Terboven synes Quisling var ubrukelig
Terboven var Hitlers mann, men tapte prestisjekampen i Norge
Da Adolf Hitler skulle finne en som kunne holde styr på både nordmenn, norske nazister og en ambisiøs norsk landsforræder, gikk han til en av sine eldste allierte: Kvinnebedåreren, den arrogante levemannen og nådeløse «skrivebordspsykopaten» Josef Terboven.
Den slanke, kortklippede mannen med brillene gikk målbevisst inn Voßstraße og mot inngangen i det nybygde rikskanselliet i Berlin. Der inne var det hektisk aktivitet. Nervene sto i høyspenn. April 1940 var blitt 19 dager gammel. Felttoget i Norge pågikk ennå for full maskin, stikk i strid med hva mange i hjertet av nazi-Tysklands krigsregime hadde trodd. Førerens humør pendlet mellom tungsinn til ekstatisk overmot, og han blandet seg som vanlig inn i generalenes disposisjoner.
Avstanden fra gateplanet til Hitlers 400 kvadratmeter store kontor var en drøy spasertur gjennom nasjonalsosialistisk arkitektur og skulpturprakt. Det var ikke tilfeldig. Alle gjester skulle «mørnes» før møtet med det tredje rikets fører. Det gjaldt også mannen som var blitt kalt til Der Führers hovedkvarter, enda han var høyt oppe i nazipartiet som områdesjef i Essen.
Forlenget arm
Mannen som gikk gjennom forgården og opp trappene til Hitlers kontor var 41 år gammel, og ukjent for de fleste utenfor Ruhr-området og de indre kretsene i nazipartiet. Men i nazipartiet var han en stigende stjerne. For gauleiteren fra Essen hadde dokumentert helt spesielle kvaliteter som gjorde ham skikket for et helt spesielt oppdrag: Å være Hitlers forlengede arm i landet og nasjonen føreren hadde så stor sans for: Norge. Mannen het Josef Antonius Heinrich Terboven.
Det finnes ikke noe referat fra Terbovens møte med Hitler den 19. og 20. april 1940. Men Terboven forlot rikskanselliet med et «jawohl, mein Führer!» – og ordre om å reise til Norge som rikskommissær med diktatoriske fullmakter. Han samlet i all hast sammen en stab og landet på Fornebu allerede dagen etter møtet med sin Fører.
Man vet ikke sikkert hvem som foreslo å sende Terboven til Norge. Det kan ha vært Hitler selv. Andre peker på at også Hermann Gøring kan ha spilt en rolle. Han kjente Terboven godt fra den forrige krigens dager og deres partisamarbeid i NSDAP.
Dypt skuffet
Som for mange andre i det nazistiske hierarkiet, hadde Terbovens vei oppover startet med det ydmykende krigsnederlaget i november 1918. Ved krigens slutt var 20-åringen løytnant i feltartilleriet og innehaver av Jernkorset.
Han var tilbake i hjembyen Essen julen 1918, dypt skuffet over nederlaget. De nærmeste årene etter krigen skulle by på enda flere havarier. Økonomistudiene måtte avbrytes da faren døde i 1921. Et par år senere ble han oppsagt fra en depotstilling i en bank.
Det som fikk karrieren til å skyte fart for den mislykkede studenten og bankmannen var hans evner som kynisk og nazi-tro maktpolitiker.
Unge Terboven var en kampnatur, og i 1923 fant han et parti som nettopp hadde kamp på programmet. Hitlers NSDAP var partiet for misfornøyde nasjonalister, og Terboven ble partimedlem nummer 25.247. Samme år deltok han i «ølhallkuppet» i München, et heller ynkelig og komisk opprørseventyr, som raskt ble slått ned.
Men som såkalt «alte Kämpfer», gjorde han kometkarriere i partiet. Terboven ble lagt merke til, og han fortsatte innsatsen for NSDAP som propagandist og SA-mann. Han grunnla partiet i Essen, og som 30-åring i 1928, nådde han toppen i det lokale partiapparatet som gauleiter (en slags regional småkonge).
