Lillestrøm-ulykken
En eksplosjon kan utslette byen, og tiden er i ferd med å renne ut. Da får Thor et livsfarlig oppdrag
Trusselen fremsto like absurd som den var reell: De brennende godsvognene på Lillestrøm stasjon var i ferd med å eksplodere og innhylle sentrum av byen i en voldsom ildkule. Alt sto og falt på sveiseren Thor og hans kollega.
De ulykksalige begivenhetene hadde stått i kø. Sentrum i den tettbefolkede norske kommunen sto foran utslettelse.
Det meste av håp var ute.
Brannen i tankvognen full av propangass, var ute av kontroll. Lillestrøm sentrum ville snart bli slukt av en enorm ildkule. Bare én mulighet til å hindre katastrofe gjensto.
Og den muligheten minnet mest av alt om et selvmordsoppdrag.
For 25 år gamle Espen Ingholm gikk en lang arbeidsdag mot slutten. Klokken hadde passert ett natt til 5. april i 2000 da han kom kjørende på Nedre Rælingsvei og nærmet seg Rælingsbrua i utkanten av Lillestrøm sentrum.
Ingholm satt i sine egne tanker da fjellveggen til venstre for ham plutselig ble opplyst av kraftige, blå glimt. Lysshowet døde ut like plutselig som det hadde oppstått.
Ingholm kastet et blikk over mot jernbaneområdet på motsatt side av Nitelva.
– Jeg så et tog klatre opp på et annet tog før det la seg over på siden. Snøen sto som en sky rundt togene, forteller Ingholm.
Ingholm gjorde det første som falt ham inn. Han ringte politiet.
– Det virket ikke som de trodde på meg. De spurte meg opp igjen om jeg var helt sikker.
Bremsetrøbbel
Tog 5713 var et godstog som skulle fra Alnabru i Oslo til Trondheim. På grunn av kraftig snøfall forlot toget Alnabru stasjon først klokken 00:30, over to timer forsinket.
Åtte minutter senere kjørte nok et godstog ut fra Alnabru stasjon, også det rundt to timer forsinket. De to første vognene etter lokomotivet i det 177 meter lange toget, var tankvogner fra det tyske gass-selskapet VTG. Hver av vognene var lastet med 46 tonn flytende propan.
Lokomotivføreren i toget med gassvognene skulle egentlig foretatt en prøvebremsing kort tid etter at han forlot Alnabru, men ifølge lokførerens senere forklaring lå han for tett på tog 5713 til at dette lot seg gjøre.
Ved Strømmen stasjon der terrenget begynner å helle nedover mot Lillestrøm, startet lokføreren å bremse. Lokføreren merket at vognene trykket på bakfra. Bremsene tok ikke.
Da han passerte Sagdalen holdeplass, bare minutter før Lillestrøm stasjon, så lokføreren et lyssignal som fortalte at han måtte stanse toget helt før han kunne kjøre inn på stasjonen.
Som siste utvei utløste lokføreren nødbremsen, men heller ikke den stoppet toget.
Det eneste som sto igjen å gjøre, var å bruke tyfonen. Lokføreren varierte støtene, og håpet den gjennomtrengende lyden ville få folk som befant seg i nærheten av linjen til å komme seg vekk før toget braste inn på stasjonen.
Espen Ingholm husket senere hvordan han hadde hørt en merkelig lyd rett før de blå lysglimtene lyste opp fjellveggen.
– Det var lyden fra toghornet, men det visste jo ikke jeg da.
Les mer: (+) Modige Margit holdt på hemmeligheten til sin død
Kollisjon
Ved innkjøringssignalet til Lillestrøm stasjon, i en hastighet av 80 km/t, oppdaget lokføreren at et annet tog sto i spor 7 − det samme han var på vei inn i. Toget hadde numer 5713 og var godstoget som hadde forlatt Alnabru bare minutter før ham selv.
