Jakten i dypet
Ubåtmysteriet i Hardangerfjorden rystet Norge
I løpet av to-tre hektiske døgn fyrte tre norske fregatter og et Orion-fly av nærmere 30 skarpe raketter og synkeminer mot en antatt sovjetrussisk ubåt langt inne i Hardangerfjorden. Kapteinløytnant Bernt Harald Utne var med på den dramatiske jakten.
Ubåten skulle tvinges opp − eller ned. Raketter ble avfyrt og synkeminer sluppet.
Det var ingen grunn til å holde igjen lenger. Ti år tidligere hadde en fremmed ubåt vært i Sognefjorden, det var den norske forsvarsledelsen ganske sikker på. Halvannet år tidligere hadde en sovjetisk ubåt gått på grunn i skjærgården utenfor Karlskrona i Sverige.
Og høsten før hadde svenskene lett etter en fremmed ubåt i Hårsfjärden utenfor Stockholm. Skulle virkelig Sovjetunionen få operere uforstyrret i nabolandenes fjorder?
Mulig å operere
Om formiddagen 27. april 1983 hadde to unge lokale dykkere utført vedlikehold på kraftledningen mellom Husnes og Tysnes. Da de oppdaget en mulig ubåt i overflatestilling ved Skolbuvika og holmen Rugsekken utenfor Husnes i Sunnhordland, nølte de ikke med å varsle.
Ved 11-tiden kom etterretningsoffiseren styrtende inn på desken i operasjonsrommet ved Forsvarets maritime hovedkvarter (Marops) i Stavanger. I hånden hadde han en rykende fersk melding en mulig fremmed ubåt i Hardangerfjorden.
Bernt Harald Utne var ubåt- og operasjonsoffiser ved Marops. Han skulle bli én av dem som kom tettest på dramaet som holdt både militære ledere, politikere, journalister og det norske folk i ånde disse vårdagene for snart 40 år siden.
– Jeg var kjent i området som navigatør og skipssjef på ubåt. Da jeg så hvor observasjonene skulle ha skjedd, visste jeg at det var mulig å operere ubåter der, forteller Utne til Vi Menn.
Banebrytende oppfinnelse
– Den ene dykkeren hadde oppgitt et telefonnummer. Jeg kunne derfor snakke med ham kort etter at meldingen kom inn. Det han kunne fortelle, vitnet om en meget troverdig observasjon som krevde umiddelbare tiltak. Jeg informerte derfor mine overordnede, og jeg anbefalte dem å iverksette søk etter mulig fremmed ubåt i norsk indre, lukket farvann, forteller Utne i dag.
Én ting forundret likevel Utne: Dykkerne hadde ikke sett noen master eller periskop stikke opp fra toppen av tårnet.
– Normalt ville en ubåt med tårnet over vann også ha periskopet oppe, men jeg tenkte at det muligens kunne ha sammenheng med at ubåten uforvarende var kommet til overflaten. På våren, med mye smeltevann i fjordene, kan saltgehalten og dermed oppdriften variere mye, og det kan derfor være utfordrende å holde stabil dybde, forklarer Utne.
Operasjonsledelsen hadde også en annen utfordring: Utne hadde snakket på telefon med dykkeren som hadde sett ubåten.
– Men selve vitneavhørene med tegninger av hva som var observert, var det vanskeligere å få brakt videre inn til hovedkvarteret. Sjefen for sambandsstaben fant løsningen. Han visste at politiet hadde fått installert et helt nytt sambandsmiddel. Noe som ble kalt «telefaks», forteller Utne.
– Dette hadde de fått på politihuset i Stavanger. Under en time etter at avhørene var foretatt, kunne vi studere forklaringene med tegninger.
Der fremkom at dykkerne hadde sett bølger og mulige bobler foran og aktenfor tårnet. Det indikerte at gjenstanden var mye større enn det som stakk opp over vannflaten.
Hemmelig instruks
Utne husker hvordan sjefen for det maritime operasjonssenteret, kommandørkaptein Lauritz G. Karvel, besluttet å innlede forberedelser til søket.
Våpensystem for ubåtbekjempelse ved bruk av rakettkastede synkeminer. Systemet ble utviklet i Norge i samarbeid med US Army – i hovedsak på 1950-tallet.