Det var et bemerkelsesverdig karrierebyks, men så hadde Terboven også vist seg usedvanlig ivrig og trofast. Bare Hitler og de andre rikslederne sto over ham i rang. Terboven ble en av rikets mektigste menn. Dermed skyldte han partiet alt, og strakte seg lengre enn langt for å befeste nazismen. Ikke rart at han tidlig fikk et godt forhold til Hitler.
Alltid på rett side
Terboven kom seg behendig gjennom NSDAPs mange intriger og maktkamper. Fremfor alt var han intelligent og slu nok til å holde seg inne med Hitler.
– Hitler stolte hundre prosent på Terboven, og det nære forholdet strakte seg helt tilbake til nazismens barndom, sier Øystein Hetland, krigshistoriker på Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).
Tilliten til gauleiter Terboven manifesterte seg ikke minst i 1934, året etter nazistenes maktovertagelse i Tyskland. På det tidspunktet var SA og dets leder Ernst Röhm blitt for uregjerlig og brysom etter Hitlers smak.
Et knippe ugjerninger
* Under unntakstilstanden i Oslo i september 1941 beordret Terboven de første henrettelsene: Fagforeningslederne Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm.
* I april 1942 ga Terboven grønt lys for den verste hevnaksjonen i norsk okkupasjonshistorie. Etter at to Gestapo-folk ble drept i Telavåg, ble alle i den lille bygden arrestert. 78 menn ble sendt til
Sachsenhausen. 31 av dem kom aldri tilbake.
* I 1942 startet okkupasjonsmakten og dens medløpere den systematiske jødeforfølgelsen.
* Tvangsevakueringen og raseringen av Finnmark og Nord-Troms ble iverksatt i oktober 1944 etter en diskusjon mellom Terboven og Quisling. Aksjonen pågikk helt til mai 1945 med tyske soldater.
Terbovens bryllupsfest 28. juni ble brukt som skalkeskjul da naziledelsen planla nedslaktingen av Röhm og et par hundre andre SA-folk.
Den lojale gauleiteren holdt seg hele tiden på den rette siden i maktkampen, og premien var stadig større aktelse hos Føreren. Terboven visste å føre seg med de rette. Joseph Goebbels skrøt av den slanke, elegante mannen fra Essen, og vektla også talegavene. Rikets propagandaminister og spinndoktor ga sjelden slik ros.
Lojal og knallhard
Ifølge krigshistoriker Hetland er det lite som tyder på at Terboven hadde sterke ønsker om å komme til Norge. Derimot vet man at han gjerne kunne tenkt seg å tilbringe dagene i mer sentrale land som Belgia og Frankrike.
– Men Terboven var en lojal og knallhard nazist som aldri motsa sin Fører. Han var ingen ideologisk drømmer, men en kynisk, brutal maktpolitiker og et utpreget systemdyr. Det finnes få andre måter å beskrive ham på.
Rikskommissærens oppdrag i Norge var i store trekk å vinne nordmennene for Hitler. De skulle tas med det gode så langt det lot seg gjøre.
– Terboven skjønte raskt at dette var et fåfengt prosjekt, mye fordi ledelsen i Berlin krevde at Quisling og Nasjonal Samling skulle spille en større rolle enn Terboven hadde tenkt seg, forteller Hetland.
Slik Terboven lærte Quisling å kjenne, mistet han enhver illusjon om tysk-norsk forbrødring.
Dum i potens
Før krigsutbruddet talte NS bare rundt tusen medlemmer, og Terboven var klartenkt nok til å begripe at det var i magreste laget til å vinne særlig mange norske hjerter.
– Dessuten hadde Terboven bare forakt til overs for Quisling. Terboven mente NS-lederen ikke var egnet til å lede noe som helst, og slo fast at han var dum i potens, legger Øystein Hetland til.
