Leserne forteller
Jeg er utslitt av oppførselen til mine tre voksne døtre. Jeg kommer aldri til å tilgi at de ødela min manns store dag
Hva har vi gjort galt, siden familielivet vårt er så mislykket? Hva er det med våre barn? fortviler mor til voksne barn
Føler barna mine at det å være søsken er en evigvarende konkurranse om å være snillest, best og mest vellykket?
Det er et spørsmål jeg stiller meg ofte når jeg tenker på mine tre barn, som hver er født med tre års mellomrom. Jeg drømte om å få en barneflokk som kunne ha glede av hverandre, og som følte nærhet og slektskap. Slik er det ikke.
Mannen min og jeg var enige om at vi ville ha tre barn. Vi mente at søsken er bra å ha – fordi det gir trygghet og samhold.
Både Terje og jeg kom fra barnerike familier der søsknene hadde spilt – og fremdeles spiller – en viktig rolle i vårt liv.
Mine søstre har alltid vært mine nærmeste venninner og fortrolige. I ungdomsårene hendte det selvfølgelig at vi kranglet og var uenige, men når alt kom til alt, var det vi som sto sammen og støttet hverandre i vanskelige situasjoner.
Vår førstefødte, Ada, har alltid vært en selvsikker og utadvendt dame med en sterk vilje. Vi forgudet henne som lite barn, fordi hun var så frempå og morsom.
Da jeg ble gravid med nummer to, fortalte vi henne historier om barnet i magen for at hun skulle bli fortrolig med tanken på å få en liten bror eller søster, men hun var ikke nevneverdig interessert.
Vi tok det som et tegn på at hun var så liten at hun ikke helt forsto hva vi hadde i vente.
Les også (+) – Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!
Søskensjalusi
Da vi fikk jente nummer to, Beate, var vi overlykkelige. Hun var frisk og sterk. At Ada ikke var opptatt av det skrikende og gryntende vesenet i vuggen, var ikke et problem.
Først da lillesøsteren begynte å krabbe, smile og sjarmere oss, merket Ada at vi hadde fått et nytt familiemedlem.
Da reagerte hun med en voldsom sjalusi. Hun tålte rett og slett ikke at vi koste med lillesøsteren og ga henne oppmerksomhet.
Vi trodde at sjalusien ville gå over av seg selv og at søstrene etter hvert ville få glede av hverandre. I stedet ble det verre.
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
Da jeg snakket med en venn av oss som er psykolog, sa hun at førstefødte ofte opplever det som veldig tøft å måtte dele mamma og pappa med den nye.
Hun mente at vi ikke måtte gi sjalusien for mye oppmerksomhet, men i stedet se gjennom fingrene med de små kranglene.
Men kranglene var ikke små, og da vi fikk jente nummer tre, Cecilie, var jeg helt utslitt av de to andre som røk i tottene på hverandre hele tiden.
Jeg hadde bestemt meg for å være hjemme med barna mens de var små, men måtte gå til det skritt å få den mellomste i barnehagen for å slippe levenet hjemme. Det hjalp litt.
Håpet var at en liten baby ville bli bufferen som løste opp i flokene, og at de to andre ville finne felles glede i en liten søster.
Begge var jo opptatt av å leke med dukker. De kranglet så intenst om dukker og dukketøy at jeg var fristet til å kaste alt de sloss om.
Men da Cecilie vokste til, skjedde det samme som sist vi fikk en ettåring i huset. De to andre ble hysteriske og sinte fordi den minste kom og forstyrret alt.
Når jeg tenker tilbake på barnas oppvekstår, er det nesten så jeg har problemer med å huske annet enn krangling.
Etter hvert som de ble større, virket det som om de hadde en konkurranse seg imellom om å være best og mest populær. De delte ikke noe med hverandre. Gjorde de det, var det fordi den som lånte bort noe, ønsket å få noe annet tilbake.
Jeg forsøkte å formidle at det å være raus handler om å dele uten baktanker, og jeg minnet dem om hvor viktig søsken er når livet ikke går på skinner. De vendte det døve øret til.
I mange år hadde jeg bare ett stort ønske i livet – at barna mine skulle bli venner og oppføre seg som søsken som bryr seg om hverandre.
Terje mente at jeg uroet meg for mye. Han sa at barna måtte bli eldre for å se verdien i å ha hverandre.
– Det er ikke unaturlig at søsken slåss og krangler gjennom barndommen og ungdomstiden, sa han.
Han har alltid vært spesielt knyttet til yngstedatteren Cecilie, som hele veien har vært den mildeste av de tre. Hun har gjerne gått imellom når de to andre har røket uklar. Men de eldre søstrene har ikke noe til overs for henne.
– Du er sleip, tenker bare på hvordan du kan utnytte pappa! har hun fått slengt i fjeset utallige ganger.
