Dødelig vinterstorm i Arktis
En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen
Påsken 1952 forsvant 78 selfangere og fem skuter da stormen kastet seg over fangstflåten i Vestisen. Ikke et nødrop ble hørt, og ikke så mye som en flis er noen gang funnet.
I tre døgn herjet polarstormen med ishavsskuta M/S «Arild» av Tromsø. 30 meter høye bølger tårnet seg opp bak skuta, der den lenset unna for været. Brottsjøene truet med å trekke den under i hvert knyttneveslag. Farten var enorm, enda drivankeret lå ute og motoren gikk på tomgang. I styrehuset sto skipper Werner Wilhelmsen under vann i de verste brottene. Men han tviholdt. I roret og på håpet.
Helvetesferden
Natt og dag gikk i ett i snøfokket, og ingen om bord visste hvor de var – men fremme i lugaren lå Marinius Antonsen med lårbensbrudd og antok at det måtte være et sted like i nærheten av den frosne versjonen av helvete.
Han lå alene under hele den ville ferden fordi det var umulig for de andre å ta seg over dekk uten risiko for å bli skylt på havet. Sjøen hadde knust en ventil og vannet strømmet inn. For ikke å drukne måtte Antonsen flere ganger hale seg opp leideren og sørge for å tette igjen åpningen med sengetøy og puter.
– Det ville vært tøft selv for en mann med begge beina intakt. Bare det å ligge i køya i slike sjøer, er full jobb for en hel og frisk person. Marinius sin prestasjon var unik, sier Odd Magnus Heide Hansen, forfatter av «Ishavsskutenes historie».
– Det var et mareritt, var Antonsens egne kortfattede beskrivelse.
Et Guds under
Først da vinden avtok fra orkan til stiv kuling, og det fortsatt var liv i maskinen og pumpene, våget mannskapet på «Arild» å tro at de kanskje ville overleve helvetesferden, tross alt.
– Alle hadde nok tenkt at vi ville forlise. Det er umulig å forklare folk som ikke har vært med på noe lignende, hvordan det oppleves. Å komme gjennom en slik orkan med livet i behold, er et Guds under, fortalte Senja-karen Kåre Nilsen, som var om bord.
Selfangst
* Fangst etter skinn og spekk av klappmyss og grønlandssel var en viktig norsk næringsvei, spesielt i årene etter 1. verdenskrig frem til 1960-
tallet. Senteret for den nordnorske flåten av ishavsskuter lå i Tromsø, den vestlandske i Brandal på Sunnmøre.
* I rekordårene rundt 1920 deltok på det meste over 200 skuter i fangstsesongen i Vestisen mellom Grønland og Jan Mayen, og Østisen vest for Novaja Semlja. Snittet lå gjerne på mer enn 2000 dyr per skute.
* Dyrene ble skutt eller slått i hjel med hakapik.
* Turene til ishavet var risikofylt med uvær og farlige isforhold. I 1917 forsvant seks skuter med 74 mann, i 1952 døde 79 selfangere. En oversikt viser at rundt halvparten av Tromsøflåten gikk tapt på et tiår, mens i alt 41 av 57 ishavsskuter fra Brandal forliste i løpet av selfangstepoken.
* Sterk internasjonal motstand har ført til handelsrestriksjoner og nedgang i norsk selfangst. Tre skuter med totalkvote på 11 000 dyr hadde tillatelse i 2020.
Hvor heldige de hadde vært, fikk mannskapet et dystert bevis på da de endelig nådde havn på Island, og omfanget av påskestormen i 1952 ble kjent. Fem andre selfangstskuter hadde ligget i det samme området som «Arild» da uværet satte inn.
Ingen av dem er sett siden.
To ishavsskuter fra Sunnmøre, «Buskø» og «Pels», og tre fra Troms, «Brattind», «Vårglimt» og «Ringsel» forsvant sporløst i én av de verste tragediene som har rammet norsk fiskeri- og fangstnæring. 78 mann fant sin grav et sted i dypet der havet møter Vestisen, beltet av fast is mellom Grønland og Svalbard.
