ford Mustang gt
Ford Mustang: Bilen ingen trenger, ifølge dem som elsker den
421 hester på vei til beitet tar mye plass. Men én ting er om hestene inngår i en legende. Verre er det om det er snakk om en amerikansk bilgigant i krise og et forsøk på å bære havre til en død hest. Se video.
Helgen kunne ikke fått en tøffere start:
– Du vet du vil fremstå som en nyskilt mann i 50-åra med utfordringer på det forplantningsmessige området?
Min langt yngre kvinnelige kollega var like nådeløs som billedskjønn. Gleden over å skulle tilbringe en helg bak rattet i et knallblått monster med brede fartsstriper, diger motor og praktfull, blodharry lyd, ble med ett satt under press av et øyeblikks mismot. Forsiktig buldret bilen og jeg opp fra garasjen og ut i sommersolen.
To sjeler – ett år
Det var da jeg kom ut på gaten jeg så den: Forklaringen på den forventning jeg fortsatt følte. Et lite skilt, kanskje i imitert sølvplett, foran passasjersetet.
"Ford Mustang" sto det. Og:
"Since 1964"
Akkurat som sjåføren. Since 1964. Som hadde sitt første møte med en sportsbil som barn, utenfor blokka på Lambertseter i 1970. En Ford Mustang. Hvit med rødt interiør. Med "fastback" – takformen som Øystein Sunde sang om samme år. Og som det blå monsteret med et eviglange panseret som jeg nå satt i, også var bygget med.
Satt jeg kort og godt i en levende legende? Eller i resultatet av et forsøk fra en hardt prøvet bilgigant i USA på å klemme siste dråpe ut av sitronen ved å gjenopplive en fordums storhet?
Film/foto: Lars-Martin Fossgard og Ola Lier. Kommentarer: Lars-Martin Fossgard og Lars-Erik Nygaard.
Styrt av hjertet
Mange har forsøkt. Volkswagen prøvde å skape en trendy bil ved å gjenopplive "bobla". Italienere blåste liv i klassiske Fiat 500. Og den urengelske Minien ble igjen å se på veiene. Av tyskerne.
Men enten bommet bilprodusentene på markedet, eller traff fordi nyversjonen tilfeldigvis passet inn i trafikkbildet i europeiske storbyer. Det oste i hvert fall ikke legende og sjel av gjenopplivningsprosjektene
– Ikke det minste rart, syner Richard Bugge Andersen.
Han startet Norsk Mustang Club for snart 25 år siden, og er eier av "Lille gul" – Mustangen med nøkkelrolle i de to "Burning"-filmene. Og gründer av den bortgjemte butikken som selger Mustang-deler til hele landet for 13 millioner kroner i året.
– Bobler, Fiat 500 og Minier ble kjøpt av folk fordi de trengte en slik bil, sier Richard Bugge Andersen.
– Men ingen trenger en Ford Mustang.
– Nei, for det er jo egentlig en sportsbil som først og fremst kan kjøre rett frem? Som har et bensinforbruk som ikke ligner grisen og en etter forholdene knøttliten tank? Og som er stinn av kjipe plastikk-detaljer?
Likevel er folk villige til å betale er godt over en million kroner for en slik bil?
– Ja! utbryter Andersen gledestrålende.
– Men du vet; det er jo ingen som kjøper en Ford Mustang med hodet.
Richard Bugge Andersen slår seg på venstre side av brystkassen.
– Det er hjertet som styrer, gliser han.
Tok alle på sengen
Kjapt oppsummert: I første halvdel av 1960-tallet tok optimismen overhånd i USA. Livsglede, mer fritid og utferdstrang presset på. Bilindustriens svar på oppturen var å levere etter gammelt, trygt mønster: lange, trege og kjedelige "flak".
Helt til Ford tok markedet på sengen.
I 1964 lanserte Ford sin Mustang. En lett og sportslig bil etter amerikansk målestokk. Modellen ble tilbudt i høyst ulike varianter, fra den lille med 170 hestekrefter og en pris sekretæren på jobben til fatter'n hadde råd til – til den brølende verstingen med 366 hestekrefter som var moden for racerbanen.
– Men det var jo ingen utenfor Ford som trodde på "en liten sporty bil" i det amerikanske markedet, sier Richard Bugge Andersen.
Ford satt et salgsmål på til sammen 100.000 biler i årene 1964–66.
– De solgte 690.000 første året, sier Andersen, og flirer:
– Og siden er Ford Mustang blitt verdens mest mest populære hobbybil.
