– Jeg bor alene og våkner opp lykkelig hver dag

Hva former et liv? Hvorfor blir vi den vi blir? Hvorfor ble Gunhild Stordalen den hun er?

I NRK-programmet «Datoen» var hun en av dem som delte sin barndom og oppvekst, og de opplevelsene som har vært skjellsettende for henne som menneske.

Hun ble født 15. januar 1979, samme dag som 132 andre nordmenn kom til verden.

På bildene av henne som barn og ungdom, ser vi at oppveksten var svært annerledes enn livet hun fikk som voksen.

Den oppsiktsvekkende velkledde, flotte og urbane damen, som vanker i et miljø med rike og vellykkede – åpenbart er det mye mer å tilføre det bildet. Kon­trasten mellom den festpyntede damen vi har sett i maga­siner og aviser og det rufsete naturbarnet hun var, er stor.

Som å vokse opp i en opplevelsespark

Hun vokste opp på et bitte lite sted utenfor Kongsberg. Når hun tenker tilbake, slår det henne at det var som om vokse opp i en opplevelses­park.

– Muggerud er en slette med noen åkre og spredte små gårder. Jeg vokste opp i skogen, i et lite hus med naturtomt. Det var mamma, pappa, min halvannet år yngre lillesøster og lillebroren min, som er åtte år yngre enn meg. Pappa drev med birøkt på si, og vi hadde poteter og tomater i hagen, minnes hun, og legger til at «nytt, rent og ryddig» ikke var viktige begreper hos dem. Folk gikk inn med sko, og hunden tråkket inn med skitne labber. Møblene var hjemmesnekret.

Historien hun forteller kunne ha vært hentet fra Astrid Lindgrens Bakkebygrenda.

Da faren, som er sivilingeniør, fylte 40 år, ga venner ham to høner som en morsom gave.

– Det var som julaften for oss barna. Pappa bygde hønsehus, og vi kjøpte etter hvert rugemaskin og fikk kyllinger. Slik fikk jeg også hanen Storebror, som jeg satte i en tralle og dro etter meg. En gang ble han med meg til skolen, der han bæsjet på rektors pult.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Les også: Gunhild Stordalen: – «Det kommer du aldri til å klare», sa de

Elsket dyr

Overfor meg sitter Gunhild, som egentlig for alltid vil føle seg mest som «jenta fra Muggerud». Fordi jeg har sett fotografiene fra oppveksten, er det nesten så barndomsminnene hun deler blir levende.

– Jeg elsket dyr og vokste opp med to idealistiske og naturelskende foreldre, som tidlig snakket med oss om miljøet og alle farene som truer jordkloden. Jeg ble så skremt av å høre om hullet i ozonlaget og sur nedbør at jeg ikke fikk sove, forteller hun.

Det var innlysende at noe måtte gjøres, og hun fikk andre med seg på basarer til inntekt for Regnskogfondet, UNICEF og Redd Barna.

– Mitt engasjement og min bekymring handlet om at jeg ville ta vare på de beste vennene mine: dyrene. Når jeg ser tilbake, ser jeg at vi søsknene ble veldig kreative fordi vi levde som vi gjorde. Vi aktiviserte oss selv, bygde hytter og startet «Hønseklubb» og «Snekkerklubb». Søsteren min og jeg overnattet i hønsehuset med varmedresser på. Takket være meg ble det innført en «Dyrenes dag» på Berg skole også, legger hun til og ler.

I dag er hun uendelig glad for de verdiene foreldrene ga dem. Oppdragelsen var tuftet på at du skulle være et bra menneske – ærlig, redelig, stå i sannhet og bidra til at verden blir et bedre sted. Det var ikke noe jåleri – fasaden betydde ingen ting.

– Vi hadde den styggeste bilen av alle jeg kjente, husker hun, og sier at hun i en periode var misunnelig på venninnene, som hadde vegg- til vegg­tepper hjemme og finere bil. Og mens de var med foreldrene på tiurleik i skogen og lå i et klamt telt med primus, satt vennene hjemme og så på tv.