Les også: (+) Da Olje-Norge mistet uskylden: – Det var som å se inn i helvete
Drømmefangst
Det meste av året skjer det ikke stort i Vestisen.
Men så, hver vår, kommer horder av sel for å føde unger og pare seg på nytt. Fra andre kanten kom i mange år norske selfangere for å sikre seg de verdifulle skinnene og spekket.
I midten av mars 1952 la ishavsskutene som vanlig ut fra norskekysten. 24 fra Ålesund, 28 fra Tromsø, alle med et mannskap på rundt 15. I områdene rundt Jan Mayen møtte de iskanten. Skytterne og fangstmennene ventet på ropene til utkikken i tønna, klare til å hoppe i fangstbåtene eller ned på isen. Drømmen var å dundre innover i isen og oppdage et selkast før de andre, hundrevis av dyr tett i tett. Klappmyss, med nyfødte, ettertraktede blueback-unger, og grønlandssel med sine kvitunger.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Rød is
Ishavsmuseet Aarvak i Brandal på Sunnmøre har samlet mange beretninger om selfangsten, som fikk sitt sørlige sentrum nettopp i bygdene der. Fangsten var viktig og innbringende, men ikke nødvendigvis noe for sarte sjeler. I 1952 var Rasmus K. Fløtre førstereisgutt på «Rundøy». Han innrømmer at han ble sjokkert av møtet med selfangsten.
– Det var krig. Hvinende kuler og skrik og banning. Det lå innvoller og blod og flådde selskrotter så langt øyet kunne se på den hvite isflaten, sier Fløtre.
Men akkurat det året skulle alt raskt bli mye mer skremmende. Både for førstereisgutter og hardbarkede ishavsskippere.
Det er ikke bare seler som blir født på Vestisen. Det blir også polarstormene.
Les også: Ronny (46) er en fri mann og sin egen herre – men det har sin pris
I stormens øye
En dag i uken før påske ble himmelen over Vestisen beksvart.
– Storstormen kom som ristet ut av en sekk. Snøfokk, vind og 30 minus. Det var den verste av alle turene mine, sier Ottar Brandal (94). Han var styrmann og førsteskytter på sunnmørsskuta «Polarsel», og opplevde påsketragedien i Vestisen på nært hold.
Vinden og snødrevet økte på. Storparten av skutene lå nordøst for Jan Mayen, men seks hadde kommet i fangst 120 nautiske mil lenger sør. Midt i stormens øye, skulle det vise seg. Det hadde vært radiokontakt og livstegn på stormens første dag. Men da havet skjøt rygg, var det ikke tid for anrop eller til å være bekymret for andre.
– Etter det hadde vi mer enn nok med å berge skuta i orkanen, fortalte skipper Kåre Pedersen på «Selfisk».
Les også: (+) Julie Ege - sexsymbol, skuespiller og sykepleier
Barometeret dirret
Mannskapene sloss mot sjøvann som frøs tvert til tung is raskere enn det var mulig å banke løs, mot isflak som kom med stormbølgene, mot brottsjøer – og med vissheten om at en motorstans kunne bety slutten.
– Jeg har vært i to orkaner før, men dette er det verste jeg har vært ute for. På det sterkeste var det som om trommehinnene skulle ryke hvert øyeblikk, enten vi var på dekk eller i lugaren. Barometeret sto bare og dirret med utslag på tre-fire streker til begge sider. Først etter to dager falt det såpass til ro at vi betraktet det som normalt, fortalte skipper Pedersen.
En annen, med 20 turer til Vestisen bak seg, sa det slik:
− Det var eneste gang han hadde sett at folk måtte krype over dekk til lugaren for ikke å bli blåst på sjøen.
Flåten i iskanten nordøst for Jan Mayen hadde imidlertid én livsviktig detalj på sin side: De fant det som sjøfolkene kaller avhold, odder og strimler av is som skutene kunne ligge i le bak − som en slags molo.
