Siste av sitt slag:
De massive bombingene førte til tragedie og jordskjelv – men monster-bunkeren fikk nesten ikke en skramme
Ubåtbunkeren «Bruno» i Bergen er ikke en filmkulisse fra «Das Boot». Fortsatt spiller det krigshistoriske anlegget hovedrollen i vedlikeholdet av marinens ubåter. Bli med på innsiden.
Betongveggene er opptil fem meter tykke. De svære åpne portene gjør det varmt her inne sommerstid og kjølig om vinteren.
– Men jeg skal ikke klage. Det er bedre enn å holde på utendørs til sjøs, sier Harald Kjøde. Han er seksjonssjef for ubåtseksjonen i Forsvarets Verksted Bergen. I dagligtalen bare «Bruno».
Navnet fikk ubåtbunkeren av den tyske okkupasjonsmakten som startet byggingen av det enorme anlegget i 1941. Sammen med ubåtbunkeren «Dora» i Trondheim, og de tilsvarende anleggene i Tyskland og langs den franske Atlanterhavskysten, var Bruno et trygt dokkanlegg som ga effektiv beskyttelse mot allierte bombeangrep.
Og reparere tyskproduserte ubåter, gjør man fortsatt. Anlegget med status som krigsminnesmerke, er det siste i sitt slag som fortsatt er i full militær bruk.
Levetidsforlengelse
Inne i én av de tre tørrlagte dokkene ligger et ribbet stålmonster. Det er KNM Utstein som er inne til såkalt hovedrutine. Den skal utføres hvert syvende år på Marinens seks Ula-klasse ubåter. Da plukkes de 59 meter lange og drøyt 1000 tonn tunge kolossene fra hverandre bit for bit, skrue for skrue, for grundig ettersyn før de møysommelig settes sammen igjen i motsatt rekkefølge.
En jobb det tar de 180 ansatte ved Bruno 220 000 arbeidstimer, fordelt på to år, å utføre.
I tillegg tar den årlige vedlikeholdsrutinen på hver ubåt 20 000 arbeidstimer, det vil si ca. 12 ukers arbeid.
Så langt har vedlikeholdssyklusene gjort at KNM Utstein er midt inne i sin tredje hovedrutine, mens KNM Ula venter på tur som sistemann.
Minner om et filmkulisse
For tre år siden antok Forsvaret at den siste hovedrutinen var unnagjort for Ula-klassen med KNM Uthaug. De nye 212-CD ubåtene som skal erstatte Ula-klassen er for brede for de gamle dokkanleggene. Når de kommer, skal vedlikeholdet skje ved at de løftes på land på Haakonsvern hvor arbeidene vil foregå inne i en hangar.
For å beskytte ubåtene anla Nazi-Tyskland enorme bunkeranlegg i Norge, Frankrike og Tyskland. De aller fleste står fortsatt.
Ubåtkrigsføringen var den tyske hovedstrategien for å senke allierte handelsskip som brakte forsyninger over Atlanterhavet under 2. verdenskrig.
Ettersom ubåtene var sårbare når de lå til kai for forsyninger og ettersyn, innså tyske Kriegsmarine at de måtte beskyttes for enhver pris selv om det krevde enorme ressurser å bygge bombesikre ubåtanlegg.
«Bruno» og «Dora» var kodenavnene for ubåtbunkerne i Bergen og Trondheim (D for «Drontheim»). De var to i en rekke av i alt 12 bombesikre ubåtanlegg som ble bygget av slavearbeidere for Kriegsmarine med Organisation Todt som byggherre.
Fem ble bygget i Frankrike, der bunkeren i La Rochelle ble brukt som kulisse i filmklassikeren «Das Boot». Størst av samtlige, med 15 dokkporter, er bunkeren i Brest som aldri fikk noe navn.
De aller fleste overlevde krigen med marginale skader selv om bebyggelsen rundt ofte tilintetgjort.
Da statsminister Erna Solberg og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen fremla Forsvarets langtidsplan i våres, kom det frem at nye ubåter blir minst to år forsinket, med den første leveringen tidligst i 2028.
Dermed vil det fortsatt være aktivitet med levetidsforlengelse av Ula-klassen i Bruno i årene som kommer, selv om anlegget minner om en filmkulisse fra ubåtfilmen «Das Boot».
Les også: Nazistenes glemte nakenfester endte i fiasko
Prioritert bombemål
Krigshistorien sitter fortsatt i veggene i den gamle ubåtbunkeren. Et av de gamle advarselsskiltene som har fått henge, har tekst både på tysk, norsk og russisk. Det siste på grunn av at flesteparten av de 2000 slavearbeiderne som ble hentet inn var russiske krigsfanger.
Det skulle gå med en hel norsk årsproduksjon av betong, foruten en halv million tonn med sand for å bygge det bombesikre anlegget bestående av seks ubåtdokker på til sammen 19 000 kvadratmeter.
Da anlegget sto ferdig i 1944, fikk det umiddelbart stor betydning for de tyske ubåtene. Etter D-dagen kunne ikke Atlanterhavsbunkerne lenger brukes, og en større del av ubåtflåten ble flyttet til Norge.