De gode verdiene

Foreldrene var i utkanten av hippiebevegelsen, hadde visesangkvelder hjemme og stilte spørsmål som fikk barna til å tenke selv. Det var et akademikerhjem. For Gunhild fremstår det nå som en privilegert oppvekst; hun møtte trygghet, kjærlighet og respekt.

– At alle mennesker har samme verdi og at vi skal ha respekt for alt liv var en selvfølge, og derfor følte jeg heller ikke autoritetsangst. Det som opprørte meg mest, var hvis folk ikke var snille mot dyr. For meg var dyrene våre familiemedlemmer, og som barn ville jeg bli dyrlege, forteller hun.

Hun beskriver seg selv den gangen som en litt sær jente. Hun var hestejente på sin hals i flere år, og fikk sin første store kjærlighet i stallen gjennom vallaken Commander. Han var en avdanket travhest, og opptok fire timer av hennes tid hver eneste dag.

– Den største lykkefølelsen som barn fikk jeg i stallen sammen med lillesøsteren min, Marit. Hun hadde en hest på fôr – Jeanette – og vi stelte og red hestene sammen. Vi kunne sitte i timevis og snakke om varmedekken til hestene.

Hederspris til Gunhild Stordalen

Ung aktivist

Hun leste bøker om dyr og arrangerte demonstrasjonstog mot forurensning. Fra fanget til legemammaen delte hun sitt engasjement.

Hun ble fortalt at ingen kan gjøre alt, men at alle kan gjøre noe. At problemene var skapt av mennesker, og at hun kunne bruke sin stemme.

Men så kom tenårene og tok tak i henne. Plutselig var hun i opposisjon, og tok avstand fra mye av det foreldrene representerte – ikke minst den antimaterialistiske levemåten.

– Det var et klassisk ungdomsopprør. Jeg ble den som skrek og hylte, og ga mamma og pappa grå hår i hodet. Jeg var flau over dem, og ville være og ha det som venninnene mine – være en av de kule jentene. Jeg måtte ut og prøve alt det andre, forteller hun.

Gjennom hele barndommen hadde hun hatt lange skiturer med familien. Fra hun var 13 til hun var 21 år hatet hun å gå på ski.

Gunhild begynte å bruke masse sminke, og var i en periode i et rånemiljø i Kongsberg.

Hun skammet seg over de hjemmesnekrede møblene, og ikke minst over den gamle bilen, som faren malte en hai på for å skjule en stor og stygg bulk.

De første symptomene

16 år gammel ble hun plutselig syk på en klassetur. Ansiktet hovnet opp, og hun følte seg uvel. Leger forsøkte å finne
årsaken, uten hell.

Gjennom noen år hadde hun de samme symptomene flere ganger. Hun holdt seg unna folk når det skjedde, men levde ellers som om hun var frisk.

– Jeg landet heldigvis i meg selv igjen etter ungdomsopprøret. Drøm­men om å bli dyrlege var på det tidspunktet erstattet med en drøm om å bli en anerkjent traumekirurg, og bruke min stemme til å snakke om dyrevelferd og miljø. Jeg begynte på medisinstudiet, og jobbet i ambulansetjenesten ved siden av. Det ble en vekker og et tankekors, for der ble jeg vitne til den usminkede delen av samfunnet – den jeg hadde vært beskyttet mot. Der så jeg hvor heldig jeg hadde vært. Der fikk jeg et innblikk i alt det folk strever med og kjemper mot, og det satte ting i perspektiv. Jeg ble bevisst de gode verdiene jeg bar med meg hjemmefra, og visste at jeg måtte gi noe tilbake.

Hun ble mer lik opphavet. Men unge Gunhild hadde også allerede da tatt noen store, personlige valg. Hun visste at hun ikke ville ha barn.

