Magnus Takvam om moren Marie
Marie var festens midtpunkt og beundret av mange. Sønnen Magnus var en av få som visste om hennes skyggeside
– Under hele min oppvekst møtte jeg folk som lot seg forføre av Marie. Jeg tenkte: «Så de virkelig ikke hva som lå bak fasaden av sjarmerende kunstnerisk galskap?»
– Jeg fikk aldri den løsrivelsen jeg trengte fra Marie. Den som bør skje mellom foreldre og barn i ungdomsårene. Slik åpner Magnus Takvam (69) sin fortelling om ham og moren.
– Å ha et nært forhold til sin mor er i utgangspunktet positivt. Mitt problem ble at hun aldri slapp taket. Til slutt flyttet jeg til en annen kant av landet fordi det etter hvert ble for vanskelig å være vitne til at hun mistet grepet om livet.
NRK-profilen på den andre siden av kafébordet på Grand Hotel er et kjent og kjært ansikt. Den klare stemmen har senest loset oss gjennom høstens valgkamp. Nå skal vi ikke snakke politikk, men om moren hans.
En av Norges største lyrikere gjennom tidene. Sønnen har skrevet biografien Hun skrev for å kunne leve, min mor Marie Takvam.
– Jeg trengte å skrive om henne for å falle til ro i meg selv, forklarer han.
Kunstnerbohemen Marie Takvam var for andre den vakre, prisbelønte lyrikeren. Kjendisen av sin tid, som alltid var festens midtpunkt på stamstedene i hovedstaden, Theatercaféen og Club 7.
Hun var også filmskuespiller. I Vibeke Løkkebergs Åpenbaringen i 1977 hadde hun hovedrollen og kledde seg naken. Det skapte debatt etterpå. Marie var også en populær stemme i Barnetimen for de minste.
– Hun hadde en stor appetitt på livet og et genuint behov til å forstå det. Den kombinasjonen ble vanskelig for henne.
Magnus startet skrivingen av boken med å spørre meg selv: «Hvem var Marie – både som begavet lyriker og mor til to?»
– Nå er det 13 år siden hun døde. I flere av de årene har jeg fundert på om denne boken burde skrives. Livet med Marie har gjort meg tilbakeholden med å blottstille min egen person og følelser. Altfor ofte var jeg vitne til at hun ble eksponert på en måte som gjorde henne vondt.
Det endte ikke godt.
Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Født poet
Så langt i praten har han omtalt moren som Marie. Han graver godt ned i vaniljeisen foran seg, før han svarer på spørsmålet om hvorfor.
– Det handler nok igjen om å holde en viss distanse til henne. Båndet mellom oss var kjærlighetsfylt, men det ble for tett. Og det var ikke bare i tenårene jeg kjente på det. Ubevisst valgte jeg allerede som barn å kalle henne Marie.
Jeg kan fremdeles kjenne intensiteten hennes.
De siste tiårene var moren psykisk syk og alkoholisert. I begynnelsen av biografien forteller han at hun trakk sitt siste pust på Ullevål sykehus, 81 år gammel. Alene.
– Jeg skulle gjerne ha vært hos henne, sier Magnus. Han var ofte det.
– Hun ble etter hvert glemt av sine venner. Jeg tror hun døde litt ensom, selv om hun hadde oss, sin nærmeste familie. Jeg har kjent på både sorg og sinne over hvordan livet hennes utviklet seg.
Selv om den talentfulle bondejenta fra Sunnmøre fikk stor suksess som kunstner,
ble livet en kaotisk tilværelse.
– Marie var født dikter, slår sønnen fast.
– Ti år gammel fikk hun sitt første dikt publisert i Sunnmørsposten og vant fotoapparatet hun ønsket seg. Foreldrene på gården Skylstad i Hjørundfjorden var stolte av sin eldste datter, men moren ønsket sterkt at hun skulle bli lege og misjonær da hun reiste ut på skoler.
På Eids gymnas møtte hun Johannes Takvam fra Dale, Magnus sin far. De giftet seg i 1950.
– Det var ung, romantisk kjærlighet på sitt beste. Det gjorde nesten vondt å vite. Som jeg skriver i boken: «Hvorfor kunne det ikke ha fortsatt på den myke bølgen det startet på?»
Hudløse
I 1952 debuterte Marie Takvam med diktsamlingen Dåp under syv stjerner. Hun var 25 år. Det året ble Magnus født.
