Bombet som venner
Tyskerne trodde og håpet på null motstand i Norge
Tyskerne skulle si at de kom som venner og ville beskytte oss mot engelskmennene da de angrep Norge 9. april 1940. Få timer senere regnet bombene over norske byer.
Ren ønsketenkning?
Utslag av elendig etterretning? Eller bare overbevisning om egen storhet? Adolf Hitler og hans generaler hadde en klar forventning om å bli tatt imot som venner da skip etter skip, lastet med soldater, kanoner og stridsvogner satte kursen mot Norge i april 1940.
– Tyskerne håpet og trodde på en fredelig besettelse av Norge, sier historieprofessor Ole Kristian Grimnes.
Men det sto ingen folkemengde i norske havner og vinket velkommen til tusenvis av nye tyske venner. Tyskerne druknet skuffelsen over mottagelsen i drønn fra egne bombefly og lasten de slapp over norske byer og bygder. Historikeren Vigleik Røkke Mathisen fra Bergen har nylig gitt ut boken «Nazistenes bombing av Norge». Her tar han for seg hendelsene dag for dag, time for time i mai og juni 1940.
Forfatteren sier at mange kjenner til bombingen av Elverum og ikke minst Nybergsund, der kongen og regjeringen søkte tilflukt i de første kaotiske dagene etter nazistenes overfall.
– Men samme dag som bombene falt over Elverum og Nybergsund, ble også Evjemoen i Setesdalen og Fredrikstad bombet. Disse hendelsene er stort sett ikke kjent for et større publikum. Målet med boken er å vise hvor omfattende bombingen av Norge var frem til de siste
norske styrkene i Nord-Norge kapitulerte, sier Vigleik Røkke Mathisen.
I løpet av disse månedene ble over 50 byer og mindre steder utsatt for ødeleggelser ingen i Norge trodde kunne være mulig. Det ble bombet fra Vadsø i nord til Kristiansand i sør.
Trodde Hitler at bomber fra oven skulle overbevise nordmenn om nazistenes vennlige hensikter?
Ubedt «hjelp»
– Tyskerne mente nok det de sa, at de kom som venner. Hvis nordmennene unnlot å ta til våpen, skulle vi få pen behandling. Tyskerne så vel for seg en situasjon slik den ble i Danmark, der det ikke ble kjempet, sier professor Ole Kristian Grimnes.
Dårlig start
Den tyske bombingen og brutaliteten under felttoget i 1940 var ingen god start for Quisling og Nasjonal Samling som ikke hadde nevneverdig oppslutning blant nordmenn.
– Adolf Hitler ga ikke opp håpet om at Quisling skulle gjøre Norge om til en nasjonalsosialistisk stat. Hitler hadde åpenbart tro på Quisling, selv om troen begynte å bli tynnslitt i 1941/1942 med kirkekampen og lærerstriden, hvor folket virkelig reiste bust mot NS-styret, sier historieprofessor Ole Kristian Grimnes.
– Fra da av lot nok bare Hitler forholdene i Norge «seile», og tok imot Quisling til statsbesøk innimellom – for å bevare fasaden. Hitler hadde jo tross alt viktigere oppgaver å styre med på andre frontavsnitt i en verdenskrig enn å være veldig opptatt av hva Quisling holdt på med, sier Grimnes.
Historieprofessor Hans Fredrik Dahl sier til Vi Menn at i 1939–40 tenkte både Tyskland og Storbritannia at en aksjon mot Norge måtte bety et samarbeid med den norske regjering i større eller mindre grad.
− At de hevdet at de kom som «venner» betydde i tyske øyne at de kom for å «hjelpe» nordmennene med å hindre en britisk landgang i Norge, sier historikeren Lars Borgersrud.
– Dette var høyst reelt. Vi vet at britene og franskmennene sendte av gårde en landgangsflåte i Nordsjøen i dagene før 9. april, som skulle landsette tropper i Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik. Operasjonen het «R4». Det var altså høyst reelt et «kappløp» mellom tyskerne og de vestallierte om å gå i land i Norge. Men britene lå ca. 24 timer bak tyskerne, forteller Borgersrud.
