SeksbarnsmorENS MARERITT:
– Jeg tenkte at om jeg har født seks barn, så skal jeg søren meg redde alle seks. Så får jeg heller dø etterpå
Emma kjempet seg gjennom flammene og fikk alle barna ut i live. Mirakuløst nok overlevevde hun med brannskader på 93 prosent av kroppen.
Da Emma Schols åpnet øynene om morgenen 3. september 2019, trodde hun at en helt vanlig tirsdag ventet henne hjemme i Sverige.
Kvelden før hadde hun sittet lenge oppe og jobbet på laptopen.
Hun ble så trøtt at hun glemte å fjerne laderen fra stikkontakten før hun la seg. Trolig var dette årsaken til at neste dag ble noe helt annet enn hun hadde forestilt seg.
Mens de morgenkvikke sønnene Oliwer og Albin gikk ned i underetasjen for å leke før vekkeklokken hadde ringt, lå Emma i sengen og strakk seg.
Den rolige morgenstunden ble avbrutt av at fire år gamle Albin vettskremt ropte «hjelp, mamma, det brenner i TV-stuen!»
Emma kastet seg ut av sengen i bare trusen og så allerede fra trappen at hele stuen sto i flammer.
Måtte gå gjennom flammene
– Barnas pappa, Anders, jobbet skift den dagen. Min første tanke da jeg så ilden, var: «Nei, nei, nei, dette får ikke skje når jeg er alene med barna. Jeg klarer det ikke alene!» Jeg forsto at brannen var for omfattende til at jeg kunne slukke den med brannslokningsapparatet. Derfor ble mitt eneste fokus å få barna ut av huset.
Hun lurte fortvilet på hvor alle var, ettersom de befant seg på ulike steder i huset.
Oliwer og Albin var de eneste av barna som var sammen med Emma i underetasjen. Da Emma åpnet døren for å få dem ut, oppsto det en eksplosjon.
Emma kastet seg over sønnene for å beskytte dem mot ilden, og lyktes med å få dem uskadede ut av huset.
– Da jeg hadde låst ytterdøren for at guttene ikke skulle kunne gå inn igjen, var det ild overalt. Hvor enn jeg befant meg, var det flammer. Jeg sto der med vissheten om at jeg hadde fire barn igjen i overetasjen. Om jeg ikke gikk gjennom ilden for dem, kunne de brenne i hjel.
Panikkslagen skrek Emma instruksjoner til barna om at de skulle løpe ut på balkongen. En kort stund trodde hun at hun hadde fått ut alle sammen, men så hørte hun plutselig en lyd innenfra det overtente huset.
– En av sønnene tok tak i meg og bønnfalt meg: «Nei, mamma, bli her, ikke gå inn igjen!» Først da jeg hadde lovet ham at jeg skulle komme tilbake, slapp han taket i meg.
Tåke av røyk
Emma kom frem til soverommet der snart to år gamle Mollie sto og skrek i sprinkelsengen.
– Jeg har aldri tidligere sett et så skrekkslagent barn. På det tidspunktet var jeg så svak i kroppen at jeg følte at jeg kom til å dø. Jeg sank sammen foran sengen hennes og mistet nesten bevisstheten. Men da jeg hørte Mollie rope «mamma, mamma», fikk jeg ny styrke.
– Jeg tenkte at om jeg har født seks barn, så skal jeg søren meg få alle seks barna ut av dette brennende huset. Så får jeg heller dø etterpå. Takk gode Gud for at jeg løp tilbake en siste gang, så ikke Mollie ble igjen der inne, sier hun stille.
Da Emma kom ut på balkongen med Mollie i fanget, hadde ni år gamle Nellie allerede hoppet ned og løpt til naboene for å tilkalle hjelp.
Elleveårige William løftet en stige over rekkverket, og da Emma klatret ned fra stigen, merket hun at huden fra hennes flådde fotsåler ble igjen på trinnene. Vel nede på bakken sank hun sammen i gresset.
– Jeg visste at jeg hadde gjort alt jeg kunne. De andre barna gikk over til naboene, men William ble igjen hos meg. Han ville ikke forlate meg. Tidligere hadde jeg tenkt at jeg kunne dø etter at jeg hadde fått ut barna, men da jeg så hvor lei seg William ble, lovte jeg ham å komme tilbake.
Pustet med respirator
Emma hadde fått brannskader på 93 prosent av kroppen, og lenge var det uvisst om hun kom til å overleve. På grunn av de smertefulle skadene ble hun bedøvet på akutten og deretter flydd til brannskadeavdelingen ved sykehuset i Uppsala.
– Jeg har noen bilder i hodet av at jeg lå sløvet ned og at jeg pustet med hjelp av respirator, men jeg kunne likevel høre bruddstykker av det som ble sagt rundt meg. Jeg følte at slektningene allerede sørget over meg.
Da Emma etter tre uker våknet opp fra koma, var hennes første spørsmål hvordan det gikk med barna. Levde de?
– Legen fortalte at alle barna på mirakuløst vis hadde klart seg, og at de ikke var skadet, takket være at jeg hadde beskyttet dem mot ilden. Jeg er så inderlig takknemlig over at det er jeg som ble brent, og ikke barna. Heller 93 prosent brannskader på min kropp, enn én eneste prosent på deres.
I begynnelsen hadde Emma vanskelig for å tro på at samtlige av hennes seks barn virkelig hadde kommet ut av det brennende infernoet i live.
Kanskje var det bare noe lærerne og familien hadde lurt henne med så hun skulle slippe en grusom beskjed samtidig som hun kjempet for sitt eget liv?
