Generalen som påførte Hitler hans første tap

General Carl Gustav Fleischer satt lent mot baderomsdøra da han ble funnet av sin adjutant 19. desember 1942. Våpenet lå på hans venstre side, noe som umiddelbart virket snodig. Men adjutanten forsto. Fleischer hadde selvsagt holdt våpenet med begge hender.

Fast og stødig. Inn i det siste.

«Døm meg mildt», var den avsluttende bønnen i brevet Carl Gustav Fleischer (58) hadde skrevet til sin kone Toni kvelden før fra ensomheten i sin attasjébolig i Ottawa i Canada. Krigshelten hadde bestemt seg. Nå fikk det være nok. Nok intriger, nok grublerier, nok eksil.

– Ære er blitt til vanære. Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve, hadde han skrevet.

Den brysomme mannen

General Fleischer sto fast og stødig da Norge trengte det som mest våren 1940.

Som øverstkommanderende for de norske styrkene i nord gjorde han noe som ingen nordmann hadde gjort siden 1808: Han ledet en norsk hær som gikk til angrep på en fiende. Fleischer ledet angrepet mot nazistenes invasjonsstyrke, og var selv blant de første som gikk i land i Narvik da byen etter en måned med harde kamper ble tatt tilbake i slutten av mai 1940.

– Jeg kunne ikke la være. Det var altfor morsomt til å gå glipp av, forklarte han til en presseoffiser.

Nazi-Tysklands hadde gått på sitt første nederlag under 2. verdenskrig. Europas allierte hadde endelig fått noen helter. Narvik fikk sin egen plass i Paris. Fleischer fikk både britiske og franske æresordener og et ry som en dyktig hærfører, Norges eneste.

Hvordan kunne triumf bli snudd til tragedie på bare to år?

Få spørsmål

I mange år etterpå var svarene ikke så mange. Det var få som i det hele tatt stilte spørsmålet. Fleischers kone døde like etter krigen, de hadde ingen barn. I det åtte bind store krigshistorieverket «Norge i krig», som kom ut på 1980-tallet, er navnet hans nevnt to ganger i bindet som omhandler krigsvåren 1940.

– Han ble en ikke-person, sa generalmajor Torkel Hovland før han døde i 2018.

Hovland ga i 2000 ut boken «Storhet og fall». Der hevder han at det tjente Arbeiderpartiets sak å legge historien i glemselens slør, for å unngå oppmerksomhet rundt det politiske spillet som endte med at London-regjeringen sendte Fleischer til Canada i stedet for å utnevne ham til forsvarssjef. For å bli kvitt en innbitt kritiker av feilslått forsvarspolitikk på 1930-tallet og en brysom påminnelse om alt som hadde gått galt. Disse påstandene om en politisk konspirasjon ble tilbakevist av flere historikere.

Hovland var fornøyd med at Fleischer har kommet mer til sin rett.

– Han blir nå brukt på krigsskolen som eksempel, det ble han ikke tidligere. Og E6-strekningen mellom Narvik og Bardufoss bærer nå hans navn. I mine øyne er hans gode navn gjenopprettet, sa Hovland til Vi Menn.

Ville styrke forsvaret

I januar 1939 ankom Carl Gustav Fleischer, Calle blant venner, Harstad som ny sjef for hærens 6. divisjon i Nord-Norge.

Og ute i Europa brygget det opp til krig. Fleischer var av den bestemte oppfatning at Norge burde være mer bekymret enn hva tilfellet var. Det hadde han sagt mange ganger opp gjennom karrieren. Høyt og tydelig, som sterk talsmann for styrking av forsvaret. Men nedrustning og nøytralitet hadde fått politisk gjennomslag.

– Norge vil ikke, og kan ikke føre krig, uttalte forsvarsminister Oscar Torp i 1936.

Den dagen Russland angrep Finland og innledet det som skulle bli kjent som Vinterkrigen, noterte Fleischer seg at Norge hadde 37 infanterister i Finnmark. Det nye trusselbildet som oppsto, førte til at Norge hevet beredskapen i nord. Mannskaper ble innkalt til nøytralitetsvern. Ved årsskiftet 39/40 hadde Fleischer tre bataljoner i Øst-Finnmark, to i Troms og to på vei nordover fra Trøndelag.