Lokføreren innså at en kollisjon var uunngåelig. Han løp bakover, inn i maskinrommet og kastet seg ned på gulvet. Så smalt det. Klokka var 00:57. Lokomotivet og de to gassvognene sporet av og endte opp i spor 8.
Lokføreren kom uskadet fra kollisjonen. Ingholm møtte ham i minuttene etter smellet mens han snakket politiet på telefonen:
– Jeg gikk opp på første perrong. Derfra så jeg en Securitas-vakt ta ut lokomotivføreren, støttet ham og holdt ham i armen. Da de kom nærmere, ropte jeg til ham at jeg snakket med politiet, og spurte ham om det var flere om bord i toget. Da svarte han «Nei, jeg er alene».
På vei tilbake over Rælingsbrua, kikket Ingholm ned på kollisjonsstedet. Der hadde allerede skuelystne samlet seg, noe som gjorde Ingholm betenkt.
Noen minutter etter klokken 01:00 skjedde det fatale.
Gass under trykk
Under kollisjonen hadde de to gassvognene tørnet sammen, og bolter i «mannhullene» i endene av tankvognene hadde blitt ødelagt.
Gjennom hullene kunne nå lasten av flytende propan lekke ut. Da propanen kom i kontakt med luften utenfor, ble den omdannet til gass.
Siden propangass er tyngre enn luft, samlet nå mer og mer propangass seg på bakken rundt ulykkesstedet.
Enten var det da Elkraftsentralen til NSB forsøkte å koble inn strømmen igjen, eller så var det da lokaltoget til Eidsvoll kortsluttet kjørestrømmen på Åråsen noen kilometer lenger øst. Begge deler skjedde klokka 01:07, og resultatet ble gnistdannelser fra den avrevne kjøreledningen på ulykkesstedet. Gnistene antente propangassen, og brannen var et faktum.
Espen Ingholm oppdaget at det brant fra ett punkt. Én enslig flamme, rett ved tankvognene. Et unnselig forvarsel om katastrofen som truet, rett ved der skuelystne sto og kikket.
Les også: (+) «Ingen fare», var beskjeden til nordmennene. Det var en fatal feilvurdering
Mareritt-scenario
For de som skulle håndtere ulykken, var utviklingen katastrofal. Med to breddfulle tankvogner med flytende propan og en levende brann, måtte de nå kalkulere med en BLEVE (Boiling liquid expanding vapor explosion) − en enorm gasseksplosjon.
Varmeutviklingen fra brannen ville over tid svekke tankene. Under press fra gasstrykket innenfra, ville tankene revne.
All den flytende gassen i ville da blande seg med luft, gå over i gassform og antennes.
Resultatet ville bli en stor, kuleformet sky av brennende gass, som ville bevege seg i høy hastighet. Den ville starte omfattende branner i en radius på hundrevis av meter, og alle som befant seg innenfor en slik radius risikerte å bli hardt skadet eller dø.
Siden dette foregikk i sentrum av en by, tilsa kalkylene et stort antall omkomne dersom brannen skulle utvikle seg til en BLEVE.
Kartet er hentet fra Ulykkeskommisjonens rapport og viser området som ble evakuert under brannen. Pilen viser ulykkesstedet. Foto: Undersøkelseskommisjonen for togulykken
I et forsøk på å utsette katastrofen, ble gasstankene kjølt ned slik at svekkelsen av dem skulle gå så sakte som mulig. To av brannvesenets vannkanoner spylte vann på de to tankene.
Undersøkelseskommisjonen, og NSB sine egne undersøkelser konkluderte senere med at man var svært nær en ekstremt stor eksplosjonsulykke.
Fra ille – til verst
Tidlig neste morgen besluttet redningsledelsen å evakuere alle innbyggere innenfor en radius på 1000 meter. 2000 mennesker måtte bort, og all aktivitet innenfor sikkerhetssonen ble stanset.
Klokka 07:31 på morgenen lød Sivilforsvarets luftsirener over Lillestrøm og Rælingen med varselet «Lytt på radio.»
