. Gjerne med et innslag av hvite roser eller kornblomster, slike hun hadde i brudebuketten.
Denne helgen har hun også fått dyprosa peoner. De står i en brun keramikkvase på frokostbordet – som en bekreftelse på kjærligheten som nå har vart i 36 år.
Les også (+): Her er jeg, 70 år, forelsket og så sjalu at jeg kunne kverket henne
til for å oppnå full åpenhet om alt for henne. Foto: BJORN MOHOLDT
Snakker sant
Sommeren 1986 giftet paret seg i Jørpeland kirke. Olaug var en yndig brud, nyfrisert og nett, i leid, hvit brudekjole.
– Første gang vi møttes, syntes jeg han var teit, forteller Olaug.
Slik tittelen på hennes ferske bok lover, snakker hun sant om livet.
– Olaug er en dame som vet hva hun vil, slår ektemannen fast.
I 1979 la han merke til den pene jenta som ledet en juletrefest for ungdomslaget på Jørpeland. I lang tid gjorde den to år eldre kristenrussen sine hoser grønne uten hell.
– Stavanger-gutten sendte meg et brev og inviterte på hyttetur. Han hadde tegnet et kart med veien dit, slik at jeg skulle finne frem. «Det passa meg midt bak!» Om han ikke kunne komme og hente meg, fikk det være.
I november 1985 møttes de tilfeldig i Stavanger. «Jeg har planer om å bli sykepleier», kunne hun fortelle. Han studerte til å bli førskolelærer. «Så tøft», tenkte hun om mannens noe uvanlige yrkesvalg. Den høye karen med mørk bart var da sannelig flott.
Måneden etter forlovet de seg. Et halvt år senere sto hun sommerbrud.
– Han minnet meg om faren min. Like snill og pålitelig, med en lun humor. Kjekt var det også å vite at vi deler trua på Gud.
I dag er de medlemmer i Baptistkirken.
– Da jeg ble kjæreste med Jan Frode, fikk jeg en mann som tok hele meg på alvor.
Han ble betatt av engasjementet hennes, at hun både viser stor omsorg og vet å si fra.
– Vi er heldige som fant hverandre, sier Olaug.
De griper hver dag med stor takk til de høyere makter.
Kanskje fordi begge har kjent på livets opp- og nedturer.
Les også(+): Thor var rikest i Norge, men satset alt på å bli enda rikere. Det skulle han aldri ha gjort
To fostre døde i magen
Spesielt i helgene våkner Olaug med et smil. Da sørger hennes kjære for en raus start på dagen med et velfylt frokostbord. Paret blir som regel sittende i timevis ved langbordet på kjøkkenet. De nyter maten, småprater og ler seg nesten «skakke» av stort og smått som de evner å finne humoristisk.
Denne lørdagen er Hjemmet invitert til bords. Olaug beklager at hun «bare» har to timer til rådighet. Hun skal signere sin nyutgitte biografi hos den lokale bokhandleren.
– Det er bare å spise, byr han og rekker frem brødkurven.
– Prøv den hjemmelagde italienske salaten hans, nøder hun.
Olaug og Jan Frode ble velsignet med fire barn. Grete Johanne (33), Anne Kristine (32), Per Kåre (28) og Inga Marie (25). Alle oppkalt etter slektninger.
I andre og siste svangerskap bar hun på tvillinger. Flere måneder på vei mistet hun begge gangene det ene fosteret.
– Av og til tenker jeg på hvem de ville ha vært om de hadde fått leve.
Barna kom tett og satte spor.
– I årevis etterpå slet jeg med hoftene. Jeg strevde også med å fylle morsrollen.
De fikk tre jenter.
– Jeg var redd for å bli som min egen mor og var bevisst på å få et godt forhold til dem.
Læringskurven ble bratt.
– Barna har aldri vært i tvil om hvor høyt de er elsket. Det er det viktigste, understreker Jan Frode.