Han var ingen ideologisk drømmer, men en kynisk, brutal maktpolitiker.
– Jeg tror Terboven gikk inn i en pragmatisk modus, og nøyde seg med å holde Norge i fast, tysk grep. Det betød å slå hardt ned på alt som truet tysk kontroll og å utnytte norske ressurser.
Bare i den grad NS kunne brukes for tyske interesser, var rikskommissæren imøtekommende. I motsatt fall hadde Terboven ingen skrupler med å blande seg inn i NS’ disposisjoner. For eksempel da Quisling la seg ut med kirken og lærerne. De vidløftige forsøkene på å nazifisere Norge gikk for det meste skeis.
– Terboven hatet unødvendig spetakkel, og ganske særlig hvis det kunne utfordre tysk overhøyhet, sier Hetland.
NS, Quisling og Norge måtte forholde seg til at landet var okkupert, og at ingen norsk myndighet kunne legge bånd på Terboven. Det kunne bare én person; Hitler.
Helt ubrukelig
Hetland ser det som et interessant og besynderlig faktum at Quisling hadde en sterk posisjon hos Hitler:
Terboven mente NS-lederen ikke var egnet til å lede noe som helst.
– Quislings opprykk til ministerpresident i februar 1942 kom på tross av rikskommissærens advarsler om at den norske samarbeidspartneren var helt ubrukelig. Terboven følte seg uten tvil presset til å vise Hitler at Quisling hadde en plass i det norske nazistyret.
Et tydelig eksempel på feiden kom allerede sommeren 1940, da Terboven forsøkte å erstatte Quisling med den senere politiministeren Jonas Lie. Da hjalp det ikke engang at selveste SS-reichsführer Heinrich Himmler støttet Terbovens sak.
Hai i farvannet
Krigshistorikeren peker på at det hefter en del mystikk rundt Josef Terbovens person.
– Slik er det ofte med utpregede maktmennesker. Noen er svært tydelige og utagerende, andre det motsatte.
– Terboven hadde en mer stille fremtoning, en virksom og farlig prinsippløs regissør. Han var mer en hai som vaket i farvannet. Jeg tror det gjorde ham til en ensom mann i Norge, sier Øystein Hetland.
Terboven tok regien på sin egen død også. Ingen andre naziledere forlot denne verdenen så dramatisk som ham. Å bli henrettet av seierherrene var intet alternativ. Han fikk anbrakt femti kilo dynamitt i en bunker på Skaugum, og etter et solid inntak av alkohol sprengte han seg selv i stumper og stykker på fredsdagen 8. mai 1945.
Hitler var forlover
Josef Terboven giftet seg med propagandaminister Josef Goebbels tidligere sekretær og elskerinne.
Det sier sitt om Terbovens posisjon at Hitler stilte som forlover og at Gøring og andre naziledere var til stede under vielsen 28. juni 1934 med Ilse Stahl. Datteren Inge kom til verden året etter, og skal ha vært gauleiterens øyensten.
Ekteskapet ble imidlertid langt fra lykkelig, og hverken Ilse eller datteren kom noen gang på besøk til Norge. Terboven sørget likevel for å se barnet så ofte som mulig når han var i hjemlandet.
Terbovens sekretær i Norge, Eva-Renate Meyer, ble rikskommissærens elskerinne – inntil det kom melding fra SS-Himmler om at Fräulein Meyer var av jødisk avstamning. I august 1942 ble hun sendt tilbake til Tyskland.
I en periode var også ingen ringere enn den norsk-svenske filmstjernen Sonja Wigert Terbovens «venninne». I november 1944 ble hun avslørt som dobbeltagent. Til alt hell var skuespillerinnen på det tidspunktet i Sverige. Det viste seg at hun jobbet for både svensk og amerikansk etterretning.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 03 2022
Denne saken ble første gang publisert 18/01 2022, og sist oppdatert 18/01 2022.