Med en slik historie er det vel bare Porsche 911 som når opp til samme legendestatus. I Europa ble Mustang den mest solgte sportsbilen, til og med i Tyskland, i følge Andersen. Ifølge Ford ble det solgt totalt 125 809 Ford Mustanger til hele 146 land i løpet av fjoråret. Tallene er basert på registreringstall fra IHS Markit. Det gjør Mustangen til verdens mest solgte sportsbil for tredje år på rad.
Men alt har ikke vært like rosenrødt. Også Ford snublet i et forsøk på å modernisere et ikon. På 1980-tallet skulle Mustangen erstattes av en modell som ikke så ut. Miljøvennlig, tverrstilt fire sylindret motor. Og med forhjulstrekk, av alle styggedommer.
– "Muscort", fnøs Mustang-entusiaster verden over, med referanse til folkebilen Ford Escort.
– Ford skjønte kjapt at man kødder ikke med legender, sier Richard Bugge Andersen.
Siden 1994 har alle Mustanger vært utstyrt med samme umiskjennelige familietrekk som de første modellene: Baklysene med tre ribber, det runde lokket mellom lyktene bak, små lys under sinte hovedlys i fronten, den galopperende hesten i grillen. Og et laaaangt panser.
Spørsmålet er om det hjelper i dag i møte med andre sportsbiler, andre amerikanske buldrebiler og andre biler som overgår Mustangen i både ytelse, anvendelighet og kjøreegenskaper – til en brøkdel av prisen. I hvert fall i Norge, hvor avgiftsregimet og Mustang-motoren ikke er helt samkjørt.
Hvor passer en Mustang inn?
Blant gamle kjente
Med historien i bakhodet tok jeg med Mustangen – med den klassiske Mustang-fargen "grabber-blue" – gjennom felles historie, fra 1960-tallet og frem til i dag.
Mellom blokkene på Lambertseter fant Mustangen seg godt til rette langs fortauskanten. På snuplassen ovenfor rekkehusene på Tveita sugde Mustangen til seg oppmerksomheten til lille Vetle og hans litt større pappa.
Mustangen kledde til og med en folketomme gaten med de nymalte stakittgjerdene på Oslos vestkant. Og hjemme i Asker? Der humret naboene, nabokona sa "wow" – og lille Mathias tvers over veien fant seg høytidsstemt til rette i bøttesetene med en salig glis og hendene for ørene når fem liters V8-motor ble vekket til live.
Og langs veier, utenfor dagligvarebutikker og byggevarehus; smil, tomler i været og tilrop når V8-eren meldte seg på i lydbildet. Til og med på E18 kom biler kjørende opp på siden før sjåføren smilte, vinket – og la seg pent bak igjen. Verden var som full av gamle kjente.
Men det var altså blant folk flest. Hva med Mustang-menigheten? Utenfor butikken til sjefsentusist Bugge Andersen på Ski var det tid for eksamen.
– Som i vår egen boble
– På vinteren kan jeg gå ned i garasjen bare for å se på bilen. En halvtime kan jeg sitte der, og bare se. Eller kjæle med forskjermen. Hvis jeg ikke fikser noe. Det er alltid noe som kan byttes ut. Selv om det ikke er ødelagt, sier Dag Frode Olsen (55).
Hjemme i Drammen har samboer Betty slått seg til ro med at hun har en rival i "Sophie". En blank, grønn dame fra 1968. Den syvende Mustangen i rekken – eller var det den åttende? – etter at motorsykkelen ble parkert for siste gang i 2005. Det har ikke vært vanskelig:
– Jeg har ingen betenkeligheter, sier Betty Olsen (57)
– Jeg er med på alle turer. Jeg er med på race også, sier hun.
Race? Street Legal kalles det. 1/8 dels mile, 201 norske meter. Fortest mulig opp i fart. Det blir blå gummirøyk og et salig rabalder av slikt. Da er det gjerne mennene som kjører. Alene. For egen risiko. Da gjelder nemlig ikke vanlig bilforsikring.
– Jeg liker ikke å sitte på når han drar på skikkelig, innrømmer Betty Olsen. Men transportetappene med samboeren?
– Vi er som i en egen boble når vi kjører Mustangen, sier Betty Olsen og Dag Frode Olsen.
– Men i en slik setting vil vel en nymoderne Mustang falle igjennom?
– Å, langt ifra. Ser man bort fra midtlivskrisen på 1980-tallet, har Mustangen bevart sin sjel. Mytene lever, kraften, linjene også. Men om jeg skulle valgt mellom en 2018-modell Mustang og min? Da hadde jeg valgt "Sophie".
