Foreldrelivet
«Hvordan får man det til å gå rundt? Jo, man tar snarveier. For eksempel bestikkelser, tomme trusler, skjerm, søvnbrist, ferdigmat og sølibat»
Uken har bare 158 timer, og vi kunne trengt ganske mange flere. Kan noen vennligst gi oss foreldre et par timer til? spør småbarnsmor Marie Lunde.
Jeg er ingen matematiker, tvert imot fikk jeg tre i matte på gymnaset. Likevel kan jeg ikke unngå å mistenke at det må være noe grunnleggende feil med dagens familiemodell. Jeg får rett og slett ikke regnestykket til å gå opp.
Er egentlig samfunnet tilrettelagt for at man kan ha et velfungerende familieliv med to barn og to fulltidsarbeidende foreldre, uten at barnas oppdragelse, parforholdet eller helsa blir skadelidende?
MARIE LUNDE:
Skriver for Foreldre & Barn og på misslunde.com. Marie bor på Ekeberg i Oslo med sønnene Laurits (6) og Jæger (4) og mannen Ola.
Jeg utelukker ikke muligheten for at det bare er jeg som er latterlig dårlig på tidsstyring eller over gjennomsnittet nevrotisk, men;
Innenfor ukens hundre og femtiåtte timer skal følgende skje (og da har jeg bare inkludert det mest grunnleggende):
Man skal SOVE, helst femti timer i uken. Så skal man JOBBE i trettisju og en halv time. Bare der har godt over halvparten av uken gått med.
Man skal gå, sykle, busse eller kjøre bil = TRANSPORT mellom jobb, skole, barnehage, kjøpesenter, idrettshall og legevakt. I denne transport-stafetten er det også en del ting du må sette av tid til underveis på de nevnte lokasjoner. Du kan påregne i hvert fall to timer i uken på å LETE etter votter, sko, drikkeflasker, lekser, sønner eller døtre.
Tilsvarende må du bruke på VENTING. Om det er å stampe i kø på ring 3, stå i rekke foran kassa på Rema, vente på sykepersonell eller på tissing.
Ikke minst er PAKKING et langtekkelig tetris av handleposer, sekker, fotballer, stellevesker og hyperavanserte barnevogner som med klikk og skyv blir til brikker som skal få plass i en trang elbil.
Les også: Hvordan kan en godt voksen dame høylytt henge ut barnet mitt på bussen?
Du bør ta høyde for at det går en halv arbeidsdag hver uke til PÅKLEDNING av deg selv og andre, mest andre. Har du barn som kler på seg selv, så vinner du ikke denne tiden tilbake, nei, den kan du overføre til LETING fordi de store barna gjerne legger fra seg klærne sine flere kilometer unna der de skal være.
Har du små barn kommer ofte påkledning hånd i hånd med SAMMENBRUDD, så smett inn et par timer til det også.
VEDLIKEHOLD av hus og hage, RYDDING og HUSARBEID stjeler fort ti timer i uken selv når du trekker fra luking og stryking (hvem har tid til sånt?). Klær, hus og bil skal vaskes, men også kropp må vaskes nå og da.
Du bør påregne fem timer i uken til hud, hår, rumper, negler, snørr og skurv = PLEIE, kanskje seks i Covid-tid. Pluss på et par til som går til tannlege, frisør, fastlege, kiropraktor og helsestasjon.
Du er heldig hvis du får en halv time sittende ved matbordet hver dag for å SPISE middag. Noen spiser stående med en klut i hånden og et barn på armen, andre gående på vei mellom skole og parkour. Sunn, god og hjemmelaget mat kan mekkes på tjue minutter hvis du er riktig dreven, og matpakker kanskje på fem? Legger man til kveldsmat, frokost, fredagstaco, en helgebiff og noen søndagsvafler, blir det fort seks timer i uken på MATLAGING, selv når foreldre bytter på.
Så må det settes av FAMILIETID til lek, turer og samvær med barna. Regner vi med femten timer i uken, har vi dekket inn bursdager, playdates og besøk av besteforeldre også.
Les også: – At jeg til og med har lavere rang enn lillebror, det hadde jeg ikke regnet med.
Det er flere selskaper som skal driftes enn jobben og familien; styret i borettslaget, FAU og skolekorpset vil ha en andel av tiden din også. Loppis, vennegrupper, foreldremøter og juletrefest, alle må bidra = DUGNAD.
Da gjenstår det cirka fem små timer av uken som må prioriteres knallhardt mellom avslapning og overskuddsaktiviteter som trening, parforhold og venner.
Ser man dette regnestykket i sammenheng med myndighetenes forventning om fulltidsarbeid og reproduksjon, er det ikke så underlig at å bli forelder kan føles som å bli sendt ut på fotballbanen i stiletthæler.
Så hvordan får man det til å gå rundt? Jo, man bare spikker litt på hver av disse aktivitetene.
Man tar snarveier, og disse snarveiene heter for eksempel bestikkelser, tomme trusler, skjerm, søvnbrist, ferdigmat og sølibat.
Snarveiene baner vei for stress, dårlig samvittighet og dårlig helse, iblant samlivsbrudd og barn som ikke føler seg sett.
Les også: Håpløs mann (35) glemmer «alt» – hvorfor er det slik?
Så finnes det sikkert en hær av skarpe planleggere der ute som alltid får kabalen til å gå opp. Det er familier som våger å leve alternativt eller som har ofret god råd og karriere for mer tid sammen. Du har foreldre som aksepterer situasjonen og ikke bruker tid på å klage på tidsklemma. Det finnes gode pedagoger som alltid finner de rette nøklene når treåringen har låst seg og foreldre som har lært barna sine å hjelpe seg selv.
Jeg er åpenbart helt middelmådig på disse tingene. Jeg følger strømmen, med høye skuldre og kortisolen bankende i pannebrasken.
Jeg synes forventningene er for høye og mestringsfølelsen for lav når jeg regner på timer og minutter for å få tidsligningen til å gå opp.
Men jeg vet at det finnes flere middelmådige matematikere der ut som også knoter med det samme regnestykket.