– I diktene beskriver hun forholdet mellom mor og barn med innlevelse og innsikt. Hun viser stor forståelse for den voksnes rolle overfor barn. Den siden av henne savnet jeg nok særlig på vei inn i ungdomsårene. Meg dro hun tidlig inn i en voksenverden med livets store spørsmål. Hun snakket med meg om absolutt alt hun tenkte på.
Da han begynte å skrive om moren, var det viktig for ham å skrive ærlig om et vanskelig liv, men også å vise at hun var en betydelig dikter.
– Jeg søkte etter bilder som kunne vise meg at hun var mer enn en tragisk kunstnermyte. Heldigvis fant jeg mange – både hos meg selv og andre. Hun var intellektuell og en god forfatter, og det er jeg stolt av henne for. Derfor bruker jeg mange av diktene hennes i boken min.
– Jeg kjenner meg igjen i nysgjerrigheten hennes. Hun ville vite og skjønne mer om hvordan ett og alt henger sammen. Som meg, likte hun også at ting skjedde fort.
Han har gode minner fra Sunnmøre.
– Jeg var det eldste barnebarnet og ble gjort stas på. Spesielt bestefar hadde jeg et nært forhold til. På bondegården hvor Marie vokste opp, lærte jeg å kjenne flere sider ved henne. Blant annet fortalte søsteren meg at Marie som konfirmant lå i sengen og hylskrek av angst i forkant av å bli eksaminert. Hun var sårbar og følsom.
I barneårene flyttet familien mye, men Magnus husker likevel oppveksten som fine år.
– Jeg hadde venner og familie rundt meg, sparket fotball og var en glad gutt. Vi bodde også noen år på Stranda på Sunnmøre. Der pleide Marie og jeg ofte å ta bussen. Hun syntes det var morsomt når jeg pratet med ukjente folk. Jeg var en uredd liten gutt som spurte en eldre, tannløs mann, og det på klingende takvamsk sunnmørsdialekt: «He du berre ei tonn, du?»
Han humrer godt. Det gjorde trolig også moren hans den gangen.
– Helt fra hun var barn ble Marie beundret av sine omgivelser, både for sitt utseende og sin ustoppelige energi. På samme tid hadde hun en hudløshet, en rå sensitivitet. Den har jeg arvet.
Skrev for å leve
Årene med moren var fylt av kontraster.
– Hjemme hos oss, som etter hvert ble et OBOS-rekkehus på Oppsal i Oslo, kom det mange kjente skikkelser, som forfatterne Jens Bjørneboe og Axel Jensen.
De var på den ene siden fascinerende mennesker, men også skremmende fordi de levde «et annerledes liv», ofte preget av rus. Flere var i likhet med Marie i ferd med å miste kontrollen.
Etter at familien gikk i oppløsning i 1969, fortsatte Magnus å bo i rekkehuset med moren mens han gikk på gymnaset.
«Mine indre bilder besto av den hysteriske fyllelatteren, det sløve blikket etter ranglene i en leilighet som fløt over av matrester, oppvask og askebegre.»
– Det var vanskelig å være vitne til at hun sakte ødela seg selv. Under hele min oppvekst møtte jeg folk som lot seg forføre av Marie. Jeg tenkte: «Så de virkelig ikke hva som lå bak fasaden av sjarmerende kunstnerisk galskap?»
– Da jeg selv trengte å finne min egen plattform i livet, ble det umulig å fortsette å bo i samme hus som henne. Derfor flyttet jeg til en annen kant av landet for å studere.
Behovet Magnus hadde for å snakke om de vanskelige tingene med sin mor, ble ikke møtt.
– Det har vært et savn.
En av de viktigste drivkreftene i arbeidet med boken har for Magnus vært å rekonstruere en slik samtale med sin egen mor, gjennom å snakke med hennes jevnaldrende i oppveksten, venner og kolleger i kunstnermiljøet.
– Det har gitt meg en etterlengtet ro innvendig.
Selv om moren endte som alkoholiker med vrangforestillinger, tvangsinnleggelse og etter hvert demens, beholdt hun lenge sin poetiske evne. Den siste diktsamlingen, av i alt ti, ble utgitt i 1990.
– Som jeg mange ganger hørte Marie si: «Jeg skriver for å klare å leve».