Den trinne damen spretter imponerende lett opp av stolen, runder bordplaten og slenger armene rundt ektemannen der han sitter. Han reagerer på «knusekosen» med et glis.
På nytt buldrer godlatteren i rommet.
– Jeg kunne ikke ha levd uten denne gråtassen, sier hun kjærlig.
Vannkrig
Olaug prater likefremt om vekten sin som om alt annet. Hun fnyser av «kroppshysteriet».
– Ungene ga meg 40 ekstra kilo, valker og alpeluer til pupper, forteller hun.
– Jeg kunne fint ha klart meg det foruten, men har det mer enn bra nok som jeg er.
«Hr og fru Larkins» kaller hun seg og sin kjære på den uhøytidelige og lekne Instagram-profilen sin. Den har snart 100 000 følgere.
Instagram-dronningen blant ministerne byr på selvportretter med hengende kjaker og bilder av tærne sine som hun kaller «såsisser». Ektemannen slipper heller ikke unna. Hun publiserer ham i alle positurer, ofte med bar overkropp.
– Bare si fra om han skal ta av den gule pikéskjorten. Jan Frode er varm av seg.
At hun liker å helle vann på ham handler ikke om det.
– Vannkrigingen til Olaug har jeg ennå ikke helt forstått, innrømmer Jan Frode.
– Er det humor å helle vann over hodet på en som sitter på do? spør han oppriktig.
– Du lo deg jo nesten i hjel etterpå, Olaug. Rampete er du! Vær glad for at min lunte er betydelig lenger enn din.
Ingen av dem legger skjul på at hun er en hissigpropp.
– Det nytter aldri å ta igjen med henne. Olaug er troende til å hevne seg.
– Skal vi krangle nå? repliserer hun med ertende blikk.
Skrev brev til moren
Familiens to kosete labradorer, Marley og Felix, avbryter det som kunne ha utviklet seg en vannkrig. Det har også skjedd ved frokostbordet.
Matmor Olaug skjærer i stedet en ny skive med brunost til de firebente.
– De vet jeg ikke klarer å si nei til dem. Slik ungene lærte seg som små.
– Hun må være den mest omsorgsfulle politikeren som finnes, mener ektemannen. Til tross for at han jevnlig utsettes for vannkrig.
«Hvor har du fått tak i henne?» spurte faren til Jan Frode første gang hun møtte foreldrene.
– Olaug var én av få som våget å snakke ham midt imot. Han fikk respekt for henne.
Bare overfor sin egen mor slet hun med å ta til motmæle. Som 40-åring skrev hun et brev til henne om hva hun følte.
– Mor svarte meg aldri, men kroppsspråket hennes vitnet om at hun var fornærmet.
I dag lever ingen av foreldrene deres.
Les også: Farah vant keiserens hjerte, men hennes eventyrlige liv ble preget av flere tragedier
Vond hemmelighet
Da de eldste Bollestad-barna ville på misjonsleir, tok Olaug en grundig ryddesjau i seg selv. Hun bar på en hemmelighet ektemannen ikke kjente til.
– Tanken på at ungene mine skulle bli eksponert for en ukritisk «hallelujastemning» skremte meg. Som ung opplevde jeg baksiden av glorifiseringen.
I 1983 arbeidet hun som ungdomsarbeider i Ryfylke og Jæren Indremisjon. Da hun skulle hente en bok på kontoret til den karismatiske misjonslederen, sperret han henne inne bak kontorpulten. Han presset seg inntil henne bakfra, stakk en hånd inn mellom bena hennes og befølte brystene. Uten å si ett ord. Han stønnet bare tungt.
– Jeg sto som lammet! Den ruglete crimplene-buksen hans, med sydd presskant, sitter som spikret i minnet. Det samme er den ekle lukten av etterbarberingsvannet hans. Gudskjelov klarte ikke den gamle grisen å få ned glidelåsen på den brune buksedrakten.
Hun gikk aldri tilbake dit.
– Nå er det 30 år siden, men først i det siste har jeg klart å kle meg i brunt.
