Tragedien på Cocoanut Grove
Et kjærestepar skrudde ut pæren i lampen over bordet de satt ved. 45 minutter senere var 490 mennesker døde
Alt lå til rette for en festaften på byens mest populære nattklubb. Men i løpet av noen minutter ble det overfylte stedet forvandlet til en dødsfelle.
Da den nylig avmønstrede marinegasten Howard A. Jones jr. sto i garderobekøen, var det så vidt han ikke gikk ut igjen.
Stedet var overfylt. Siden kameraten Roger William Kaufman alt var inne, ble han stående.
En prestisjefull kamp i amerikansk fotball mellom lagene Boston College og Holy Cross, trakk også en masse folk. Bostonlaget var så overlegne at de på forhånd hadde bestilt bord til seiersfesten på nattklubben Cocoanut Grove.
Denne siste novemberhelgen i 1942 var dessuten Thanksgiving-helg, som også var den første siden USA gikk med i krigen. Folk var festlystne.
Inferno
Jones kom ikke langt før han ble møtt av en ildkule som skjøt ut fra trappen ned til baren Melody Lounge i motsatt ende av lokalet. Flammens slikket langs hjørnene under det falske lerretstaket og spiste grådig av tekstilene.
Jones skjønte faren. Knapt to minutter senere sto han ute på asfalten i Piedmont Avenue, utenfor svingdørene som førte inn til den populære nattklubben.
Gaten var full av gråtende, forbrente og hysteriske mennesker. Infernoet som utspilte seg inne på nattklubben skulle bli en av de verste dødsbrannene i USAs nyere historie.
– Jeg hadde lyst til å snu, fordi jeg mente vi ikke ville få sitteplass. Men Roger var alt gått inn, jeg så ryggen på ham noen meter fremme, forklarte Jones jr. i vitneavhøret dagen etter. Han hadde ikke sett vennen siden.
Klikk krim: Les flere true crime-saker her
Bostons heteste in-sted
Kapellmesteren denne kvelden var Mickey Alpert. Han startet stedet i 1927, under forbudstiden, som en illegal drikkebule – en speakeasy. Senere solgte han stedet til gangsteren Charles «King» Solomon.
Da han ble drept i 1933 overtok hans advokat, Barnett Welansky. Han forvandlet stedet fra gangsterbule til en berømt nattklubb.
Selv om celebritetene var mange – Frank Sinatra stakk gjerne innom for en drink når han var i byen – var prisene lave nok til at alle kunne ta en helaften på Cocoanut Grove. Akkurat denne kvelden var westernskuespilleren Buck Jones gjest – kjent og kjær for alle kinogjengere i USA.
Arnestedet
Ekstrahjelpen Stanley Tomaszewski jobbet i Melody Lounge. Den «tropiske» baren lå i underetasjen på etablissementet som hadde en grunnflate på nesten 10 000 kvadratmeter, ifølge boken «The Cocoanut Grove Fire»
Noen minutter over ti fikk 16-åringen beskjed om å skru i en lyspære. Et kjærestepar hadde skrudd ut pæren i den kokosnøttlignende lampen over bordet de satt ved.
De ville antagelig kline uforstyrret i den allerede duse belysningen i baren – til tross for at det var et par hundre mennesker der nede, mer enn det dobbelte av det tillatte.
16-åringen sto på en stol for å rekke opp til lampen. For å se, tente han av en fyrstikk. Det tok bare noen sekunder å bli ferdig. Stanley tråkket ut den brennende stikken med foten.
Blåst frem som av en vifte
Omtrent i samme øyeblikk tok det fyr i bladene på en dekorpalme laget av pappmasjé rett ved lampen. En bartender og kjæresteparet hjalp til med å slukke, noe som gikk fort. Men i nordvestre hjørne av lokalet kom en stikkflamme til syne. Den fulgte først hjørnene under det falske taket av dekorert tekstil. Bare sekunder senere sto hele undertaket i brann.
– Det var som om brannen ble blåst fremover av en vifte, sa 36 år gamle Joseph Howard Kelly i vitneavhøret. Han og følget reagerte raskt og kom seg ut i tide.
– Ilden var blågul. En gråsvart sky av røyk fulgte flammen.
Personalet i Melody Lounge reagerte lynraskt. De varslet de andre ansvarlige på jobb, og fikk ut mange av gjestene gjennom tjenestekorridorene. Noen av dem søkte tilflukt i et stort kjølerom, inntil de fikk hjelp utenfra til å komme seg ut av bygningen.
Les også: «Jeg ble nesten kidnappet, omfg», tekstet April (14). Noen timer senere var hun død
Låste nødutganger
Andre gjester løp opp trappen og til en nødutgang der. Den var ikke bare låst, men boltet fast. Folk bak kom ikke forbi da det proppet seg og ble raskt offer for flammer og røyk.
I hovedetasjen brøt det ut full panikk da den giftige røyken veltet opp fra underetasjen, sammen med ilden som fortærte tekstilene i taket, tapetet og treverket med en forbløffende styrke og hurtighet. Etterforskerne anslo at det tok fire minutter fra brannen startet til hovedetasjen i første var fullt overtent.