Men på de seks skutene lenger sør hadde situasjonen endret seg drastisk da stormen økte på i styrke natten til fredag 4. april. De dyrebare gjemmestedene forsvant, revet i filler av vinden og dønningene. Skutene ble feid ut på det ville, åpne havet, hvor bølger svære som fjell tårnet seg opp over dem.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – vraket ble en gullgruve
Bommet på Island
«Arild» hadde ligget like ved Tromsø-skutene «Vårglimt» og «Brattind» den natten. Mens de selv kjempet for livet, fikk mannskapet noen siste glimt av følgesvennene. «Vårglimt» lå presset opp mot et stort isflak. «Brattind» hadde stor slagside. Og flere kunne sverge på at de så en lukelem som kom fykende gjennom luften.
Så ble alt borte i snøfokk, frostrøyk og sjø.
– De klarte nok ikke å gå mot vinden. Vi hadde sterkere motor, men måtte også melde pass, fortalte skipper Werner Wilhelmsen. På mirakuløst vis ble «Arild» snudd, uten å bli tatt av brottene da skuta sto på tvers av været. Deretter begynte en seilas det knapt har vært maken til, med orkanen i ryggen i tre døgn. Stormasta knakk som en fyrstikk, og alt på dekk ble skylt over bord av brottsjøer. Doen, skipperlugaren, livbåtene og – verst av alt; to mann. Svigerfaren til skipperen forsvant for godt, mens foten til den andre (skipperens bror) surret seg inn i tauene til selheisen.
Han overlevde fordi han ble lempet inn igjen da skuta rullet til andre siden.
Bare susing på radioen
I forsøk på å bremse farten ble det innimellom satt full fart akterover på motoren, som ellers gikk på tomgang. Men skuta gjorde da god nok fart uansett, sa skipperen nøkternt. Først etter tre døgn var det mulig å ta solobservasjon. Da oppdaget mannskapet at de ikke på noen måte lå nord for Island, slik det var rimelig å anta. Orkanen hadde slynget «Arild» forbi hele øya, og enda 150 mil sørvestover.
«Arild» tok seg til Island, og da stormen endelig begynte å roe seg var tiden inne for den dystre opptellingen. De fem andre skutene var fortsatt savnet, og på radioen hadde ingen fått kontakt. Det hørtes bare susing.
– Det var et par viktige detaljer som gjorde at «Arild» klarte å overleve orkanen, og ikke de andre. «Arild» hadde en gjenbygd hekk som tok det meste av sjøene som kom bakfra. Og så hadde den en sterk Deutz dieselmotor med luftinntak på toppen, i motsetning til de andre der lufta kom inn fra veivhuset nede. Da skulle det lite til av vann i maskinrommet før motoren stanset. Kåre Nilsen fortalte at han sto med vann til livet og kjempet for å holde motoren i gang, sier Odd Magnus Heide Hansen.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Ingen spor
Det ble søkt med fly fra den amerikanske basen på Island, og flere av skutene avbrøt fangsten for å lete. To av sjøforsvarets korvetter ble sendt ut fra Tromsø. Hjemme i Norge ble nyheten kjent ved inngangen til påsken. De pårørende klynget seg til det lille håpet om at mannskapene hadde kommet seg ut på isen, med proviant, eller at skipene var drevet langt til havs. Avisene fortalte at familier ble kontaktet av synske, som hevdet å vite hvor det skulle letes etter overlevende.
Det ble aldri funnet spor.
− Ikke så mye som en fjølbit, eller en leider eller en bøtte. Ikke noe som helst. Ufattelig, sa Helge Ødegård, som var maskinist på én av sunnmørsskutene og mistet en bror da «Buskø» forsvant. Han var ikke alene. Selfangerne kom fra de samme bygdene. Nesten alle hadde mistet slekt eller kjente i stormen.
Paula fra Balsfjord
Både på Sunnmøre og i Troms fikk mange livet snudd på hodet da forsørgere, familiefedre og sønner – 78 mann i alt – aldri vendte tilbake. 44 kvinner ble enker, 94 barn farløse. Avisene fortalte om et eldre ektepar fra Tromsøysund som hadde mistet fire sønner på havet fra før. Den femte var savnet etter påskestormen i Vestisen.
– Det kan stemme, men jeg kjenner ikke til akkurat den historien, sier forfatter Odd Magnus Heide Hansen. Han kom tett på mange av skjebnene da han skrev «Ishavsskutenes historie».
