LESERNE FORTELLER
På pappas dødsleie møtte jeg en fremmed kvinne. Hun holdt ham i hånden
Jeg var overbevist om at mor og far hadde et godt liv sammen. Men på hans dødsleie oppdaget jeg at hele familien vår har levd på en løgn.
Flere ganger har jeg lest historier om menn som med eller uten sin kones velsignelse har et forhold til en annen kvinne gjennom flere år.
Hver gang har jeg undret meg over at slikt kan være mulig. Nå vet jeg at virkeligheten kan overgå fantasien.
Mine foreldre var begge lærere, og de fikk tre barn sammen. Søsknene mine og jeg vokste opp i en mellomstor by, i et alminnelig hus. Rundt oss hadde vi mange venner og slektninger.
Mine foreldre var ikke av den kranglete typen. De var heller ikke mennesker som strødde om seg med kjærlighetserklæringer. Tonen mellom dem var snarere korrekt og hverdagslig. De virket like, og jeg tror at alle som kjente dem, var sikre på at de hadde et normalt, godt liv sammen.
Begge to var av den oppfatning at et ekteskap var for livet. De var av den gammeldagse skolen, og som lærere snakket de mye om hva som var rett og galt.
Da jeg ble voksen selv, så jeg faktisk på dem som nesten håpløst moralske. Spesielt moren min var opphengt i hvordan vi burde oppføre oss, og vi måtte for all del ikke gjøre ting som kunne få andre til å tenke ille om oss.
Pappa var litt muntrere av seg enn mamma, og iblant kunne han slå til og gjøre morsomme, uventede ting. Jeg husker at jeg lo så jeg gråt hvis han plutselig begynte å rocke på stuegulvet mens han lot som om en banan var en mikrofon.
Problemet var at det skjedde altfor sjelden. Det var en slags trykket, alvorlig stemning hjemme hos oss, selv om det egentlig ikke ble oppfattet som negativt.
Les også: (+) Jeg har hatt katastrofale forhold til menn og vært alene i 15 år. Men nå har det skjedd noe
Tvilte aldri på forholdet deres
I dag slår det meg at pappas galskap bare slo ut når mamma var ute av huset. Han viste ikke henne sine ville sider, kanskje fordi hun så på det som tullete.
Hun var ingen løssluppen person av natur, men hun var snill og omsorgsfull og ønsket oss barna bare det beste.
Og jeg er sikker på at pappa var oppriktig glad i henne.
Jeg tvilte aldri på at foreldrene mine ville holde sammen for livet. Og da jeg ble voksen og flyttet hjemmefra, fortsatte tilværelsen deres som før — trodde jeg.
Jeg fikk selv barn, og mamma og pappa ble akkurat de besteforeldrene jeg hadde tenkt at de ville bli. De satte seg ned med barna for å lære dem å lese og skrive. Lærergjerningen kom frem i alt de gjorde, spesielt hos moren min.
I grunnen har min mor alltid vært litt mer fornuftsorientert enn faren min, og sannsynligvis har hun alltid vært svært opptatt av å bli oppfattet som vellykket utad.
Nå forstår jeg at hun har hatt sitt å stri med i livet, og at hun måtte finne seg i svært mye i samlivet med min far.
For to år siden ble pappa akutt og alvorlig syk. Han havnet på sykehuset, og vi forsto at han ikke kom til å overleve. Moren min var knust, og det samme var søsknene mine og jeg.
Men pappa var en tapper mann, som påsto at han ikke var redd for døden. Jeg har gjort opp for mine synder, sa han og smilte.
Jeg kunne ikke fatte hva slags synder det skulle være, så tilsynelatende perfekt som han og mamma hadde levd.
En dag fikk jeg en telefon fra moren min om at det nærmet seg slutten for pappa, og jeg dro til sykehuset for å si adjø.
Men da jeg kom inn på rommet hans, skjønte jeg ingen ting.
En fremmed dame som så ut til å være omtrent ti år yngre enn ham, satt ved sengen og holdt ham i hånden.