Den eneste utgangen til gaten var gjennom inngangens svingdør, som tettet seg da hundrevis av desperate gjester forsøkte å komme seg ut. Andre greide seg ved å krabbe over ofrene. Flere av vinduene i nattklubben var spikret igjen og tapetsert over. I dødsangst klarte noen å få revet løs treverket og knust et par av rutene, og unnslapp på den måten.
En del reddet seg ut via en ny avdeling kalt Broadway Lounge. Noen fant vei til taket av bygningen, andre ut de få varekorridorene som fantes der. Et lite antall kom seg ut vindusveien.
Dødens inngang
Brannmannskapene fikk kontroll over brannen rundt klokken 23, bare 45 minutter etter at den brøt ut. Men da var allerede 490 mennesker omkommet. Mange som følge av kullosforgiftning. Andre brant regelrett i hjel. 168 personer ble kjørt til sykehus med brannskader. To av de skadde havnet senere på listene over døde.
– Jeg har ikke sett Roger siden, forklarte Howard Jones jr. i vitneavhøret.
På spørsmål om Packarden de hadde kjørt til restauranten i fortsatt sto der de hadde parkert den, svarte han at det gjorde den. Bilen ble aldri hentet av Roger William Kaufman – hans navn sto senere oppført i dødslistene som Boston Globe publiserte.
Les også: (+) Tabbene som sendte 40 i døden i Norges verste flyhavari
Streng dom
Barnett Welansky var ikke til stede på nattklubben sin under dødsbrannen. Han hadde fått hjerteinfarkt. Ved en skjebnens ironi havnet han på et av sykehusene der mange av de skadde fra nattklubbens hans ble lagt inn etter den skjebnesvangre novemberkvelden.
Han fikk dommen året etter. Anslagsvis 1000 mennesker var sluppet inn i dødsfellen, mer enn det dobbelte av de 460 brannvesenet hadde gitt tillatelse til.
Advokaten og nattklubbeieren ble hudflettet for sin dødelige gjerrighet. «Han spikret igjen vinduer og låste utganger fordi han var redd for at folk skulle stikke av fra regningen», lød en av de mange påstandene.
Welansky ble dømt til 12 års fengsel. Etter fire år slapp han ut, dødsmerket av kreft.
– Jeg ville heller ha brent inne enn å bære på den skylden jeg føler, sa han.
Welansky døde seks uker etter løslatelsen.
Merket for livet
Den kanskje tyngste børen av de som overlevde bar ekstrahjelpen Stanley Tomaszewski, som tidlig ble utpekt som syndebukk. Merkelappen fulgte ham helt til han døde i 1994, til tross for at undersøkelsesrapportene blankt frikjente ham.
Det er mulig at oppførselen hans under vitneavhøret kom offentligheten til øre – og uten grunn svertet ham. Ifølge dokumentene svarte han hele fire ganger nei på spørsmål om han brukte en tent fyrstikk for å se bedre da han skrudde i pæren. Den femte gangen svarte han ja. Brannen må ha vært et sjokk for den sekstenårige gutten. Kanskje tenkte han ikke klart.
Hvordan brannen oppsto er uoppklart. Mange anklaget Tomaszewski, mens andre mente den oppsto som følge av elektrisk feil. Rapportene konkluderte med ukjent brannårsak. Brannen førte til en rekke nye pålegg om brannsikring for restauranter, nattklubber og barer. Sprinkleranlegg og merkede nødutganger ble påbudt. Svingdører ble forbudt på serveringssteder, men forbudet ble senere opphevet.
Den store fotballkampen endte med et sjokkerende stort og helt uventet nederlag for Boston College. Boston-laget kansellerte derfor festen på nattklubben. Det reddet garantert livet til mange av spillerne.
Westernhelten Buck Jones ble funnet død under et bord – etter den dødeligste nattklubbrannen
i USAs historie.
Gate til minne
Brannofre og pårørende innviet i 2013 gatestumpen hvor nattklubben lå.
30 november i 2013 sto en liten flokk mennesker i en gatestump der nattklubben Cocoanut Grove brant ned 71 år tidligere.
Flere var barn og barnebarn av de 492 omkomne. De lyttet til minneordene fra den kommende ordføreren i Boston. Side om side med Bostons brannsjef Roderick Fraser avduket Martin J. Walsh gateskiltet med sidegatens nye navn: Cocoanut Grove Lane.
To av de fremmøtte hadde reddet seg ut fra flammehavet den fatale lørdagskvelden i 1942, 93 år gamle John Rizzo og Ann Marie Gallagher.
Brannen forandret begges liv. Rizzo fortalte at han hver dag var glad for å være i live.
Ann Marie Gallagher mistet kjæresten, foreldrene og kjærestens foreldre i brannen.
– Jeg kommer aldri til å glemme, sa den 87 år gamle damen.
Kilder: waybackmachine.org: Vitneavhør Cocanut Grove Fire Boston Fire Department. Report Cocanut Grove Fire Boston Fire Department 1943. Rapport fra 1970 om brannen, Boston Fire Department. Boston Globe og National Fire Protection Association