Utprøvingen skjedde under ganske dramatiske omstendigheter utenfor Key West i Florida fordi Norge ikke hadde gode nok måleinstrumenter.
Raketten var montert på et norsk marinefartøy og USA tilbød atomubåten «Nautilus» som målfartøy – de tvilte nemlig på at raketten var like treffsikker som det de norske ekspertene hevdet. En rakett uten stridshode ble fyrt av, traff «Nautilus» mens den var i fart, og gjorde skade på den ytre kledningen. Dermed kunne de norske ekspertene notere seg for en suksess.
Frem til den ble benyttet under ubåtjakten i Hardanger, var Terne-raketten forbedret flere ganger. Raketten var ikke målsøkende, den kunne heller ikke styres etter at den var avfyrt. Treffpunktet ble bestemt av utskytingsvinkelen – som var beregnet ut fra fakta om fartøyets og målets hastighet, det aktuelle havdypet, vindstyrke og retning samt strømmen i vannet.
I dag er Terne-raketten faset ut både i Norge og USA.
– De sivile observasjonene med tidspunkt og posisjon ble overført telefonisk og straks videresendt til fartøyene, foreller Utne.
Få timer etter at alarmen gikk, var korvetten «KNM Sleipner», to ubåter og et Orion-fly på plass i Sunnhordland. Etter hvert kom flere fartøyer til. Skipssjefene gikk til hver sin safe og hentet ut den hemmelige operasjonsinstruksen.
– Omtrent samtidig med at en av fregattene onsdag kveld fikk den første sonarkontakt inne i fjorden, pågikk en pressekonferanse med forsvarsminister Anders C. Sjaastad i Bergen. Temaet var blant annet fremmede ubåter i norske farvann, forteller Bernt Harald Utne.
Mot slutten av pressekonferansen nevnte forsvarsministeren i en tilfeldig bemerkning at det nettopp var satt i gang søk etter en mulig fremmed ubåt i Hardangerfjorden. Forbauset opplevde han at pressekonferansen ble avsluttet i løpet av sekunder idet journalister brøt opp og stormet om kapp mot Hardanger.
at en fremmed ubåt hadde operert i Hardangerfjorden. Foto: NTB/Bjørn Sigurdsøn
Klar ordre
Mediekjøret ble voldsomt. Journalister svermet overalt, og for kommandørkaptein Karvel på Marops ble det nesten i meste laget.
– Hans overordnede satt langt borte, og Karvel følte nok at han ble sittende alene med et stort press mot seg, minnes Utne.
Det var derfor en tynget mann som samme kveld benket seg sammen med operasjonsstaben foran TV-en for å se Dagsrevyen.
Plutselig dukket statsminister Kåre Willoch opp på skjermen. Han forkynte for åpent kamera at han nå forventet full innsats fra Sjøforsvaret for å stoppe ubåtkrenkelsene. Fra politisk hold kom ingen føringer som kunne begrense jakten på den mulige ubåten.
Etter at nyhetssendingen var over, spratt Karvel opp av stolen, slo knyttneven i hånden og utbrøt noe sånt som at «Sjefen har talt. Nå vet vi hva vi har å gjøre, gutter!»
Fra da av var det full innsats fra alle i jakten på inntrengeren. Allerede neste dag var tre fregatter på plass, og en P-3 Orion gjennomsøkte kontinuerlig operasjonsområdet med base på
Flesland.
Første gang skarp ammunisjon ble tatt i bruk, var ved 19-tiden dagen etter at den første observasjonen var gjort. Fregatten «KNM Oslo» fyrte av den første Terne-raketten i Klosterfjorden.
Fullskala angrep
En rekke store nyhetskanaler hadde den dramatiske ubåtjakten som hovedoppslag både lørdagen og søndagen. Selv om sivile ble holdt på avstand, var det lett for skuelystne å følge både fly og fregatter fra utkikksposter på åskammer og knauser. Helgen da april gikk over i mai var det rene folkevandringen til de beste utsiktsplassene på Ølfarnes, Toftekalven og langs hele Skåneviksstranda.