– Paula fra Balsfjord, sier han når Vi Menn spør om hva som gjorde ekstra stort inntrykk.
Og så forteller han om Paula, som hadde ektemannen Alvin Fyhn og to brødre og faren om bord på «Vårglimt». 2. april sendte hun et telegram til faren, skipper Alfred Hansen. Gratulerer med dagen og hils Alvin, sto det i beskjeden som bare kanskje kom frem før stormen gjorde det.
– Vi ventet og ventet og håpet og håpet. Jeg ba ungene om å be ekstra i aftenbønnen. Heldigvis hadde jeg fjøset og de tre små å ta meg av. Når man har ansvar og noe å henge fingrene i, kan man ikke sette seg ned og gruble for mye over at livet ikke alltid går på skinner, fortalte Paula Nylund Johansen, som hun da het, i et intervju i 1998.
Les også: (+) Dag (64) var i godt humør og koste seg på restaurant. Det var siste gang noen så ham
Hjem til sist
Utover april var avisene fulle av meldinger om skuter som vendte hjem fra Vestisen med årets fangst, mens håpet stadig svant om å finne de forsvunne skutene. Erfarne ishavsveteraner gikk i land og delte nedslående teorier om løsningen på påskemysteriet. Brottene var de største og farligste de hadde sett. Storsjøene hadde presset skutene ned i havet – og så hadde de gått til bunns.
– Slik måtte det ha foregått, sa sjøfolkene.
Sist tilbake av alle kom «Arild». Med to mann for lite. Én lå i havet, som stormens 79. offer, mens Marinius Antonsen lå igjen på sykehus med lårbensbruddet sitt. Skuta hadde forsøkt seg på litt fangst igjen etter nødvendige og omfattende reparasjoner på Island. Men i Vestisen var det ikke et dyr å se. Kanskje hadde orkanen tatt livet av alt, undret Kåre Nilsen. Som han hadde blæst, stormen! Han innså at ingen som ikke var der, noen gang ville forstå.
– Vi har målt vær i 50 år. Dette er den første vi ikke har greid å registrere, hadde islendingene fortalt. Vinden hadde sprengt målerne.
– Én siste radiomelding, og så hørte vi ikke mer
Minnene fra storstormen sitter fortsatt i Ottar Brandal (94).
Han var styrmann og førsteskytter på Sunnmørsskuta «Polarsel», og opplevde påsketragedien i Vestisen på nært hold. Minnene sitter i.
– Det kom rapporter om skuter i fangst lenger sør, og andre var på vei til feltene der. Men det var meldt storm, og området var kjent som en «fole stygg plass» å ligge i slikt vær. Storparten av flåten holdt seg derfor i nord, forteller Brandal.
Den avgjørelsen reddet trolig mange menneskeliv.
– Vi hørte Petter Liavåg, skipperen på «Buskø», over radioen: Nå har vi fått stormen her syd. Det var det siste livstegnet vi hørte, sier Ottar Brandal.
«Polarsel» lå i fangst inne i isen da stormen brått kom. De forlot hauger av sel for å komme seg ut før isen pakket seg sammen og skrudde ned skuta. En fryktet, men ikke uvanlig skjebne. Ei annen sunnmørsskute hadde allerede blitt stående, knust av isen, det året. Mannskapet hadde gått i flere timer på isen før de ble plukket opp.
«Polarsel» brøt seg ut av isen etter ett døgn og ble liggende i kanten av isbeltet i fem døgn mens stormen raste.
– Dønningene var så store at bare mastetoppene syntes av andre skuter når de var nede i bølgedalene, sier Ottar Brandal.
Flåten på det nordlige fangstfeltet klarte seg gjennom strabasene. Siden deltok «Polarsel» i søket etter de fem skutene ingen hadde hørt noe fra. Inn og ut av isen, fra Jan Mayen til Kapp Farvel. Det eneste de fant, var drivtømmer fra Sibir.
– Vi fikk mange spørsmål da vi kom tilbake til Ålesund, men jeg har fortsatt ikke alle svarene, nesten 70 år senere. Trist, sier Ottar Brandal.