Les også (+): Før datteren min døde, ringte hun og avslørte en mørk hemmelighet
Konkurranse mellom søsknene
Jentene er voksne nå.
Ada og Beate har fått sine egne familier. Jeg forsøker så godt jeg kan å holde familien samlet, men det er ingen lett oppgave. Det er sårt at barna ikke klarer å være sjenerøse og hjelpsomme overfor hverandre.
Jeg trodde at de ville klare å se hvilken glede søsken kan gi, slik jeg har opplevd i mitt liv, men mine barn har nok med seg selv og dyrker venninner mer enn familie.
Hvis den ene har problemer i ekteskapet, får hun ikke medfølelse av den andre som er gift. Tvert imot.
– Så vanskelig som hun er, er det ikke rart at han vil gå fra henne, sa den ene datteren vår en gang.
Hvis den ene kjøper en ny og fin bil, sier den andre at det sikkert er for svarte og uærlig tjente penger. Ingen unner den andre noe. Når det gjelder Cecilie, blir hun stengt ute fordi hun er «pappas bortskjemte jente». Jeg er så fortvilet.
Sist søndag hadde jeg invitert alle barna og deres respektive på stor middag for å feire at Terje ble 65 år.
Jeg hadde stått i mange dager og forberedt maten, dekket bord og gjøre det koselig. Jeg trodde i min naivitet at døtrene våre ville gjøre sitt for å skape en hyggelig stemning rundt bordet.
Det endte med en fæl krangel om hvem som skulle bruke hytta når. Alle ville ha den de tre første ukene i juli, og beskyldningene om at den ene alltid fikk det som hun ville, ble møtt med beskyldninger om manipulasjon og overkjøring av andre.
Jeg løp ut på kjøkkenet mens tårene trillet. Terje reiste seg og sa at ingen får bruke hytta i år.
– Der kan du se hva du steller i stand! nærmest hveste Ada til Beate, som sa at det slett ikke var hun som hadde startet diskusjonen.
Da Cecilie smilende reiste seg og foreslo loddtrekning, fikk hun pepper.
– Nei, se der! Nå har frøken Klok funnet en løsning som gir henne 10 poeng og fri tilgang til fars lommebok! sa storesøsteren sarkastisk.
Hva har vi gjort galt, siden familielivet vårt er så mislykket? Hva er det med våre barn? Sorgen over at de ikke er glad i hverandre, får meg til å føle meg syk.
Hadde de enda forstått hvor mye det betyr for meg at de i stedet for å forakte hverandre følte tilhørighet og nærhet! Jeg tør ikke engang å tenke på hva som kommer til å skje den dagen Terje og jeg er borte og arven skal fordeles.
Vi er blitt enige om at alt skal være skrevet ned til minste detalj for ikke å lage mer bråk mellom dem. Det som er mest trist oppi det hele, er at barnebarna våre ikke opplever den nære kontakten med tantene sine som de skulle ha hatt.
Utallige ganger har jeg snakket med døtrene mine hver for seg, på tomannshånd. Jeg har spurt om de ikke ønsker å ha et godt forhold til søstrene sine.
Bare Cecilie svarer at hun vil det. De to andre konstaterer tørt at de ikke har noe til felles med de andre, og at det derfor ikke er naturlig for dem å pleie kontakt.
– Bare fordi vi tilfeldigvis er i familie, behøver vi vel ikke å like hverandre, har Ada sagt.
Jeg kan ikke fatte det. De har vokst opp med to foreldre som elsker dem, i det samme miljøet. Kan de være så forskjellige at de ikke finner noen felles treffpunkter? Liker de virkelig ikke hverandre? Det fremstår som merkelig for meg som mor.
Også når det gjelder barnebarna, virker det som om søstrene konkurrerer. Hvis jeg er barnevakt for den enes barn en helg, eller hjelper til med å få hverdagen til å gå ved å komme med middag hjem til dem, er de andre på vakt med én gang.
Det virker som om de teller hvor mye jeg stiller opp i forhold til den andre, på samme måte som de telte røde og gule Non Stop i koppen da de var små.
Venninnene mine sier at jeg ikke må finne meg i å bli brukt på denne måten, og at jeg må stå fritt når det gjelder hvem jeg hjelper og når.
Men fordi jeg vet at en skjevdeling skaper konflikter mellom jentene, gjør jeg det samme for dem alle.
Sannheten er at jeg er utslitt av alt bråket og misnøyen.
Jeg synes at jeg fortjener bedre, at de kunne vist meg så stor respekt at de ikke bruker mitt og Terjes hjem som en arena for verbale slåsskamper.
Jeg håper at søsken som har det som mine døtre, leser min historie og tar lærdom av den. Jeg kommer til å slutte å invitere mine barn sammen hjem.
Det at de ødela det som skulle være min manns store dag, klarer jeg ikke helt å tilgi.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 01/08 2024.