– Det har vært en hård vinter, men dette blir avdelinger som kan brukes i krig, kunne Fleischer rapportere.

Siste fredskveld i felt

Om kvelden 8. april var Fleisher der han trivdes aller best. Ute i felten hos sine soldater, på inspeksjon under en øvelse i Varangerbotn. Der fikk han de første meldingene. Tyske skip var sett på vei nordover. Hitler har satt i gang sin plan om å komme britene i forkjøpet og sikre seg de norske havnene, ikke minst Narvik med jernmalmen sin.

Hitler stolte helt på overraskelsesmomentet. Etterretningsrapportene var samstemte: Nordmennene kom ikke til å gjøre rare motstanden.

– Verken viljen eller evnen er til stede, leste Hitler.

Og kystfortene falt raskt, noen steder ble ikke skudd løsnet. Full forvirring preget mobiliseringen av norske styrker. Ordrene fra Regjeringen var tvetydige. Skulleinnkallingene skje umiddelbart
9. april – eller sendes med posten et par dager senere?

Men i nord la general Carl Gustav Fleischer planer om noe aldeles utenkelig.

Angrep det beste forsvar

Mange år tidligere hadde Fleischer skrevet til kvinnen som skulle bli hans kone; Antonie «Toni» Hygen.

«Fra jeg var gutt har jeg drømt om å være med på noe stort», hadde han betrodd henne. Nå var tiden inne.

Fleischers krig startet ille. Generalen hadde allerede om kvelden 8. april gitt ordrer om å styrke garnisonen i Narvik med en bataljon fra nærliggende Elvegårdsmoen. Men været var elendig og soldatene kom ikke fram til Narvik før det var for sent.

De to norske panserskipene i havna var senket, oberst Konrad Sundlo, som var NS-medlem, hadde kapitulert uten kamp – mot Fleischers ordrer og til tross for at de norske styrkene var i overtall. Klokka seks hang hakekorsflagget foran rådhuset.

Etter et møte med fylkesmann Hans Gabrielsen i Tromsø, hvor full mobilisering av både sivile og militære ressurser ble iverksatt, opprettet Fleischer hovedkvarter i Målselvdalen. En slagplan hadde allerede tatt form.

Fleischer kunne nok virke både sky og tilbakeholden, men den som forvekslet dette med svakhet, gjorde en stygg bommert. Generalen hadde bare angrep i tankene. En norsk offensiv som skulle knuse de tyske styrkene i Narvik-området, og senere møte den forventede tyske fremrykningen fra Trøndelag.

Blodbad

Veien til Narvik ble lang.

De norske soldatene måtte lære krig underveis. Mangelen på erfaring viste seg da Trønderbataljonen ble tatt på senga av tyske styrker mens de hvilte ut i Moan nede i Gratangen: Bataljonen hadde tatt seg over fjellet i et forrykende uvær. En rekke feilvurderinger gjorde at vaktholdet ble begrenset, og tyskerne slo til med et overrumplende motangrep.

– De kom mens vi sov, fortalte veteranen Hilmar Valstad til Vi Menn i 2008. Fra stillinger i åssidene pepret tyskerne bygda med maskingeværild og granater, mens de angrep langs riksveien med sivile som skjold foran seg.

Hilmar Valstad husket fortsatt hvordan han stupte ut i snøen og hvordan gutten ved siden av fikk et skudd i hjertet og døde i armene hans.

– Det døde unge trøndere overalt rundt meg. Snøen var rød. Men de timene kampene varte, hørte jeg ikke en eneste ordre eller så et eneste befal, sa
Hilmar Valstad.

Først blant gjenerobrerne

Tragedien i Gratangen ble det eneste store nederlaget under Fleischers felttog. Tyskerne hadde kanskje erfaringen og de skitne triksene, men nordmennene hadde hjemmebane. Nordnorske småbrukere og fiskere, vant med barske værforhold – som det var usedvanlig mye av våren 1940 – kjempet seg fram, knaus for knaus, fjell for fjell.