– Jeg så hvordan mamma hadde det da vi var små, som fulltidsarbeidende lege og med en mann som var mye borte. Hun kunne legge seg ned på sofaen og gråte fordi hun var så sliten. Med de drømmene jeg hadde, forsto jeg at jeg måtte velge. Hvis ikke, ville jeg komme til å føle meg konstant skviset. Ennå ser jeg dette, og jeg har derfor endeløs respekt for kvinner som makter å både gjøre karriere og oppdra barn. Jeg vet og ser at det er mulig å kombinere det, men jeg tror ikke jeg ville ha klart det selv.

Hun stopper opp; ordene blir hengende i luften. I år er hun 41 år. Selvfølgelig kan hun ikke si sikkert om hun en dag kommer til å angre på valget – om hun kommer til å savne den dimensjonen i livet som barn gir.

Les også: Som 14-åring vurderte Camilla å ta sitt eget liv. Så tok hun et valg som endret alt

Det voksne livet

Gjennom mange år har vi lest om smellvakre og smarte Gunhild Stordalen; hun som var gift med hotellkongen Petter Stordalen, og som ble forsøkt sjekket opp av ham, hvorpå hun avviste ham med ordene: «Det kommer ikke til å skje». Hun så på ham som en «harry partykonge».

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Men så sendte hun ham en tekstmelding en nyttårsaften lenge etter.

Og vi vet at hun ble rammet av alvorlig sykdom, og gikk gjennom risikofull, eksperimentell behandling to ganger.

Historien om hvordan han støttet henne, og hvordan hennes helse og liv ble deres felles store prosjekt, og om hvor takknemlig hun er overfor ham, har de fleste av oss fått med oss, ikke minst gjennom biografien «Det store bildet».

Kort fortalt: De sykdomsutbruddene hun hadde som ung viste seg å være systemisk sklerose av den farligste sorten.

Sykdommen er i noen tilfeller dødelig, og det finnes ikke en kur. I dag er Gunhild som et mirakel å regne, fordi hun overlevde to eksperimentelle stamcelletransplantasjoner.

– Ordtaket om at det du ikke dør av, gjør deg sterkere, er sant. Jeg erfarte at du ikke aner hva som bor i deg selv før du blir satt på prøve. Kommer du gjennom det, vet du hvilke krefter du har, resonnerer hun.

Så hun kjenner kreftene sine nå. Hun kjenner dem godt.

Det kostet henne enorme krefter å komme gjennom årene da sykdommen utfordret henne på det verste, men hun håper og tror at den tiden har gjort henne til et bedre menn­eske i dag. Hun ble kjent med seg selv, og er overbevist om at vi vokser gjennom å møte store utfordringer.

Sliter med dårlig samvittighet etter klimakritikken

EAT – et hjertebarn

Mens hun lå på sykehuset jobbet hun hver dag med hjertebarnet EAT Forum. Det hastet å få ting på plass, for hun visste ikke om hun ville overleve.

– Jeg var i startgropen med det som er blitt min oppgave i livet, og tenkte at om jeg døde da, så ville ikke babyen overleve. Nå er heldigvis EAT blitt viktigere for meg enn jeg er for EAT, og det er litt fint, sier hun i programmet Datoen.

Det brennende hjertet bærer hun med seg hver dag. Det kommer til uttrykk i store middager og samtaler overalt i verden, både med nære og perifere bekjentskaper.

Det føles helt naturlig å bringe det opp overalt. Du beskytter det du elsker. Hun føler og tror at hun kan gjøre en forskjell på kloden, og bidra til en bedre og mer rettferdig verden. Og derfor fortsetter hun å stå på.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

– Jeg er takknemlighet og ydmyk fordi jeg har fått lov til å vokse, poengterer legen, som også har en doktorgrad.

Hun har ett altoverskyggende budskap til alle oss andre; vi som strever med å finne vår plass i det store bildet, og som er sikre på at stemmene våre ikke når frem noe sted.