Hendelsen skjedde like før hun møtte Jan Frode.
– Først som mamma, klarte jeg å bearbeide det som hadde skjedd. Da jeg endelig klarte å fortelle Jan Frode om overgrepet sa den kloke mannen min:
«Nå falt alle brikkene på plass».
Les også(+) Hevnet sin fars hotellfiasko og ble massemorder
Døden nær: Opererer ikke der ham, gjør jeg det!
En gang var Olaug nær ved å miste sin elskede.
Ved påsketider i 1997 ringte han kona og klaget over store smerter i hodet og ryggen. Hun hev ungene inn i bilen og kjørte til barnehagen hvor han jobbet. Med det samme hun så ham forsto akuttsykepleieren at han hadde en alvorlig form for hjerneblødning.
Dermed bar det av sted til arbeidsplassen hennes, sykehuset i Stavanger.
«Du må redde mannen min!» ropte hun til en kollega.
Noen andre overtok ansvaret for barna slik at hun kunne følge ham i redningshelikopteret til Haukeland sykehus i Bergen. Der virket ikke CT-maskinen. En ansatt fortalte henne at de kunne «miste ham».
«Det gjør dere ikke!» svarte Olaug handlekraftig.
Hun krevde at legen stakk ham i ryggen, slik at han fikk nok oksygen til hjernen.
«Hvis ikke vil han ha fått varige men».
Legen nølte. Han mente det var for risikabelt.
«Gjør ikke dere det, så gjør jeg det!», sa Olaug – og ble hørt.
Dagen etter satt hun 19 timer i uvisshet mens han ble operert.
– Det gjør noe med deg, sier hun tankefullt.
– Jeg har aldri følt meg mer ensom. Etterpå ble det enda viktigere for meg å se pasienter og pårørende. Om noen satt alene, spurte jeg om de ville ha en klem. Med tillatelse krøp jeg også opp i pasientenes senger, for å holde rundt dem.
Les også: Bitten og Gøran gleder seg til å gifte seg. Så får de sjokkbeskjeden
Stolt av henne
Olaug ser på klokken. Det nærmer seg boksignering.
– Smakte Jan Frodes italienske salat? spør hun når vi tar av bordet.
Hun er stolt av ektemannen. Også når han kaster den gule pikéskjorten for fotografen.
– Sørg nå for at ikke hele «rauå di» henger ut, påminner hun med hikstende latter.
Paret er trygge nok til å vise sine upolerte sider.
– At vi byr på oss selv uten filter, er heldigvis helt i orden for ungene våre. De er vokst opp med at det er høyt under taket hjemme hos oss. Åpne dører har vi også alltid hatt. «Bor vi i et grendehus, mamma?» spurte en av ungene en gang. Det sier jo litt …
Olaug fremstår som en ekstrovert og åpen person, men røper at hun alltid ser an folk.
– Selv om jeg snart er 60 år, preger oppveksten i det okergule huset i Jørpeland meg fortsatt. Jeg er «jysla selektiv» på hvem jeg slipper innpå meg. Kanskje fordi jeg ble avvist hver gang jeg forsøkte å nærme meg moren min?
– På den annen side var jeg heldig og fikk to andre rollemodeller, den originale naboen vår, Ingeborg, og den myndige misjonskvinnen Bjørg, som begge evnet å se meg. Slik jeg er opptatt av «å sjå andre». Om jeg er vitne til urettferdighet, kan jeg bli så «eitrende galen at eg bannar inni meg».
– Det hender at jeg drikker et glass vin og tar et drag av en sigarett, og det er viden kjent at jeg har et friskt språk. «Det er ikkje der saligheten mi sit».
Det er ikke jeg som skal stå i himmelporten og bestemme hvem som får komme inn.
Jeg tror vi vil få oss en overraskelse. Vårherre er rausere enn noen av oss.
Eg er berre Olaug.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Hjemmet nr 36 2021
Denne saken ble første gang publisert 13/08 2021, og sist oppdatert 13/08 2021.