En økt strategisk betydning skulle gjøre Bruno til et prioritert bombemål for de allierte. Bunkeranlegget i Laksevåg var med hensikt lagt nær sentrum av Bergen for å ha kort forsyningsvei. Det ble sivilbefolkningen som måtte betale prisen.
Forårsake jordskjelv
4. oktober 1944 gjennomførte Royal Air Force et dagslysangrep med 140 tunge bombefly. De fleste bombelastene ble sluppet litt for tidlig da flyene kom inn sørfra. Av de 1400 bombene som ble sluppet, traff bare syv Bruno og gjorde ubetydelig skade. Den unøyaktige teppebombingen som rammet sivilbebyggelsen tok 193 sivile liv. Av dem var 61 skolebarn som satt i klasserommene sine da halvparten av Holen skole på Laksevåg ble jevnet med jorden.
Les også: (+) Tragedien på Laksevåg
I januar 1945 ble Bruno angrepet for tredje gang. Denne gangen brukte de 32 Lancaster-bombeflyene 5400 kilos «Tallboy» bomber, hver kraftig nok til å forårsake et jordskjelv. To traff Bruno og den ene klarte å trenge gjennom det 3,5 meter tykke taket i dokk nr. 3.
Det medførte mindre skader på U 864, som var innom Bergen på vei til Japan med blant annet prototypedeler av fly til bruk i krigføringen mot USA. En måned senere ble ubåten senket utenfor Fedje med 65 tonn kvikksølv om bord.
Forsøkt sprengt
Men bunkeranlegget overlevde krigen. Etterpå ble tre av de seks dokkene sprengt før miljøbelastningen på det sivile nabolaget ble for stor. Fra 1950-tallet ble Bruno igjen tatt i bruk, denne gangen av Marinens ubåter. Etter hvert ble dokken hovedvedlikeholdsbase for Kobben-klassen og deretter for Ula-klassen.
79 år etter at den ble påbegynt lever Bruno fortsatt i beste velgående, selv om avdelingssjef Kjøde innrømmer at et nytt anlegg vil få adskillig bedre praktiske løsninger.
Når det blåser hardt på Puddefjorden, hender det at bølgene slår over dokkportene. Et tøft, fuktig og værhardt miljø har satt sitt preg på den skitne og stedvis mosegrodde betongmastodonten. Men den holder ut tidens tann like godt som den sto imot bomber under krigen.
Trangt
Nede i skroget til KNM Utstein er det trangt. Torpedorommet forut er i likhet med sentralen på midten en labyrint av utildekkede skott, kabler og rør.
Det er for til trangt å bruke vernehjelm her inne. Hvordan unngår man å dunke hodet?
– Man får en egen teknikk, men det er ikke helt til å unngå, kommer det fra mørket innerst mellom to torpedorør. Der åler mekaniker Sindre Holme seg forbi mens hodet til en av kollegaene stikker opp gjennom en trang åpning i dørken lenger fremme.
Banking og sandblåsing
En annen egenskap man tilegner seg raskt som ubåtmekaniker er evnen å holde på verktøyet. Mister man en skiftenøkkel ned gjennom rørlabyrinten risikerer man fort at lunsjpausen går med til å finne den igjen tre − fire meter lenger nede.
Ubåten er om lag halvveis gjennom hovedrutinen, det vil si at monteringsarbeidet er kommet godt i gang. For noen måneder siden var det et skikkelig spetakkel om bord med banking og sandblåsing.
– Det er en triveligere fase nå, medgir Jimmy Wiken og Robert Vestby der de skrur fast kabler inne i sentralen. Det er faktisk en egen stillhet her som man bare finner inne i ubåter.
Tropisk aircondition
Trykkskroget som omgir oss skal ifølge det militære oppslagsverket Jane´s Fighting Ships, kunne frakte besetningen trygt ned til 250 meters dyp i fredstid.
– Utfordringen med vedlikehold på 30 år gamle ubåter ligger derimot ikke i selve skroget, men i indre systemer og eventuell korrosjon i gjennomføringene, forteller Harald Kjøde.
Han viser vei akterover til maskinrommet som for anledningen er det rommeligste området på ubåten. Diesel- og elektromotorene er fjernet og erstattet med en høy stige opp gjennom montasjeluken i taket.
Den digre luken er et særtrekk ved de norske ubåtene.
– Den er en veldig god innretning når vi trenger å ta ut maskineriet, selv om det er en omfattende jobb å skru den av, sier Kjøde.
Sjekke at ubåten fungerer
Med hovedrutinene har Ula-klassen også fått modifikasjoner som tropisk aircondition for utenlandsoperasjoner, satellittkommunikasjon, digital link, nye navigasjonssystemer og oppgraderte sensorer.
– Med levetidsforlengelsene er Ula-klassen fortsatt i toppen hva angår sensorer, forteller Harald Kjøde.
Når KNM Utstein forlater Bruno nyoppusset og fin om et års tid på den første prøveturen, følger alltid en del mekanikere med. Ikke som gisler på at jobben er utført samvittighetsfullt, men for å sjekke ut at ubåtene fungerer som den skal på dypet.
I denne jobben har man ikke råd til å feile.