Når sonaroperatørene rapporterte kontakt med den antatte ubåten, gikk den norske marinen til angrep. Vanlig militær praksis på denne tiden var å angripe et ukjent mål med én og én rakett. Men det ville ikke admiral Håkon Bjørn Ellingsen, som nå hadde kommet seg fra Oslo til Stavanger.
Les også: Slik er Norges hemmelige jakt på angrepsubåten NATO frykter mer enn noe annet
«Jeg ønsker at fregattene skal angripe med fulle salver,» var den klare ordren fra sjøkommandøren.
Anti-ubåtraketten av typen Terne ble utviklet av det norske forsvaret i samarbeid med USA, og var det skarpeste midlet Sjøforsvaret hadde i jakten på fremmede ubåter i norske fjorder. Foto: Forsvaret
For Bernt Harald Utne står det siste angrepet i Skåneviksfjorden den 30. april veldig tydelig i minnet.
– KNM Oslo hadde utover dagen angrepet med Terne mk-7 stridsraketter, og angrep i nå en ny runde med seks mer moderne mk-8 raketter, forteller den tidligere ubåtoffiseren.
Angrepet førte til at varmeskjoldet under utskytingsmekanismen låste seg og gjorde det umulig å lade for nye salver.
Men Orion-fly var i området. Utne ba major Böhme, som styrte de maritime luftoperasjonene, om at flyet skulle angripe med synkeminer der rakettene fra KNM Oslo hadde slått ned.
– Böhme sendte umiddelbart ordre om angrep med én synkemine, og jeg hørte flyet svare med kodeordet «Wilco» som betydde at ordren var mottatt, forstått og ville bli utført. «Nei,» skrek jeg og grep Böhme i armen. «Hele lasten!» Orion angrep da straks med det de hadde igjen av synkeminer, jeg tror det var tre-fire stykker, forteller Utne.
− Like etterpå kom det et hyl over flyradioen. «Olje observert på sjøen!».
Olje-beviset
For ubåtjegerne ble det viktig å få analysert oljeprøvene så raskt som mulig. Oljelaboratoriet til Statoil ble åpnet. Et sjøfly fra politiet landet ved KNM Oslo, hentet prøveflasken som med stor møye var blitt samlet opp, og fløy tilbake til Sola.
– Statoils eksperter jobbet utover natten med å analysere prøven. Resultatet ble skuffende. Så vidt jeg husker viste analysen spor av oljekarboner som kunne ha sin opprinnelse i Sibir. Men som noe entydig bevis dugde prøven ikke, sier Utne.
Etter salven fra Orion-flyet forsvant alle spor etter en mulig ubåt. Ingen vitner meldte lenger om ubåtlignende observasjoner, og marinefartøyene fikk ingen flere sonarkontakter.
Fram til og med helga 30. april og 1. mai var det skutt 24 raketter og sluppet fire bomber i Skånevikfjorden og Klosterfjorden. 2. mai angrep Orion med en salve bomber i Selbjørnsfjorden, men denne kontakten ble evaluert til ikke å være ubåt.
Sjøkommandøren gikk ut i pressen og kunngjorde at aksjonen ble avblåst. Håpet var at kunngjøringen ville nå frem til ubåten − som kunne tro at faren var over. En norsk ubåt ble holdt igjen i området i en ukes tid, og det ble faktisk oppfanget en underlig undervannsstøy som kunne minne om sovjetisk undervannstelefoni, men dette viste seg ved analyse å være feil.
Les også: (+) Ryktene om nazi-ubåten i Kattegat hadde gått i årevis - så ble vraket funnet ...
Blåmerkene borte
– For oss som satt midt oppe i det som skjedde, var det ganske hektisk. Vi kjente alle på spenningen ved at det var alvor. De første 30 timene var jeg knapt ute av operasjonsrommet, senere kom jeg meg hjem og fikk tre-fire timers søvn, forteller Utne.
– Var det noen tvil om at det var en ubåt man hadde sett?
– Vi hadde en utmerket observasjon fra de to dykkerne. Det gikk kort tid fra meldingen kom inn og til jeg fikk snakke med melderen. Han gjorde et solid inntrykk – i likhet med alle vitnene som meldte seg i dagene etter, sier Utne.