For at hun ikke skulle være i tvil, tok samboeren Anders med seg et ferskt bilde av hele barneflokken til sykehuset.
– Da jeg telte meg frem til at det var seks barn på bildet, ble jeg først glad. Men så fikk jeg det for meg at ett av barna ikke var mitt. Jeg hadde fått veldig dårlig syn, og jeg gikk på sterke medisiner som forvrengte min virkelighetsoppfatning. Det var vanskelig for meg å stole på et bilde, forteller Emma.
Fikk endelig møte barna
Den eneste måten å overbevise Emma om at alle barna var i god behold, var å la henne få treffe dem. Frem til dette tidspunktet hadde legene villet spare barna for synet av moren.
Brannskadene i kombinasjon med at de hadde pumpet i henne 40 liter vann for å redde de indre organene, hadde gjort henne ugjenkjennelig.
Det var en stor dag da hun halvannen måned etter ulykken endelig skulle gjenforenes med barna.
– Jeg har aldri vært så nervøs som jeg var før det møtet. Jeg var redd barna skulle bli skrekkslagne da de så hvilken dårlig tilstand jeg var i – og at jeg hadde en slange i halsen. Samtidig var jeg overlykkelig over endelig å få møte dem.
– På grunn av frykt for at jeg skulle få infeksjon, måtte barna stå et stykke unna meg. Men bare det å kjenne deres nærvær i rommet gjorde meg utrolig sterk. Jeg tenkte at nå skal jeg jaggu meg vinne denne kampen, sånn at jeg kan fortsette å leve med barna mine.
Minstejenta Mollie var den eneste som forholdt seg avventende til Emma.
– Hun ble veldig redd for meg, og det rev i mammahjertet mitt.
Det tok tid før familiens yngste fikk tilbake tryggheten sammen med mamma.
– Nå for tiden er Mollie den av barna som stryker mest på arrene jeg har på armene. «Skal jeg smøre?», sier hun og henter salven, forteller Emma lattermildt.
Selv om hun hadde blitt forsikret om at ansiktet hennes var intakt, holdt Emma seg i det lengste borte fra speil.
– Jeg lå der som en innpakket mumie og kjente jeg hadde mistet kontrollen over alt. Til tross for at familien lovte at jeg så ut som meg selv, trodde jeg ikke på dem før jeg hadde sett det med egne øyne.
Forespeilet et år på sykehus
Steg for steg tok Emma livet tilbake. Legene hadde forespeilet at hun, om hun overlevde, måtte tilbringe minst ett år på sykehuset.
Men Emma trosset deres beregninger og ble utskrevet allerede et halvt år etter brannen. I motsetning til de fleste andre pasienter som forlater sykehuset, kunne hun ikke reise hjem.
Huset der hun og familien hadde bodd i ti år, var ubeboelig. Hunden og katten hadde dessverre omkommet i brannen, og alle eiendelene hadde også gått tapt.
Det var heller ingen forsikringspenger å hente. På grunn av økonomiske vanskeligheter hadde ikke Emma og hennes daværende samboer betalt den siste forsikringsfakturaen. For at familien skulle kunne bygge opp huset sitt igjen, ble det satt i gang en innsamling i nabolaget. Dette brakte inn flere hundre tusen kroner.
Emma ble også belønnet for sin heltemodige oppførsel i forbindelse med brannen. På den svenske heltegallaen vant hun prisen «Årets livredder 2020».
– Jeg ble veldig rørt over utmerkelsen. Samtidig kjentes det kunstig å bli hyllet som en helt. Jeg tror mange hadde gjort som meg i samme situasjon. Det var rett og slett morsinstinktet som slo inn, konstaterer Emma.
Les også: (+) – Det ser ut som om du har en flått på baksiden av kneet, sier moren til Aase (38). Sannheten er mye verre
Setter pris på livet
Til tross for at hun lever med flere kroppslige begrensninger, kjenner Emma seg nå lykkeligere enn noen gang.
– Etter å ha opplevd hvordan det er ikke å kunne spise selv, ta vare på egen hygiene og til og med puste for egen maskin, er jeg utrolig lykkelig når jeg nå befinner meg midt i hverdagen og tidsklemma igjen. Nå kan setter jeg pris på å ta oppvasken og ta meg av den overfylte skittentøykurven som jeg tidligere var så lei av, sier hun med et smil.
Emma har gjennomgått så mange hudtransplantasjoner at hun har mistet tellingen. Det gjenstår fremdeles flere operasjoner før hun er i mål. Noen skader må hun leve med for alltid.
– Mitt største handikap er bena. Føttene mine tipper fremover når jeg går, og det gjør livet ekstra komplisert. Men det er ingenting mot at jeg like gjerne kunne mistet bena. Jeg kjenner på takknemlighet over min fantastiske kropp som har blitt brannskadet, men likevel overlevd – mot alle odds.
På grunn av funksjonsnedsettelsen i bena kommer drømmen om å få jobbe som sykepleier til å forbli en drøm. Men Emma håper at hun likevel kan gjøre nytte for seg og være der for sine medmennesker på andre måter.
– Jeg vil gjerne holde foredrag om hva lærdommen fra ulykken har gitt meg. Jeg har blitt spurt om det tidligere, men da var jeg ikke klar for det.
Nå har det blitt bok av hendelsen og hun har fått bearbeidet ulykken. Hun er klar for å gå videre.
– Jeg har sørget, grått og tømt mitt hjerte gjennom boken Ärren bär jag med stolthet – Branden i Edsbyn och livet efteråt og føler meg nå klar for neste steg. Det er viktig for meg å gjøre noe positivt ut av dette forferdelige jeg har opplevd.