Ifølge Borgersrud var det Vidkun Quisling som i desember 1939 overbeviste Hitler om britisk invasjonsfare i Norge. Han hadde også overbevist Hitler om at nordmennene – og særlig offiserskorpset, ville slutte opp om en tyske hjelpeaksjon mot britene, og at regjeringen derfor kunne tvinges eller overbevises til å ta imot den tyske styrken uten motstand eller krigshandlinger.
Denne planen kaller historikeren Hitlers plan A. Plan A fikk kort levetid. Den sank før krysseren Blücher møtte Oslofjordens bunn nord for Drøbak, 9. april.
Utryddelse
Mens hundrevis av tyskere kjempet desperat for livet i det iskalde vannet i Drøbaksundet i morgentimene 9. april, fløy 40 Heinkel bombefly over dem på vei nordover mot Oslo. For mannskapene om bord i flyene var det klart at bombeforbudet allerede var opphevet. Ikke lenge etter kom Luftwaffe tilbake til Oscarsborg, og bombet festningsanlegget sønder og sammen.
Allerede i morgentimene den første angrepsdagen haglet bombene også over Kristiansand, Bergen og Kjeller.
Professor Grimnes sier at det var to typer bombing nazistene drev med i Norge:
– Bombing mot rent militære mål var én del av det. Dessuten var det bombing mot politiske mål. Først prøvde tyskerne å ta kongen levende. Men da de ikke greide å stanse Kong Haakon og hans følge – hverken på Lillestrøm stasjon eller på Midtskogen, bestemte de seg for en ny taktikk: Utryddelse. Bombingen mot Elverum og Nybergsund 11. april var ren utryddelse. Kongefamilien skulle drepes.
– Hvilke dilemma sto tyskerne overfor da de skulle velge om Norge skulle tvinges i kne, eller om de skulle fare mer skånsomt frem?
– Det var ikke egentlig noen dilemma. Tyskland hadde ett mål. Det var å beseire Norge, fordi landet hadde en så strategisk beliggenhet.
– Hvor planlagt var fremferden til tyskerne i de første dagene av felttoget? Var mye basert på improvisasjon fra Hitler?
– Angrepet var nøye planlagt, og planene ble fulgt. Så fort nordmennene gjorde motstand, bombet og skjøt tyskerne – til stor forskjell fra den fredelige besettelsen av Danmark. Hitler holdt fingrene av fatet, og stolte på sine generaler. Først da tyskerne opplevde motgang i Narvik var det rett før han grep inn, sier Grimnes.
I løpet av noen intense timer ble livskraftige byer som Molde, Bodø, Steinkjer og Kristiansund forvandlet til rykende askehauger. 70 − 90 prosent av bebyggelsen i sentrumsområdene ble fullstendig ødelagt.
– Også i Norge er konsekvensene av bombingen våren for over 80 år siden fremdeles godt synlige. I de bombede byene er det etterkrigstidens arkitektur som preger den indre bykjernen. Den historiske forbindelsen til tidligere generasjoner ble brutt ved at alle bygninger oppført før 1940 for en stor del er borte. Pakkhus i havner, fabrikkbygg, skoler, kinoer, kirker, leiegårder, store forretningsbygg, villaer, uthus og vedskjul ble bombet eller gikk opp i flammer som følge av brannbombing, sier forfatter Vigleik Røkke Mathisen.
– Norge ble utsatt for Hitlers krigsmaskin på samme måte som Nederland, Belgia og Frankrike. Motstand ble møtt med brutal bombing, uten hensyn til sivilbefolkningen. Kristiansund var den største norske byen som ble fullstendig ødelagt. Byen var åpen og forsvarsløs, uten nevneverdig militær tilstedeværelse.
Hitler hadde tre grunner
Historiker Lars Borgersrud peker på tre strategiske grunner Adolf Hitler hadde til å invadere Norge:
På kort sikt ville Hitler hindre at britene landet i Norge for å blokkere tyskernes adgang til havene i vest, slik britene hadde planlagt under 1. verdenskrig. Å etablere tyske flyplasser og marinestøttepunkter på den norske vestkysten, ville gi Hitler et mye bedre utgangspunkt enn det tyskerne hadde under 1. verdenskrig.