7. mai hadde nordmennene også fått god hjelp utenfra, slik at de allierte var tallmessig overlegne. Sinte polakker, som i en orgie av vold hadde mistet hjemlandet, banket løs på tyskerne i Ankenesfjellene i sør. Franske fremmedlegionærer støttet nordmennene i nord.

Den franske sjefen, Bethouart, kom godt overens med Fleischer og kalte det hele et «fullkomment samarbeid». Verre var Fleischers forhold til britene, som helst ville krige for seg selv.

Dårlig utstyrte britiske gardister kunne ikke brukes til stort. Britenes viktigste bidrag var kanonene på slagskipene i Ofotfjorden.

Kanonene støttet gjenerobringen av Narvik 28. mai.

Fleischer var selv blant de første inn i Narvik. Det var utvilsomt et stolt øyeblikk for ham personlig. Det han ikke visste, var at krigen på norsk jord på dette tidspunktet i praksis var over.

Først 3. juni ble Fleischer informert om de alliertes beslutning om å evakuere sine tropper.

Senere handlet det mest om politikk, som Fleischer på ingen måte skjønte seg like mye på.

Overkjørt

En forsmak på hva som kunne vente, hadde han allerede fått i begynnelsen av mai:

Da kampene i sør var over, hadde Regjeringen og kommanderende general Otto Ruge kommet til Nord-Norge og overtatt den operative ledelsen av felttoget – mot Fleischers vilje.

– Jeg kjente Fleischer som en stri trønder, så jeg tenkte det var best ikke å blande meg inn for mye i den daglige ledelsen til å begynne med, skrev Ruge – mannen som utvilsomt hadde mye av æren for at nordmennene hadde slåss hardt oppover dalstrøkene i sør.

Ære og vanære

Da det gikk mot norsk kapitulasjon, fikk Fleischer beskjed om å følge Regjeringen til London som militær rådgiver. Det gikk på æren løs, Fleischer så på det som en plikt å bli hos sine menn.

– Å forlate guttene som sloss ved Narvik... det er en uhørt bitter urett mot en real mann, skrev Toni Fleischer, som fulgte sin mann til London. Der kastet Fleischer straks over det han så på som sin hovedoppgave: Å bygge opp en norsk styrke.

Fra britisk side var det ønskelig å bruke nordmenn i raid på norskekysten. Fleischer foreslo tvungen verneplikt for nordmenn i utlandet, det fantes flere tusen i Storbritannia – ikke minst sjømenn og hvalfangere. Han ønsket også å hente over divisjonen som siden april 1940 hadde sittet internert i Sverige.

Johan Nygaardsvolds regjering var mer forsiktig og ønsket en frivillig verneplikt. Den var også skeptisk til å sende nordmenn for å slåss, ikke minst på grunn av frykten for represalier mot sivile.

Fleischer lyktes med å sette opp en frivillig, norsk brigade som ble brukt til forsvarsoppdrag i Skottland, men opplevde å miste mange av sine menn til marinen og flyvåpenet.

Det ble stadig klarere at generalen og regjeringen ikke var på samme bølgelengde. Britene var heller ikke spesielt imponert over nordmennene, som i deres øyne manglet vilje til å slåss, men ikke evnen til å plapre i vei.

Skjøvet ut i kulden

I februar 1942 kom forandringene. En ny overkommando ble opprettet. Der var det ikke plass til general Fleischer. Han ble beordret til Canada som militærattaché. Utad reagerte Fleischer på slik et liv i militær tradisjon hadde lært ham. Han bøyde seg lojalt. Men hans etterlatte brev vitner om en ydmyket mann som flyttet til Canada. Alene.

Brevene til kona forteller om en mann som følte seg overflødig. Han grublet over ting han kunne gjort bedre. Innrømmet egne dumheter. Og slo fast at «motstanderne var lurere».

I slutten av november kom enda en ordre om flytting – til Washington som attasjé hos amerikanerne. Tonen i brevene ble enda dystrere.

– Jeg er nokså ferdig. Det er ikke lett å leve, skrev han i et av de siste.

18. desember 1942 foreslo forforsvarsmininster Oscar Torp å gi seks norske offiserer landets høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. Én av disse var Carl Gustav Fleischer.

Det visste generalen ingenting om der han satt lent mot baderomsdøra i Ottawa.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 38 2022