Overrasket med kongelig medalje – dette er historien om Karen-Marie Ellefsens utrolige karrière

Staselig til finger­spissene skrider hun gjennom Oslos gater. At forbipasser­ende kikker på den velkjente skikkelsen de har fulgt
gjennom utallige hårfrisyrer, hopprenn og friidrettsstevner siden sommer-OL i Moskva 1980, ser ikke ut til å plage 69-åringen nevneverdig.

Å være i offentlighetens lys har Karen Marie Ellefsen et særdeles avslappet forhold til.

– Jeg føler faktisk ikke at det har preget meg så veldig. Jeg bestemte meg tidlig for at det å være en offentlig person ikke skulle begrense min bevegelsesfrihet. Jeg har hatt et veldig avslappet forhold til det bestandig. Og det tror jeg
kanskje kommer litt av den oppveksten og bakgrunnen jeg har. Når jeg kommer tilbake til Begnadalen, er det aldri noen som ser på meg som kjendis. Da er jeg den jeg alltid har vært.

Hun kikker skrått opp fra smørbrødet på tallerkenen:

– Jeg er veldig bevisst på at jeg ikke kan drikke meg full på danskebåten, men det hadde jeg ikke gjort likevel, så det har på en måte ikke vært noe problem, sier hun tørt.

Kongens fortjenstmedalje

Onsdag 12. august var Ellefsen på jobb og ledet et OL-program som skal vises ved en senere anledning.

Der ble hun overrasket av statsminister Erna Solberg og kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen som kom i ærend for å tildele henne Kongens fortjenstmedalje, skriver NRK.

«Du er en foregangskvinne, du er en pionér med unik formidlingsevne. Gjennom å bare være deg, har du tatt kampen for veldig mange andre. Du har knust glasstak, om igjen og om igjen, og du har gått foran og vist at det er mulig. Det fortjener du berømmelse og heder for, men i dag er også en dag for å takke deg, på vegne av alle de som har sett på», sa statsministeren i sin tale til tv-profilen.

Kongens fortjenstmedtalje deles ut til de som har gjort til de som har gjort stor innsats for samfunnet innenfor områder som kunst, kultur, vitenskap, næringsliv, sosialt og humanitært arbeid.

– Kjære deg, nå er jeg helt målløs. Jeg er målløs, sa Ellefsen da hun innså hva som skjedde.

Inn med morsmelken

Allerede fra Karen Marie var ni år visste hun at det var sportsjournalist hun ville bli.

– Jeg var veldig fascinert av sport. Vi hørte mye på sport, og på den tiden var det skøyter som var det største.

På veggen hjemme i Begnadalen hang bilder av Per Ivar Moe. I utklippsboken var alle skøyteløperne fra den tiden.

– Mens andre samlet på bilder av popstjerner, samlet søsteren min og jeg på skøyteløpere.

Hun likte å lese om sport, og slukte rått det som sto i avisen.

– Og vi hørte på radio og kjøpte program i butikken, slik at vi kunne vi føre parsammensetning, rundetider og passeringstider. Da gikk det sport i å forsøke å regne ut rundetidene fortere enn Per Jorsett, smiler hun.

Etter et par spede forsøk på selv å drive med idrett, forsto hun at hun aldri ville bli noen god idrettsutøver.

– Så min sjanse til å være i idrettens verden var å bli sportsjournalist.

Les også: Karen Marie Ellefsen måtte få seg hemmelig telefonnummer

Møtte skepsis til kvinner

Karen Marie begynte i NRK på den tiden da folk sendte brev i posten og ringte på fasttelefon. I dag har hun hemmelig mobilnummer, og går aldri inn på sosiale medier etter sending.

– Før jeg fikk hemmelig nummer ringte folk til alle døgnets tider. Gjerne på fredagskvelden, etter at de var kommet langt ned i flaska. Noen ringte uten å være ekle. Det kunne være et veddemål med kamerater, og de skulle bare ha greie på noe. Så var det de som ringte og pustet inn i røret. Det er mange syke personer der ute, og ufin oppførsel har selvsagt eskalert etter at sosiale medier kom. Men det går ikke inn på meg.