Utover formiddagen økte vinden. Vann som før hadde truffet tankene, ble nå blåst vekk. Vannmengden som traff tankene ble redusert fra 12–15 000 liter i minuttet, til bare 4–5000.
Fortsatt var det nok gass i tankene til å brenne i to uker til. Dersom man ikke fikk slukket brannen, ville katastrofen være et faktum.
To godstog kolliderte på Lillestrøm stasjon, natt til 5. april 2000. Begge togene hadde forlatt Alnabru godsterminal kort tid i forveien, og var på vei nordover.
Begge togene var forsinket, og en normal bremsetest ble ikke gjennomført på det siste toget.
Det siste toget, bestående av ni godsvogner på vei til Mosjøen, mistet bremsene på vei ned bakken til Lillestrøm stasjon, og dundret inn i det forangående godstoget med en fart på 62 km/t.
De to fremste vognene inneholdt butan og propangass som ble antent.
Ingen ble skadet i ulykken, men hele Lillestrøm var en stund truet med å bli slukt av en ildkule.
«Gasakuten» ble tilkalt, en beredskapsgruppe fra Sverige med spesialkompetanse på å tømme gass fra gasstanker. Gasakuten ønsket å «fakle» gassen ut, lede den til en kontrollert avbrenning, men først måtte de ukontrollerte brannen slukkes.
Det klarte brannmannskapene ikke.
For å komplisere bildet ytterligere, frøs vannet i slangene til. Gasakuten oppdaget at sveiseskjøtene var i ferd med å sprekke på toppen av den ene tankvognen.
Brannmannskapene ble beordret vekk, det var for farlig å være ved ulykkesstedet. Gode råd var mangelvare: Skulle man evakuere byen fullstendig og bare vente på smellet?
Konsekvensene ville i så fall bli enorme. Derfor besluttet redningsledelsen å gjøre et siste forsøk.
Les også: (+)Her smalt bomben: Dette er Claus Helbergs egen dramatiske historie
En siste sjanse
Den eneste løsningen nå var å tappe propanen fra tankene og brenne den kontrollert, mens brannen pågikk. Til det trengte Gasakuten muffer for å montere sitt eget utstyr til tankene.
Planen var enkel.
Og livsfarlig.
Noen måtte ta seg frem til tankene og sveise på to muffer, én til hver av tankene. Deretter måtte det bores hull fra muffene og inn i tankene slik at gassen kunne ledes ut kontrollert.
Men for å sette planen ut i live måtte noen påta seg å sveise i propangass, på en propantank, mens det brant.
Redningen fra Drammen
Lørdag 8. april sto sveiserne Bjørn Egil Endrerud og Thor Siem overfor sitt livs farligste oppdrag. Endrerud er i dag død, men Siem kan fortelle om oppdraget:
– Vi hadde sveiset mye på gasstanker for Statoil som ble produserte på SB-verkstedet i Drammen, der Bjørn Egil og jeg jobbet, sier Siem til Vi Menn.
– Vi var jo klar over at det var en propanlekkasje og en brann, men jeg tenkte ikke at jeg skulle dø. I ettertid leste vi at hele Lillestrøm kunne gått i lufta. Vi visste nok ikke at det var så farlig som det egentlig var.
Selve sveisejobben var beskjeden.
− Men etter at vi ankom Lillestrøm ble vi sittende på rådhuset og vente i timevis. Vindretninger og gassmengder ble målt. Da vi omsider slapp til, sveiset vi hver vår muffe etter tur. Selve jobben tok bare 15–20 minutter. Vi visste at elektrodene våre ikke kunne brenne hull i tankene. Hadde det skjedd, hadde det vært krise.
I etterkant fikk de overtidsbetalt, men ikke noe utover det vanlige:
– Vi fikk litt tillegg. Vi kunne nok fått nærmest det vi ville, men vi tenkte ikke sånn.
Én ting husker fotballfrelste Siem likevel med stor glede:
– Vi fikk være med til fotball-EM den sommeren og fikk se Norge mot Spania. Alt ble dekket. Det syntes vi var veldig bra.
