– Nå får det være nok!

Det startet i 1971. Leif Hoel hadde vært ansatt som anleggsgartner i et Oslo-firma, men det gikk konkurs. Da bestemte han seg for å begynne for seg selv – hjemme på Toten. Med ambisjoner om å drive med anleggsgartnerarbeid, etablerte han firmaet «Leif Hoel Hage og Villa­service».

Han hadde tro på prosjektet, men slikt arbeid er sesongbetont. Når snøen la sitt hemmende teppe over flatbygdene, var det ikke mulig å legge plener og pynte hageganger.

Med kone og fem barn, måtte han ha noe å leve av om vinteren også. Da han jobbet i Oslo, hadde han hørt om Vaktmesterkompaniet. De var store på snøbrøyting der inne.

Visstnok var de på jakt etter folk som kunne påta seg brøytekjøring med egne traktorer. Han dro inn til hovedkontoret i Nydal og tilbød sine tjenester. Vaktmesterkompaniet var interessert. Der og da skrev han kontrakt. Leif Hoel ble snørydder.

Måtte varme seg på Glava-matter

De første årene brøytet han i Oslo sentrum, og i området rundt Bygdøy allé. For å gjøre jobben, hadde han skaffet seg en pent brukt Massey Ferguson 135. 15 000 kroner måtte han betale.

– Med min stramme økonomi var det nok i meste laget, forteller han. – Men den fungerte. Det var varmeapparat i hytta, men varm var den ikke. På de kaldeste dagene måtte jeg emballere bena i Glava-matter. I dag hadde nok Arbeidstilsynet sagt stopp, men den gang var det helt vanlig. Alle gjorde det, forteller Leif.

Det er 50 år siden. I dag behøver han ikke å pakke seg inn i Glava for å holde varmen. Med dagens redskap nyter man en komfort som nesten kan kalles luksuriøs. Klimaanlegg og servoassistert datastyring sørger for førsteklasses arbeidsmiljø.

– Jeg skjønner ikke hvordan vi kunne holde ut den gang. Antageligvis fordi vi ikke visste bedre, smiler han.

Snøen bestemte

Om han ikke visste bedre, var det likevel en utfordrende virksomhet han hadde begitt seg inn i. De fysiske belastningene var én ting. Snømåkingen var heller ikke helt kompatibelt med familieliv med fem små barn. Når snøen meldte sin ankomst, var det ingen bønn. Da var det bare å forlate kona Kari og ungene, og begi seg ut i snøføyka. Han visste sjelden hvor lenge han ville bli borte. Som regel ble det flere dager. Leif innrømmer at det var tøft.

– I vintermånedene var det ikke snakk om å legge andre planer. Det var snøen som bestemte. Det spilte ingen rolle om det var hverdag eller helg. Den gang tenkte jeg ikke så mye over det, men det var neppe ålreit for Kari og ungene når de opplevde at jeg måtte til Oslo å brøyte snø på selveste julaften. Julemiddagen var riktignok hellig, men så snart desserten var fortært måtte jeg ut, sier Leif.

– Heldigvis gikk det bra. Kari, altså kona, var forståelsesfull. Hun forsto hvilke forpliktelser jeg hadde og aksepterte at jeg måtte forlate familien. I det hele tatt var det hun som styrte hjemme. Det var hun som bestemte, tok hånd om barna og sørget for at det ble folk av dem. Var det ikke for henne, hadde det aldri gått, forteller 79-åringen.

Livsstil

Ut over 70-tallet bedret situasjonen seg. Firmaet gikk bra, og han var strengt tatt ikke nødt til binde opp hele vinteren med snøbrøyting. I 1984 bestemte han seg for å starte gatekjøkken i Lena. Planen var at kona og døtrene skulle drifte det om sommeren mens han drev anleggsgartner-firmaet. Når høsten kom og skoleferien var slutt, var det hans tur i gatekjøkkenet. Han trengte ikke måke snø for økonomiens skyld, men kunne tilbringe vinteren på Toten.

Men slik gikk det ikke. Høsten 1984 var gatekjøkkenet i gang. Samme høst kjørte Leif traktoren inn til Oslo – nok en gang.

– Jeg klarte ikke å gi meg. Brøytinga hadde rett og slett blitt en livsstil. Kari tok hånd om gatekjøkkenet og sørget for at det gikk bra. Men at jeg skulle holde på i nesten 40 år til, hadde jeg aldri drømt om, sier Leif.