– Ut fra hukommelsen mener jeg at vi frem til siste angrep i Skåneviksfjorden alt i alt hadde 37 observasjoner som kunne settes i sammenheng med hverandre; 19 militære og 18 sivile. 20 vitner var avhørt av politiet. Forklaringene var i mange tilfeller forbausende likelydende.
At ubåten plutselig forsvant etter det siste angrepet, overbeviste Utne om at det var en fremmed ubåt som hadde operert i Hardangerfjorden.
– Dette var en vurdering som også undersøkelseskommisjon som analyserte operasjonen senere støttet, sier Utne i dag.
Utover sommeren roet oppstyret seg, men Utne fikk en påminnelse om dramaet på sommerfest for de ansatte ved hovedkvarteret. Helt tilfeldig spurte han major Böhme om hvordan det sto til.
«Jo, takk,» svarte han. «Det går meget bedre, etter at de blå merkene du etterlot på armen da Orion angrep, nå er borte!»
Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
I dagene ubåtaksjonen i Hardanger pågikk, var de små bygdene i området i sentrum for verdenspressens oppmerksomhet.
Aksjonen skjedde bare drøyt 10 år etter den forrige store ubåtjakten i norske farvann. I november 1972 pågikk en 16 dager lang militær leteaksjon i Sognefjorden etter flere observasjoner av en ubåt. Også her ble det sluppet synkeminer. Offisielt ga ikke søkene noe resultat, men nedgraderte dokumenter har stadfestet at det var en ubåt i Sognefjorden i november 1972.
Slik forløp ubåtjakten i Hardanger i 1983:
Onsdag 27. april, ca 10.00:
To dykkere observerte en ubåt utenfor Husnes. Ubåten var synlig i over en halv time.
Torsdag 28. april, ca 19.00:
En Terne-rakett ble avfyrt mot mulig ubåt sørøst i Klosterfjorden ved Fjelbergøy.
Fredag 29. april:
Mulig ubåt registrert i internasjonalt farvann utenfor Stavanger i retning nordover på en kurs som kunne brakt den inn i det aktuelle området.
Kl. 18.30:
Orion-fly hadde kontakt med mulig ubåt der Langenuen og Sebjørnsfjorden flyter sammen. Den sikreste kontakten, mente Forsvaret. Hvis det var ubåt, var det trolig et konvensjonelt, dieseldrevet fartøy.
Lørdag 30. april:
Ca. kl. 1500 – Fem Terne-raketter og en dypvannsbombe avfyrt mot mulig ubåt i Skånevikfjorden.
Ca. kl. 16.00 – Fem Terne-raketter avfyrt mot mulig ubåt utenfor Sjoangjo på Halsnøy.
Ved midnatt – En Terne-rakett avfyrt sør for Leirvik – like øst for Eldøyane.
Søndag 1. mai:
Ca. kl. 16.30: − Seks Terne-raketter og en dypvannsbombe avfyrt i Skånevikfjorden.
Kl. 17.23 – Seks Terne-raketter avfyrt i Skånevikfjorden.
Kl. 20.30 – En salve med flere dypvannsbomber sluppet fra Orion-fly.
På tross av den store innsatsen ble det aldri påvist noen fremmed ubåt i Hardangerfjorden. Flere av øyenvitnene hevdet i TV-intervjuer at informasjon som ble sendt ut fra Forsvarets overkommando om det som skjedde i fjorden, var direkte misvisende og feil.
De senere årene er det fremkommet teorier og påstander om at ubåtobservasjonene i virkeligheten var vestlige påvirkningsoperasjoner iscenesatt for å styrke norsk og svensk forsvarsvilje i opinionen.
Påstandene er fremsatt på tross av at en russisk ubåt av Whiskey-klassen faktisk grunnstøtte i den svenske skjærgården. Forsvaret i Norge sjekket på slutten av 1980-tallet alle innmeldte ubåtobservasjoner fra befolkningen langs kysten. Godt over halvparten viste seg å være i samsvar med norsk- og alliert ubåtaktivitet, og ble brukt som belegg for en antagelse om at kystbefolkningen er en troverdig og god kilde for ubåtobservasjoner.