– På noe lengre sikt ville tyskerne sikre den svenske malmtrafikken over Narvik, som var svært viktig for tysk industri, og å utnytte norske leveranser av malm, kjemikalier, råvarer og matvarer for den tyske krigshusholdningen.
– Grunn nummer tre var å etablere et velorganisert baseområde for angrep mot Sovjetunionens nordområder for å kunne stoppe allierte krigsforsyninger til Murmansk og transportmulighetene sørover på Murmansk-jernbanen.
Om Hitler var helt overbevist om at han ville få til alt dette ved å snike seg inn i norske havner og si «Tittei! Vi kommer som venner!» er tvilsomt. Derfor hadde han en plan B i bakhånd.
Planen gikk ut på å skyve frem Quisling med en kuppregjering som kunne utfordre Nygaardsvold-regjeringen om den nektet å tilpasse seg Hitlers plan A.
Uventet motstand
Etter uventet motstand som senkningen av «Blücher» i Drøbaksundet, fikk regjeringen tid og mulighet til å avvise tyskernes krav og flykte til Hamar og Elverum. Som siste utvei sendte Hitler sin ambassadør til Elverum med krav om at kongen skulle anerkjenne en ny regjering ledet av Quisling. Regjeringen Nygaardsvold var på glid.
Samtidig sendte Hitler kommandosoldater for å ta kongen og regjeringen til fange for å kunne tvinge dem rent fysisk. Det lyktes ikke på grunn av den store frivillige mobiliseringen som kom i stand, og som gjorde det mulig å stoppe kommandosoldatene på Midtskogen. Regjeringen avsatte så Norges kommanderende general Kristian Laake, og erstattet ham med general Otto Ruge som ville slåss. Ruge fikk alle fullmakter og ba umiddelbart om britisk hjelp.
Historiker Lars Brogersrud viser til at Hitler og den tyske propagandaen under felttoget i 1940 forsøkte å fremstille britene og deres franske og polske allierte som deres egentlige motstandere i Norge. Den norske motstanden ble sett på som forvillet, og manipulert frem av de vestallierte.
– Bombingen av Elverum og Nybergsund markerte omslaget i tysk politikk. Fra da av var Norge i krig med Tyskland, og denne krigstilstanden varte sammenhengende til den tyske kapitulasjonen i 1945. Danmark, derimot, ble besatt av tyske tropper uten å møte militær motstand, og uten at noen av partene startet krigshandlinger. Danmark var altså ikke i krig med Tyskland under
2. verdenskrig. Men Norge var, sier Lars Borgersrud.
Siste vennlige forsøk
Etter felttoget forsøkte tyskerne igjen å rekke ut en forsonende hånd til norske militære og frivillige som hadde deltatt i kampene.
Langt på vei hadde dette en gunstig virkning for tyskerne i Norge sommeren og høsten 1940. Tyskerne forhandlet med folk fra Administrasjonsrådet, Stortingets representantskap og Høyesterett om å finne en ordning mest mulig lik den som var i Danmark.
– Denne politikken ble imidlertid torpedert av de mer langsiktige interessene som krevde en hardhendt tilpasning til tysk politikk og økonomi, og ikke minst av Quisling og hans Nasjonal Samling. Quisling var opptatt av å bli anerkjent av Tyskland som et legitimt statsoverhode, og ville nazifisere samfunnet etter tysk mønster. Hitler måtte velge, og han valgte Quisling, sier Lars Borgersrud.
– Vi må tro Hitler på hans egne ord om at han var takknemlig for at Vidkun Quisling advarte ham mot britiske planer om landgang i Norge. Han sto i takknemlighetsgjeld til Quisling, og det er årsaken til at han holdt så lenge på ham som fører i Norge, sier historiker Ole Kristian Grimnes.
− Men Wehrmacht og Reichskommissar Terboven ønsket neppe en slik utvikling, i alle fall ikke i utgangspunktet. De ville primært ha ro og orden, og mest mulig utbytte av okkupasjonen, sier Lars Borgersrud.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 52 2022
