Dramatisk kamp
I 7000 meters høyde inntreffer marerittet. Heldigvis sitter kaptein David (58) ved spakene
I 7000 meters høyde hørte de 337 passasjerene det øredøvende smellet av en eksplosjon. Sekundet senere var ni av dem sugd ut av jumbojeten. En liten detalj hadde skylden.
Klokken hadde passert midnatt den 24. februar 1989, men besetningen på United Airlines flight 811 var uthvilt etter et langt stopp i Honolulu på Hawaii.
For kaptein David Cronin (59) var langruten til Auckland og videre til Sydney rutinepreget, men likevel spesiell.
Etter denne flygingen hadde veteranen med 28 000 flytimer bak seg bare to igjen før han skulle gå av med pensjon. Det var umulig å forutsi at den også skulle bli mer marerittaktig enn noen kunne forestille seg.
Selv om det var sent, var området rundt gaten på Honolulus luftnavn full av folk ettersom Boeing 747-flyet skulle ha med seg 337 passasjerer.
Mange var australiere eller New Zealandere på vei hjem fra ferie, mens resten var forventningsfulle amerikanere som skulle begynne ferien sin. Felles for dem alle var at de så frem til en rolig natt. Mange hadde allerede lagt seg til å sove fastspent i setene da flyet tok av ut over det endeløse Stillehavet.
Mens flyet klatret opp i nattemørket, kunne kaptein Cronin og den erfarne styrmannen Gregory Slader skimte lyn fra tordenskyer i det fjerne. De lot derfor «fest setebeltet»-skiltene bli værende på som et føre var dersom de møtte turbulens. Lite visste de at denne foranstaltningen skulle redde svært mange liv.
Sugd ut i mørket
17 minutter etter avgang nådde flyet 7000 meters høyde. Kabinbesetningen hadde begynt å servere drinker i businessklasse-seksjonen i den fremre delen av kabinen da passasjerene hørte en merkelig lyd under føttene deres, etterfulgt av et høyt dunk.
– Hva f … var det var alt Cronin rakk å si før hele flyet ble rystet av en eksplosjon. I den høyre delen av kabinen foran ble ytterveggen flerret opp som en blikkboks før dørken kollapset mens vindpresset dro med seg setene fra rad 8 til 12 lengst til høyre og kastet dem ut i det tomme nattemørket med passasjerene fortsatt fastspent.
Det hele gikk fortere enn det var mulig å oppfatte. Vitner på seteraden rett bak sa senere at de ni passasjerene som ble kastet ut plutselig bare var borte. Samtidig skapte trykkforskjellen en tornado inne i kabinen der alle løse objekter ble blåst ut av hullet. Mens kabinen ble fylt av kondenståke, forsvant alt lys. Det eneste passasjerene kunne oppfatte, var den ubeskrivelig øredøvende lyden av vinden som rev av aluminiumshuden i 800 km/t.
Purseren Curt Christensen som sto lengst unna bakerst i flyet, ble kastet i dørken av vindsuget.
– Luften ble øyeblikkelig fylt av tåke og løse gjenstander som ble til prosjektiler. Jeg kunne kjenne vindsuget, men det var mer enn et sug, det var som å være inne i en kanon mens den blir avfyrt. I øyekroken kunne jeg skimte takpaneler og bagasjehyller som ble revet løs. Det var som om alt løsnet og traff oss, fortalte Christensen etterpå.
Sugd inn i motor
For kabinbesetningen lenger fremme var opplevelsen enda verre. Mae Sapolu i business-avdelingen ble nesten blåst ut av flyet hun ble dratt ui sikkerhet av passasjerer og kollegaene som så at hun klamret seg fast til et sete.
Laura Brentlinger var på vei opp spiraltrappen til øvre dekk da det smalt. I neste øyeblikk klamret hun seg fast i rekkverket for harde livet mens vindpresset løftet kroppen vannrett opp fra gulvet. Hun ba for livet mens hun holdt seg fast – og overlevde.
De åtte passasjerene som ble kastet ut sammen med setene var ikke like heldige. Den niende passasjeren på venstre side av midtgangen hadde ikke festet setebeltet skikkelig, og ble også sugd ut. Senere ble det funnet rester av menneskevev inne i jetmotoren nærmest skroget.
Det makabre funnet viste at minst én av passasjerene hadde blitt sugd inn i motoren og drept momentant. De andre falt i døden i Stillehavet 7000 meter under flyet, uten noensinne å bli funnet.