Det har blitt noen reaksjoner opp gjennom årene. Både på hårsveis og mote, men kanskje mest av alt på dette med damer i sportsjournalistikken.

Første gang hun var på skjermen, sto det i et leserinnlegg i en av hovedstadsavisene at «når kvinner begynner å snakke om sport, så er det det endelige beviset på at det norske samfunnet er i oppløsning».

– Jeg var kanskje litt naiv. Skjønte ikke hvorfor det var så rart at damer skulle snakke om sport. Men sånt lot jeg meg ikke knekke av.

I begynnelsen fikk hun kun dekke barneidrett, og fikk kommentarer av typen «har du noe greie på dette da, jenta mi». En kollega sa: «Greit at hun er ansatt, men hun får holde seg unna fotball».

Etter hvert gikk det seg til. Kanskje de følte seg truet, tenker hun. Hun kunne jo sport, og er etter hvert blitt omtalt av kolleger som en som er forberedt til fingerspissene. Men den gangen var det annerledes.

– Jeg måtte i mye større grad enn menn i samme situasjon bevise at jeg dugde. Og for å være helt ærlig, så tror jeg det fortsatt er litt sånn.

At alle skal være så unge på tv, synes hun for øvrig ikke noe om.

– De tror at unge, pene ansikter selger bedre på tv. Jeg tror det er feil. Jeg tror kvalitet er det beste, uansett alder. Jeg mener at tv også skal gjenspeile samfunnet. Og det er mange aldersgrupper i samfunnet. Også unge. Slik det er nå blir alle så like.

Les også: Karen Marie Ellefsen: – Trist med alle som har gått bort

Trofast mot NRK

Karen Marie har aldri vurdert et alternativ til NRK. Tenker hun er heldig som har hatt en jobb – ja, kanskje mer en livsstil – som har tatt henne til verdens kriker og kroker, og til opplevelser hun ellers ikke ville hatt.

Hun har vært i alle sommer-OL siden 1980, og i tre vinter-OL, i tillegg utallige konkurranser, mesterskap, cuper, stevner og hva det nå heter, alt sammen.

– Hva ser du tilbake på som høydepunktet?

– Det var uten tvil Lillehammer-OL. Det var noe helt spesielt. Vi visste det var en «once in a lifetime»-hendelse. Været var fantastisk. Det var kaldt, men det la ingen merke til. Norge vant og vant. Bare se for deg folkehavet i rødt, hvitt og blått.

Det har passet henne utmerket å ha fri i ukedagene.

– Jeg liker å jobbe i helgene og om kvelden. Jeg har alltid hatt litt lakenskrekk, så jeg er ikke veldig glad i å legge meg tidlig. Derfor passer det meg bra å jobbe om kvelden. Det hadde nok ikke gått med
frokost-tv for meg.

Hard konkurranse

Konkurransen i bransjen er beinhard.

– Alle opplever det, men det er ikke så mange som innrømmer det. Særlig ikke menn. Jeg har alltid sagt at denne jobben er som å gå opp til eksamen hver gang, med hele Norge som sensorer. Og så har vi også ledelse og kolleger som sensorer. Det er jo hva du presterer som avgjør om du får de kule jobbene en annen gang, så alle føler litt press.

Alderen har ikke gjort henne tryggere. Snarere tvert imot, mener hun. Fortsatt kan hun bli søvnløs før en jobb. Men der hun før kunne ligge våken tre netter før en jobb, nøyer hun seg nå med én søvnløs natt.

– Det er greit å være litt nervøs, for du må passe på ikke å bli likegyldig. Men du kan heller ikke bli så nervøs at du blir handlingslammet.

Karen Marie stopper opp litt. Vet at det ikke er liv om å gjøre.

– Som en kollega sier: Vi driver ikke hjernekirurgi; det er bare TV. Og det er ganske viktig å tenke slik. Selvsagt skal vi tilstrebe å bli best mulig hele tiden, men gjør vi en feil er det ingen som dør.

Sjenert og sta

Mange tror helt sikkert hun er jålete, innser hun. Men det eneste hun prøver er å være den beste versjonen av seg selv.