Opplevd mye rart

Nå kan han se tilbake på 51 år med Oslo-snø. 51 bra år, ifølge han selv. Bortsett fra noen småbulker og en velt midt i Sinsenkrysset, har det vært uten dramatikk. Husker han tilbake, er det de positive og kanskje litt pussige opplevelsene som sitter.

– Under oljekrisen på 70-tallet skjedde det mye rart. Det var det rasjonering på drivstoff og forbud mot bilkjøring. Den gangen brøytet jeg i sentrum. I helgene var det mange feststemte mennesker i byen, men nesten umulig å få tak i drosje. Da jeg kom med traktoren, etter at restaurantene var stengt, stoppet festglade folk meg og spurte om jeg kunne kjøre dem hjem. De vifta med hundrelapper og spurte hvor mye jeg ville ha. Fikk de ikke plass i hytta, kunne de gjerne sitte på strøkassa. Faktisk tror jeg at de mente det. De kunne jo risikere å måtte stå hele natta i drosjekø, forteller Leif som mener snørydderne var i en privilegert situasjon.

– For å komme på jobb, hadde vi dispensasjon til å kjøre egen bil. Når jeg kjørte mellom Toten og Oslo, var det ikke få ganger at jeg ble stoppet av politiet. Jeg måtte legge frem dokumentasjon på at jeg hadde lov til å kjøre. Vakt­mesterkompaniet hadde også skaffet oss utvidet drivstoffkvote, slik at vi aldri gikk tomme for bensin.

30 timer i strekk

I de 51 årene han har bidratt til å holde hovedstadens gater rene for snø, er det de positive tingene han husker. Han har fått mye ros, men selvsagt er det de som klager også.

– De er ikke mange, og kverulanter har jeg aldri kastet bort tiden på. Prøver de seg, bare smiler jeg og kjører videre, sier Leif.

Leifs brøyterute er på rundt seks mil. Han deler den med en kollega. Som regel tar det fem-seks timer å bli ferdig. Er snøværet på sitt verste, rekker de bare så vidt å kjøre gjennom, før de må ta den om igjen.

– Jeg har opplevd å kjøre 30 timer i strekk. I ungdommen gikk det nok, men ikke nå. En 80-åring har behov for litt søvn en gang iblant, sier Leif.

Vonde knær

Da Leif Hoel bikka 70 år, var han inne på tanken om å gi seg. Men så gikk kona bort. Da kunne han like gjerne fortsette, tenkte han. Han fortsatte i flere år, men i fjor bestemte han seg for å holde på til han ble 80. Der er han nå. Han gir seg, som han sier, mens leken er god. Formen er god, men han merker alderen. Knærne skal opereres.

– De er utslitte. Gjennom jobben som anleggsgartner har jeg løftet mye stein. Det har tydeligvis vært en belastning, for nå sliter jeg virkelig. Jeg har ingen problemer med å kjøre, men jeg klarer knapt å gå ut av traktoren, forteller 79-åringen.

Lei snø

Dessuten er han forsynt. Det innså han i mars.

– Midt i mars, da vinteren normalt burde vært over i Oslo, kom det jaggu meg mer snø. Jeg banna da jeg så værmeldingen. Jeg var sur da jeg satte meg i bilen, og var definitivt ikke i humør da jeg kom til Oslo. Kontrakten varer nok til ut i april, men inni hodet mitt var sesongen over.

– Jeg var overhodet ikke klar for å rykke ut igjen. På forhånd var jeg innstilt på at dette skulle være min siste sesong. Der og da skjønte jeg at det var det eneste riktige. Jeg var ferdig, sier Leif.

Han er nok ferdig i Oslo, men helt over med snøryddingen er det ikke. Traktoren er hjemme i Lensbygda, og nå står Lenas gater for tur. De skal spyles, og det gjør Leif.

Han har gjort det i mange år, og det akter han å fortsette med. Snømannen har kanskje avgått, men Leif Hoel har ikke tenkt å gi seg med det første. Han er bare 80 …

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 20 2023

De holder flyplassen åpen selv når forholdene er så ille at piloter trenger trøst

Snøfresermonsteret: Når alt annet er stengt, må denne i aksjon