DE BLÅ SIDENE
Hytteferie med familien ble et mareritt: Plutselig forsvant min kone uten forvarsel
Nå er det slutt på å stille opp for familien. Alle ferier på hytta vår er avlyst etter det skremmende som skjedde.
Vi har bestemt oss for å gjøre ting annerledes fremover. Istedenfor å være på hytta som tidligere år, har vi hatt en velsignet rolig tid hjemme hos oss selv og lagt planer.
Og vi har tenkt tilbake på hvordan alle ferier og høytider pleide å være tidligere. Det var en påske for noen år siden at det hele kulminerte. Da fikk vi endelig nok.
Storfamilien vokste
Da vi traff hverandre var jeg selv skilt og barnløs, mens Henriette var ung enke med tre døtre.
Jeg skled raskt inn i rollen som stefar, og barna omfavnet meg fra første stund. Det ble innholdsrike, aktive og travle år, og etter hvert som barna ble voksne, este storfamilien vår ut. Først i form av kjekke, unge svigersønner, og så kom barnebarna.
Vi ble overlykkelige besteforeldre. Henriette ble småpikenes snille mormor, mens jeg ble guttenes morfar, som kunne alt fra å lage seljefløyter til å skyte blink med hjemmelaget pil og bue.
Men etter hvert kom vi til et punkt der vi mer og mer ble regnet som en selvfølge.
Det var en selvfølge at vi aldri hadde andre planer for helgen enn å passe et barnebarn eller syv. Og hvis vi skulle på hytta, så var det vel ikke noe problem å ta barnebarna med?
Stedøtrene mine var i alderen fem til åtte år da jeg kom inn i bildet. Nå, når alle barnebarna kom, opplevde vi på en måte at småbarnstiden startet for oss på nytt.
Men denne gangen var vi jo ikke like unge lenger, og vi var i full jobb begge to.
Vi følte sannelig at vi trengte helgene til å hente oss inn igjen etter en travel uke, men nå måtte vi isteden passe småbarn. Det er hyggelig det, for all del – men slitsomt.
Feiring av jul og nyttårsaften hjemme hos oss var obligatorisk. Hele familien. Da hadde vi allerede vært barnevakt en rekke kvelder for de små, mens foreldrene var på julebord. Og i romjulen skulle de på nye fester og sammenkomster for voksne, som gjorde at barna ble lempet av hos oss. «Hvor henter dere egentlig krefter til alt dette?» husker jeg at min svigermor en gang spurte. Ja, si det.
«Ærlig talt, ett sted må grensen gå. De burde heller invitert dere til middag», sa vennene våre. Og innerst inne var jeg helt enig, selv om jeg ikke sa noe.
Et evig mas
Vi mistet kontrollen. Vi evnet ikke å sette grenser. Særlig påskeoppholdene på hytta vokste oss etter hvert over hodet.
Et uthus ble isolert og gjort om til anneks med plass til overnattingsgjester. Også en lavvo dukket opp, uten at vi ble med på diskusjonen i forkant. Men vedovnen som trengtes der, den fikk vi sannelig lov til å betale.
«Familiesamhold er viktig», gjentok døtrene våre gang på gang.
De ignorerte signalene fra barn som slet på hverandre, smågutter som kranglet, surmulende jenter. De ignorerte Henriette, som vasset i våte klær og skotøy og ikke visste sin arme råd om hvor hun kunne henge dem opp til tørk. De ignorerte matgrytene som sto på kok, de løftet ikke blikket fra yatzyblokkene.
Den aktuelle påsken som er nevnt innledningsvis, skulle hele familien som vanlig samles på hytta vår. Den ligger avsides til, en times marsj fra nærmeste vei.
Allerede der startet hurlumheien, med grinete tenåringer som sukket over manglende mobildekning og sutrete småunger som ville bæres. Vi var mentalt utslitt allerede før vi kom frem.
En dag denne påsken var det reneste snøstormen ute. De som overnattet i den blafrende lavvoen kom byksende inn grytidlig om morgenen og vekte opp alle oss andre. Ikke lenge etter kom resten av gjengen inn fra annekset, som knaket i sammenføyningene i de sterke vindkastene. Jeg sukket innvendig. For en dag dette kom til å bli.
Og enda hadde vi fire fulle dager igjen av «påskeferien».
Frokosten gikk sin gang, og formiddagen sneglet seg av gårde. Ungene kranglet om sitteplasser og de gamle lekene som hadde vært der i alle år. Foreldrene deres hadde tatt alle sitteplasser i bruk, så selv hadde jeg rigget meg til på gulvet, med ryggen lent mot veggen og med minstemann kravlende rundt som en propell i fanget mitt.
Levenet roet seg ikke, hverken innendørs eller ute, og jeg fikk en akutt følelse av klaustrofobi. Men ingen kunne gå ut i dette været, bare det å komme seg på utedoen var en kamp.
Plutselig gikk det opp for meg at noen manglet her inne. Jeg reiste meg fra gulvet og lette igjennom hele hytta etter Henriette. «Hvor er mor?» spurte jeg.
Les også (+) Jeg hadde akkurat sendt ut bryllupsinvitasjoner. Så dukket min gamle flamme opp
Dramatisk vending
Det ble et øyeblikks stillhet. Hun var på do, foreslo noen. Andre mente at hun var gått i lavvoen for å hente noe. Og så fortsatte summingen som før.
Men jeg var bekymret, så jeg kledde på meg og gikk ut. Sporene etter henne var nesten visket bort av snødrevet, men jeg så at de gikk i retning utedoen. Da jeg rev opp dodøren, falt Henriette imot meg med full tyngde.
Hun var heldigvis ikke død, min kjære kone. Jeg styrtet inn i hytta og brølte til dem alle, ba dem holde kjeft, kommanderte dem til å hjelpe til med å få båret inn moren deres.
Barnebarna skrek, døtrene ulte – det var bare svigersønnene som forsto at nå måtte vi holde hodet kaldt. På en bakketopp i nærheten klarte en av dem å få dekning nok på mobilen til å ringe etter hjelp.
Det gikk en nervepirrende time mens vi ventet på ambulansehelikopteret, som først ikke klarte å lande i den sterke vinden.
Da jeg og Henriette endelig kom oss om bord i helikopteret som skulle fly oss til sykehuset, følte jeg en enorm lettelse på mer enn én måte. Selvsagt var jeg glad for at Henriette endelig fikk den medisinske hjelpen hun trengte, men det var sannelig en lettelse i seg selv å forlate den stinne hytta og alt kaoset.
Min kjære, oppofrende kone hadde ikke fått slag eller hjerteinfarkt, som vi først fryktet. Hun var bare utslitt og stresset at hjertet hadde hoppet over så mange slag at hun svimte av.
Men det var dette som måtte til for at vi endelig skulle klare å si fra at nok er nok. Vi klarer rett og slett ikke å stille opp så mye som vi hadde gjort.
Så bursdagsfeiringer og alle ferier på hytta vår er avlyst. Det vil si: Resten av gjengen kan gjerne dra dit om de vil, men Henriette og jeg har fått nok av å stå på pinne for alle andre.
Fra nå av ferierer vi alene.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 22/10 2020, og sist oppdatert 12/07 2022.