HVORDAN NORDMENN REAGERER PÅ SNØKAOS:
«Å gå i knestående på grunn av litt snøvær, er ikke forenlig med nasjonalarven vår»
Når det faller store mengder med snø, settes den norske identiteten på prøve. Les skråblikket fra Marie Lunde.
Dette er en kommentar / kåseri og representerer forfatterens meninger.
Det snør og det snør.
Mens nordlendingene trekker på skuldrene og spenner på trugene, går vi søringene i dekning på hjemmekontor og rapporterer fra frontlinjen med fete bokstaver i nettaviser og sosiale medier.
Hver gang store mengder med snø faller ned over vårt værbitte land, settes den norske identiteten prøve. For mens man i Finnmark sitter på toppen av fem meter høye snøfonner og drikker rottegift, kjenner Oslo-borgerne på ubehag bare bakken er ujevn og pappbegeret fra Kaffebrenneriet begynner å blir fuktig.
MARIE LUNDE:
Skriver for Klikk.no, Kamille og Foreldre & Barn. Marie bor på Ekeberg i Oslo med sønnene Laurits og Jæger og mannen Ola.
Å gå i knestående på grunn av litt vær, er ikke forenlig med nasjonalarven vår. Vi mates allerede i barnehagen med filosofien om at det rett og slett ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær.
Vi som ikke helt har omfavnet dette livsmottoet må dermed regne med angrep både fra værgudene og våre egne landsmenn hver gang ekstremværet slår til.
Så snart Ruter (selskapet som er ansvarlig for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus, red.anm.) varsler om innstilte avganger i sør, begynner nordboerne å slenge med leppa.
«Ei halv meter snø? Den der lille tynnlefsa e vel ikkje nåkka å skrik førr?»
Les også: «Skru det av! Bare si nei! Sett grenser og send avslag!»
Alt var bedre (verre) før
Når det snør litt skikkelig er det endelig deres tur til å ta frem popcornet og velte seg i hovmod mens de morer seg over brennhete nyheter om pendlere med neglesprett og værfaste Teslaer.
Og de er ikke alene. Det finnes også en annen gruppe som begynner å pakke harde snøballer hver gang mediene advarer mot snøkaos. Pensjonister (de av dem som har helsa i behold og enda ikke har innsett at de bare er få år unna dårlig balanse, diverse vondter og helseplager).
Straks noen viser antydninger til å synes at snøkaos er litt slitsomt, peprer de kommentarfeltene med irrelevante opplysninger om hva de selv måtte ofre hver vinter da de var unge.
«En halv meter snø? Det måtte jeg brøyte meg igjennom hver dag til skolen. Ingen som stengte skolen på grunn av et lite dryss med snø da jeg var ung.»
Jage i løypa
Når det snør litt skikkelig kan de endelig tre frem fra samfunnets blindsone for å old-splaine sine yngre, veikere medborgere i snøskuffe-teknikk og dypsnø-gange.
Men det finnes enda en gruppe som sklir inn i ord-stormen når snøen faller som hvite pudler fra himmelen. Friskusene.
Med en gang det dukker opp et par-tre snekrystaller på YR er de ute på jakt etter en reporter eller en Facebook-feed for å demonstrere hvor deilig det er med snø og hvor flinke de er til å bruke den.
«En halvmeter snø? Er det ikke herlig! Folk må slutte å KLAGE PÅ FØYKA, og begynne å JAGE I LØYPA.»
Når det snør litt skikkelig kan de endelig gå i smørebua og gosse seg over late sofagriser som sitter snøfast i hjemmene sine mens himmelen rydder plass for skøytekongene med nyslipte ski.
Les også: – Tradwife-trenden pirker i et ubehag i meg
Havre-latte mens vi venter på måkebilen
Man skulle tro at all denne syrlige kritikken og latterliggjøringen hadde truffet oss vær-skjøre søringer midt i nasjonalfølelsen. At vi i indignasjon hadde kastet oss over tastaturet og replisert med harmdirrende kronikker om selvgode nordboere og gråhåra besserwissere.
Men nei. Når hetsen river litt skikkelig er det endelig vår tur til å trekke på skuldrene. For det vi er langt mer vant til enn snøfonner store som trollkjerringer, det er å tåle kjeft.
Å bli beskyldt for å være selvsentrerte, veike elitister som hverken takler, snø, laktose eller beksvart kaffe, det tar vi med knusende ro.
I stedet mekker vi en havre-latte mens vi setter oss godt til rette i Arne Jacobsen-stolen og venter på at måkebilen skal komme.