Defekt lasteromsluke
For kaptein Cronin var den nesten umulige oppgaven med å redde flyet og de gjenværende 346 menneskene om bord, så vidt begynt.
De første sekundene trodde han at alt var over. Bare 10 uker tidligere hadde en jumbo fra Pan Am blitt sprengt av en bombe over Lockerbie i Skottland og tatt livet av alle om bord, og han kjente på vissheten om de ville lide samme skjebne. Men da tåken forsvant og lydinfernoet dempet seg litt, oppfattet han at flyet på mirakuløst vist fortsatt fløy.
Så vidt.
Det man trodde var en bombeeksplosjon, viste seg å være en feil ved låsemekanismen til den forreste lasteromsluken. Da flyet steg opp i tynn luft, ble trykkforskjellen mellom innsiden og utsiden av luken så stor at låsemekanismen ikke klarte å holde igjen.
Med eksplosiv kraft åpnet luken, som var hengslet fast i skroget i overkant, seg så kraftig at den smalt inn i skroget og laget et hull før den ble revet av. Overtrykket inne i den digre kabinen og vindkreftene på utsiden flerret deretter opp et tre meter bredt og ni meter høyt hull i flyskroget.
Flammehale
En stor del av vrakrestene som ble kastet ut hadde gitt mindre skader både på vingen og halepartiet, men den gamle robuste jumboen var fortsatt kontrollerbar i luften. Verre var det med begge de høyre motorene.
Den innerste hadde fått så store skader på kompressorbladene at den stoppet umiddelbart, mens den ytre gradvis ble ødelagt med en lang flammehale etter seg. Med full last hadde ikke de to venstre motorene nok kraft til å holde flyet i luften lenge.
For Cronin var første prioritet å få flyet ned på lavere høyde. Eksplosjonen hadde ødelagt oksygengeneratoren, og i den høyden hadde man ikke mange minuttene før man mistet bevisstheten av oksygenmangel. Instinktivt stupte han flyet nedover mens han la det i en 180 graders sving med kurs tilbake mot Honolulu.
Bak i kabinen hadde det første sjokket gått over i utslag av panikk mens passasjerene forgjeves gispet etter luft i surstoffmaskene. Det uvirkelig store hullet i skroget var godt synlig for alle, og selv kabinbesetningen var uvitende om hvorvidt kapteinen hadde flyet under kontroll.
Selv om flere av dem hadde pådratt seg skader, bet de tennene sammen og hjalp passasjerene med å ta på redningsvester. For en nødlanding på havet virket mest sannsynlig.
Helteinnsats
På 9000 fot flatet kapteinen ut, samtidig som han merket at det var umulig å holde høyden. Mens flyet fortsatte å synke, kjente han også hvor vanskelig det var å holde flyet på rett kurs kun med skyvekraft på den venstre siden.
Samtidig dumpet tredjepiloten drivstoff på harde livet for å gjøre flyet lettere. Honolulu lå nå bare 100 kilometer foran dem.
– Vi kommer til å klare det, sa tredjepilot Randall Thomas da det bare var fem mil igjen til kysten. Snart dukket lysene fra øya opp også til passasjerenes store lettelse.
Det lykkelige utfallet av flight 811 skyldtes både at flyet mirakuløst nok lot seg styre på tross av de omfattende skadene. Men besetningen fikk en stor del av æren for at de kjempet mot umulige odds, og at Cronin klarte å manøvrere den tunge maskinen trygt ned på rullebanen med to fungerende motorer bare på den venstre siden.
Det siste Cronin rakk før han gikk av med pensjon, var å motta en medalje for heltemodig innsats sammen med besetningen.
Fløy igjen
Boeing 747-flyet var blant de første som ble bygget, og var 18 år gammelt da ulykken skjedde.
En modifikasjon av låsemekanismen på lasteromsluken som ville ha forhindret ulykken ville bare ha kostet 30 000 kroner, men United hadde bare rukket å modifisere seks av i alt 30 Boeing 747 da ulykken inntraff. Ni måneder etter ulykken var flyet på vingene igjen etter reparasjoner til 140 millioner kroner etter daværende verdi.
Kabinbesetningen slet med fysiske og mentale traumer i ettertid. Ett år senere var bare tre av de 16 besetningsmedlemmene tilbake på jobb.
I 2003 ble flyet hugget opp etter 33 års fartstid.