– Du kan bidra – alle kan gjøre det. Og de viktigste enkeltvalgene vi kan ta, handler om mat. Hva vi legger på tallerkenen. Gjør du noe som er litt bedre for din egen helse, gjør du også noe som er bedre for planeten.

Hun legger til at det er sant som moren pleide å si til henne; ingen kan gjøre alt, men det skal ikke hindre deg fra å bruke din stemme.

Undervurder aldri verdien av din egen stemme!

Les også: Lege Gro Nylander (77) med råd til besteforeldre i koronakrisen: - Besteforeldre er undervurdert i dagens samfunn

Det er håp

Gunhild kunne ha sittet i dagevis og snakke om hjertebarnet sitt, den globale organisasjonen EAT, som hun har drevet gjennom midler hun fikk i morgengave av sin eksmann. Ja, for de lever ikke lenger sammen, men også det er behørig omtalt «overalt».

– Hva gjør deg opprørt?

– Ingen ting gjør meg mer opprørt enn likegyldighet. Når mennesker som har muligheten til å bidra til positive endringer ikke vil delta i den jobben som må gjøres, gjør det meg også trist. Overalt hvor jeg er snakker jeg om dette og stiller spørsmål. Slik jeg ser det, har vi ikke tid til å sette mulighetene på vent.

Snart pensjonist etter 40 år i NRK: Det har hun overhodet ikke lyst å tenke på

– Hva gjør deg lykkelig?

– At det skjer ting, at det er håp. Jeg bestemte meg for å fokusere på maten fordi jeg innså at vi ved å ta grep gjennom det vi spiser, og hvordan vi håndterer mat, påvirker både helsen og miljøet positivt. For å møte klimakrisen må vi endre på hva vi spiser! Vi har dessuten en global helsekrise; en av tre mennesker er nå feilernærte. Usunn mat gir også en større risiko for sykdom og tidlig død enn alkohol, tobakk, legemidler og ubeskyttet sex til sammen. Samtidig er matproduksjon den største enkeltårsaken til klimaendringer og miljøødeleggelse. Om ti år skal vi ha nådd FNs bærekraftsmål. Derfor haster det.

Det er når Gunhild begynner å prate om mat, som forårsaker en tredjedel av klimaproblemene i verden, men som også er en stor del av løsningen, at hun virkelig er engasjert. Hun snakker om viktigheten av å få politikerne på banen, og tilrettelegge for bøndene. Med trykk sier hun at det som skjer i andre land selvfølgelig også angår oss. Det handler om å ta ansvar for en mer rettferdig fordeling, og mindre sosial ulikhet.

– Hva er ditt håp for frem­tiden?

– Jeg håper at jeg får leve lenge nok til å se at vi når FNs bærekraftsmål. Målet er å skape en sunn, bærekraftig og rettferdig fremtid for alle, der vi tar vare på og spiller på lag med naturen, og der vi forebygger sykdom og lidelse. Nok sunn mat, produsert på bærekraftig måte, er helt avgjørende for å nå målene.

Som den verdensborgeren hun er, minner hun oss på at det er hva vi må være i større grad: verdensborgere.

Det som før var en fremmed verden langt borte, er i dag bare et tastetrykk unna. Alt og alle er kommet nærmere, og det forplikter, siden vi er blant de heldigste på kloden.

– Hvordan er livet ditt nå?

– Jeg bor alene og våkner opp lykkelig hver dag fordi jeg ikke lenger må ta transplantasjons-medisiner. Jeg føler at jeg har fått en ny sjanse, og kjenner at kroppen har det bra. Jeg trener, mediterer og tar vare på kropp og sjel – det henger sammen. For hver dag jeg får uten smerter eller symptomer, er jeg takknemlig. Jeg tar ikke lenger en god helse for gitt. Jeg tar ikke livet for gitt.

Denne saken ble første gang publisert 06/05 2020, og sist oppdatert 06/05 2020.