Dag Frode Olsen møter både forståelse og overbærenhet i menigheten.
Nikol Balak (31) for eksempel. Hun kjøpte Mustang til seg selv i 30-årspresang.
– De fleste tror at det er bilen til en ekskjæreste. Men jeg har alltid hatt en lidenskapelig interesse for bil. Som fjortis likte jeg Pontiac best. Men med årene er Mustang blitt den kuleste og mest sexy bilen, sier hun.
Mens Storm Jarl Landaasen (59) kjøpte splitter ny Mustang i fjor.
– Bruksbil for meg, sier Sandvika-mannen. Og på tross av at han kjører en foliert 2017-utgave av en egentlig knallgul Mustang, føler han at han er en del av Mustang-familien.
– Hjertet banket hardt og fort da jeg så den. Jeg slo til da jeg hadde mulighet, sier Storm Jarl Landaasen – som røkter facebooksiden til bilen, døpt Miss Hariette Wilson, når han ikke er ute og kjører fem liters brumlebass.
Dommen
Ole Kristian Hennum (8) ender opp som dommer. For han har sett begge Burning-filmene så mange ganger at han ikke har tall på det. Og han har sittet i filmstjernen "Lille Gul" i to timer, kikket inngående på nærmere 200 mustanger på treffet utenfor Richard Bugge Andersens butikk, klatret opp og lagt seg ned for å få tilfredsstillende utsikt, og kjent presset av racerbil-sikkerhetsseler og opplevd dybden i bøtteseter.
Han synes Mustang er kule biler. Fordi de ser kule ut. Han skal ha Mustang selv. Det er bare å begynne å spare. Han har 10 år på seg. Mamma Astrid har allerede sjekket prisene: Mustanger er ikke gratis.
Med så solide kvalifikasjoner må det store spørsmålet gå til Ole Kristian Hennum:
– Hvilken utgave av Mustangen er den gjeveste?
– Det var et vanskelig spørsmål, konstaterer åtteåringen fra Lier.
Men om jeg ikke fikk endelig svar på om ny Mustang er kulere enn en gammel Mustang, og om Mustang egentlig er en sportsbil i 2018 – så fikk jeg et alternativt svar: Er det så nøye da?
– Alle liker Ford Mustang. Alle, slår Richard Bugge Andersen fast. Han setter seg inn i Lille Gul for å ta med Ole Kristian Hennum på skikkelig burning på stripa utenfor butikken på Ski. Så presser han gassen i bånn. Motoren brøler. Før det blir helt stille.
– Det må være bensinpumpa, sier Andersen unnskyldende, og gliser:
– Jaja, det går bra. Det er bare å fikse.
Det er jo bare morsomt uansett, med hesteslipp på forsommeren – blant vanlige, ujålete mennesker som deler sin entusiasme når man kommer kjørende i noe som ingen egentlig trenger, og som aldri vil bli betraktet som fornuftsbasert investering.
Og det er ingen som spør meg om skilsmissen var hard, eller om jeg vil kjøpe små, blå piller eller et kirurgisk inngrep i utlandet.
Hvordan er Ford Mustang GT å kjøre?
En vanlig innvending mot amerikanske sportsbiler er at de kun er egnet for å kjøre rett frem. Det er en anakronisme.
Riktignok har GT-en ikke fancy innretninger som adaptivt understell, men stiv bakaksel er erstattet av uavhengig bakhjulsoppheng, og styringen er atskillig bedre enn hos forgjengeren.
GT-en kjører svinger som bare det, selv om presisjonen svekkes på ujevn vei. Mustangen elektronisk justerte kjøreprogrammer som hovedsakelig endrer iveren til stabilitetskontrollen og gassresponsen. Med automatgir påvirker kjøreprogrammene også servostyringen, motorlyden og girkassen.
Styringen er elektronisk, og du kan justere rattmotstanden etter behag.
Førermiljøet er helt utmerket, men tryner solid i det norske avgiftssystemet som gir bilen en pris på drøyt 1,1 millioner kroner. Prislappen rimer dårlig med all hardplasten.
Men når man setter bilen i Sport+, merker hvordan bakhjulene sliter med å finne feste mens spjeldene i eksosanlegget skaper brølende vellyd, så er den simple plasten fort glemt.
Og hvor ofte kommer man over kombinasjonen V8 sugemotor og manuell girkasse på ny bil?
Så og så aldri, noe som gjør at "Stang"-en gruser de fleste når det kommer til gleden over en bil som krever noe av sjåføren.
BLI ABONNENT: Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Klikk her for å abonnere eller les alt ukebladet har utgitt på vimennpluss.no.