– Og jeg er ikke så jålete at jeg sminker meg for å gå på butikken. Jeg sminker meg ikke så mye til daglig. Men på bilder og sånn, vil jeg ha på leppestift.

Hun pleier å si at hun er en «enkel pike fra landet».

– Det er mange som har vanskelig for å tro det, men jeg er ganske sjenert. Og det har jeg nok vært hele tiden.

Så er det nok mange som vil påstå at jeg er litt sta. Og det er kanskje det som har gjort at jeg ikke lot meg knekke av motstand. Men jeg kaller det for viljestyrke, ikke stahet.

Karen Marie har alltid vært en som har sagt ifra om urettferdighet.

– Jeg sier ifra hvis jeg er uenig; der er jeg ikke beskjeden. Men jeg liker ikke å ta ordet i store forsamlinger, og jeg tar heller ikke ofte ordet på møter. Det er mange som synes det er rart siden jeg jo kan snakke på tv mens en million mennesker ser på. Men de menneskene ser jeg jo ikke!

Ingen gammel dame

I august fyller Ellefsen 70 år og blir pensjonist.

Da får hun ikke lenger lov til å jobbe i NRK i henhold til statskanalens regler, skriver vi.no.

Men alder er bare et tall, bedyrer hun.

– Jeg betrakter meg ikke som en gammel dame. Og jeg føler meg ikke som en gammel dame. Jeg kjenner meg ikke annerledes i dag, enn da jeg var 35–40 år.

– Jeg håper bare at jeg får beholde helsa. Det er det viktigste. Jeg har jo ingen garanti for det, selv om moren min var frisk lenge. Hun ble nesten 99 år, og kunne ha klatret i fjell da hun var 75. Hun var sprek veldig lenge, og jeg så ikke på henne som en gammel dame da hun var 75.

Nå er begge foreldrene borte. Først døde faren, og mange år senere moren. De siste årene av morens liv bodde hun mye hos datteren i Oslo. I ettertid har Karen Marie tenkt på hvor hyggelig det var.

– Da hadde jeg noen å gå hjem til, selv om jeg kanskje var litt redd for hvilken tilstand hun var i når jeg kom. Men det gikk jo bra.

Hennes single og barnløse tilværelse er det mange som har vært opptatt av. Det er ingen hemmelighet at hun gjerne skulle hatt både mann og barn.

– Jeg har drømt om familie. Mann og barn og alt mulig. Men ikke for enhver pris. Jeg kunne vel kanskje klart å få tak i en kar, men det må jo være noe der.

Les også: Karen Marie Ellefsen ble tildelt Gullrutens hederspris: Mistet munn og mæle

Har ikke planlagt pensjonisttilværelsen

At hun har «svart belte i shopping» er en opplest og vedtatt sannhet, også av hovedpersonen selv. Ellers består livet utenfor tv-skjermen av gode dramaserier, strikking, gode venner og hyggelige lag. Slik vil det fortsatt være. Og kanskje oppussingstalentet hennes får utløp, enten det er hjemmet i Begnadalen eller leiligheten i Oslo som trenger et strøk maling.

Utover det har Karen Marie ikke tenkt så mye på hva hun vil bruke tiden på som pensjonist.

– Kanskje jeg skal sitte et sted å strikke?, undres hun.

Hun er fortsatt mye i Begna, men mest om sommeren. På vinteren blir det litt stusslig der.

– Jeg er jo innerst inne en urban bydame, og trives best med folk rundt meg.

Men hun vet veldig godt hva hun ikke skal gjøre som pensjonist.

– Jeg skal ikke reise rundt og holde foredrag, og jeg skal ikke skrive bok. Det er i hvert fall helt sikkert!

Men enn så lenge lever hun i nuet, og går på jobb som vanlig. Hun vet at hun kommer til å savne det å kommentere friidrett. Men hvordan det blir å slutte, tenker hun ikke på.

– Når kolleger spør så sier jeg: Kan dere være så snille å slutte å snakke om det. Jeg vil være en vanlig medarbeider så lenge jeg jobber der. Og så slutter jeg når jeg slutter!