Hun reiste seg fort og skyndte seg nesten unnskyldende mot døren.
Jeg så at tårene rant nedover kinnene hennes, og nærmest instinktivt tok jeg henne i armen før hun rakk å gå. «Vi to har visst ikke hilst på hverandre før», sa jeg.
Kvinnen ble litt overrumplet og presenterte seg som Kari, en gammel venn og bekjent av pappa. Jeg ville bare si farvel, forklarte hun.
Pappa lå i sengen, veldig svak, og gjorde ikke noe forsøk på å si noe. Kvinnen gikk, og jeg følte at jeg hadde tråkket rett inn i noe det ikke var meningen at jeg skulle ha sett. Pappa tok hånden min.
«Jenta mi», klarte han hviskende å få frem. «Jeg har ikke alltid klart å leve etter mine idealer». Han var for svak til å snakke mer med meg, men jeg hadde fått vite nok.
Det var ikke tvil i min sjel om at den kvinnen jeg hadde møtt, hadde vært hans elskerinne eller kjæreste på et eller annet tidspunkt i livet. Det slo meg at hun kanskje var hans ungdoms store, tapte kjærlighet. Jeg ble nysgjerrig og bestemte meg for at jeg ville vite mer om henne.
Pappa døde to dager senere med sine nærmeste hos seg. Søsknene mine og jeg sto rundt sengen, og min mor holdt ham i hånden da han trakk sitt siste sukk. Mamma og vi barna trøstet hverandre så godt vi kunne.
Les også: (+) Søsteren min var dønn ærlig med meg. Hun ga meg litt å tenke på
Mor lot ham leve et dobbeltliv
Livet gikk videre, og etter noen uker fortalte jeg min mor om den ukjente kvinnen jeg hadde møtt på sykehuset. Mamma ble stiv og rar i ansiktet da jeg brakte temaet på bane.
«Det finnes visse ting i livet som jeg ikke har lyst til å snakke om», sa hun bare.
Men jeg ga meg ikke og presset henne til å fortelle meg om kvinnen jeg hadde møtt.
Det endte med at mor gråt. «Din far var utro mot meg i mer enn 20 år og hadde jevnlige kjærlighetsmøter med denne Kari. Jeg oppdaget forholdet helt tilfeldig da jeg fant en lapp i bukselommen hans», fortalte hun meg.
Min tilsynelatende så moralske far hadde altså levd et dobbeltliv, og min mor hadde latt ham gjøre det! Mamma forklarte at etter å ha slåss og kjempet i mange år for å få pappa til å avslutte forholdet til den andre kvinnen, ga hun til slutt opp.
«Jeg ville ikke skille meg. Jeg var blitt 46 år gammel og orket ikke tanken på å bli alene. Og din far sa at han måtte ha Kari i sitt liv.
Vi ble enige om aldri å snakke om henne — og om å fortsette ekteskapet vårt. Kari var også gift. Hennes ektemann var lam og bodde på et sykehjem, og hun ville ikke skille seg», fortalte mamma.
Tidligere hadde jeg alltid følt mer sympati for pappa enn for mamma. Men plutselig var alt blitt snudd på hodet. Tanken på hva mamma hadde gjennomgått, hva hun hadde vært nødt til å akseptere i ekteskapet sitt, fikk meg til å synes fryktelig synd på henne.
Hele historien, med alle de vonde og ubearbeidede tankene, hadde endelig kommet for en dag, og jeg tror det i grunnen føltes godt for henne å få snakket ut om alt sammen. Kanskje fant min far en annen fordi mamma var for ordentlig av seg.
Ellers så ble hun kanskje den hun var nettopp fordi hun visste at hennes ektemann bedro henne. Jeg kommer nok aldri til å få vite svaret på det, men uansett har min mor og jeg fått et mye nærere forhold nå.
Men jeg har lovet henne ikke å si noe til søsknene mine om det jeg oppdaget om pappa. «Jeg orker ikke tanken på å sverte din fars minne. Det er min oppfatning at de døde skal få hvile i fred», sier hun.
Jeg har valgt å respektere hennes syn på det.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
