Hitlers hemmelige dagbøker var en sensasjon. Så kom sjokkbeskjeden

– Det var noen helt forferdelige dager, sa mannen som opplevde sitt livs nederlag.

Noe var sant. Ikke mye, men noe. Nok til at agnet ble slukt og en av tidenes største media- og svindel­skandaler så dagens lys.

I 2023 var det 40 år siden Tysklands, Europas og kanskje verdens største medieskandale.

Så spektakulær var skandalen, at da det tyske nyhetsmagasinet Stern markerte sitt 75-års jubi­leum, ble den et hovedtema i bladets gjennomgang av sin egen ellers ærerike historie.

Men flykrasjen våren 1945 er alle enige om fant sted.

Styrtet med Hitlers arkiv

20. april 1945 tok ti fly av fra Gatow flyplass i Berlin som et ledd i Operasjon Seraglio; en desperat flukt tilrettelagt for Hitlers nærmeste og mest betrodde medarbeidere fra førerbunkeren i hovedstaden til Hitlers landsted ved Berchtesgaden, kjent som Ørneredet.

Det siste transportflyet som tok av var et Junkers Ju352 fylt med tunge kasser, overvåket av Hitlers personlige butler. Flyet styrtet syd for den istykkerbombede storbyen Dresden, i et skogområde ved landsbyen Börnersdorf nær grensen til Tsjekkoslovakia.

Da Hitler fikk vite om styrten, beklaget han tapet av sin betrodde tjener, og dokumenter Hitler betegnet som ekstremt verdifulle når hans disposisjoner skulle rettferdiggjøres i ettertiden, ifølge Operasjon Seraglios sjefflyger, general Hans Baur.

Lite var på stell i Tyskland i slutten av april 1945. Observasjoner, spekulasjoner, rykter og vitneberetninger fløt sammen − også rundt flystyrten: Flere lik kunne ikke identifiseres, lasten ble båret bort fra ulykkesstedet i kassevis uten at noen fikk med seg hvor den havnet eller hva den besto av.

Vraket ble raskt plukket fra hverandre, delene brukt til reparasjon av bolighus og driftsbygninger på gårdene.

Flere fra flyet ble gravlagt på kirkegården i Börnersdorf. Og her kunne mysteriet ha blitt liggende, hadde det ikke vært for en geskjeftig storsvindler, en godtroende journalist med diskutabel moral − og et stort, tysk nyhetsmagasin der drømmen om det store scoopet raserte det meste de hadde bygget opp av rutiner for kildekritikk.

I mai 1983 slo det velrenommerte nyhetsmagasinet Stern på stortromma: Stolt kunne sjefredaktører og direktører avsløre at de hadde sikret seg Adolf Hitlers ukjente dagbøker. 60 bind skulle offentliggjøres i ukene som kom.

Bøkene ville bli publisert over hele verden. Magasiner og forlag kjempet om publiseringsrettigheter. Vi Menn betalte 350 000 kroner for de norske rettighetene − en oppsiktsvekkende sum i 1983.

Les også: (+) Det største kuppet til superspionen, skjedde i Norge

Troverdig

– Det var noen helt forferdelige dager, fortalte journalist Gerd Heidemann til Vi Menns reporter Asbjørn Svarstad 15 år senere. For i 1998 satt han i en ørliten sosialleilighet i Hamburg og snakket om sitt livs nederlag.

Heidemann startet som frilansfotograf i nyhetsmagasinet Stern og ble fast ansatt i 1955. Der ble han ansett som en utholdende researcher, men en heller middelmådig journalist.

Lenge var han mest kjent som en fotoreporter som reiste og berettet fra eksotiske og småfarlige steder. Med årene ble han mer og mer opptatt av nazi-tiden og spor etter Det tredje riket.

− Jeg hadde sagt opp stillingen min i Stern i begynnelsen av 1980. Ville være frilanser og skrive bøker. Via rene tilfeldigheter kom jeg i kontakt med en mann som kjøpte opp gjenstander fra nazitiden. Han viste meg en kladdeblokk som han sa var ett av mange bind i en rekke av Hitlers hemmelige dagbøker. Toppsjefen for forlaget som gir ut Stern ble begeistret, og ga meg i oppdrag å finne resten av dagbøkene, fortalte Heidemann.

Etter noen måneder ble Heidemann koblet med en kunsthandler i Stuttgart. Mannen presenterte seg som Konrad Fischer. I virkeligheten het han Konrad Kujau, var utflyttet DDR-borger, mislykket forretningsdrivende, men en durkdreven forfalsker, skulle det vise seg.

− Han sa han kunne skaffe hele 27 dagbøker fra DDR, der broren hans var general og en svoger var direktør for et museum. Saken måtte holdes strengt hemmelig, og transaksjonen ville bli dyr. Min sjef feide alle betenkeligheter til side, ga meg ny kontrakt i bladet og tilbød god betaling for å finne stoffet, fortalte Heidemann.

− Historien bak bøkene skulle være at Hitler sendte sine private papirer ut av det beleirede Berlin med et fly som styrtet i Erzgebirge i det senere DDR. Alle om bord omkom. En bonde kom først frem til vraket og stjal kassene med papirer. Jeg reiste til Øst-Berlin og snakket med to offiserer fra Stasi, som lovet å hjelpe meg. De eskorterte meg og et par kolleger nedover mot grensen til Tsjekkoslovakia. Der fant vi en landsby hvor de som hadde vært om bord i flyet lå begravet. Vi sa til Stasifolkene at det hadde vært viktige dokumenter om bord, men ikke at det handlet om Hitlers dagbøker.

Les også: (+) Selv ikke ektemannen visste om Gunvors hemmelighet

Malte og skrev i førerens navn

Konrad Kujau hadde flust av artefakter som skulle stamme fra Adolf Hitler: Foruten dagbøkene, hadde han flere bilder som Hitler angivelig selv hadde malt, personlige brev, dikt og et håndskrevet utkast til «Mein Kampf». Alt var produsert med tanke på et tilsynelatende umettelig marked for Hitler-suvenirer i et Tyskland der nazifortiden offisielt var et ikke-tema.

Heidemann var mest opptatt av dagbøkene. Faktaopplysninger i bøkene gjorde at det hele begynte å virke mer sannsynlig. Forlaget som ga ut Stern opprettet en konto og satte inn store beløp som ble betrodd Gerd Heidemann. Han tok med jevne mellomrom ut store kontantersummer og dro til Stuttgart, hvor han mottok nye bøker fra Konrad «Fischer»/Kujau.

− Det var helt vilt. Jeg reiste rundt med millioner i kofferten. «Fischer» ville ha stadig mer penger. Han påsto at slektningene hans i DDR måtte bestikke høytstående funksjonærer for å få varene ut av Øst-Tyskland. Jeg var dum nok til å tro ham.

I mellomtiden ble det føderale politi i Tyskland og private eksperter i Sveits og USA engasjert for å verifisere skriftene.

Alle slo fast at det ikke var noen grunn til å tvile på at Adolf Hitler var forfatteren.

Men granskningen av dagbøkene var ikke av den grundigste sorten: Flere av skriftekspertene kunne ikke engang tysk. Ekspertene fikk seg bare forelagt løsrevne ark, ikke hele dagbøker − angivelig av sekretesse-hensyn. Og referansedokumenter håndskriften i dagbøkene skulle sjekkes mot, var det Gerd Heidemann som skaffet − etter å ha fått dem av Kujau.

− Håndskriften på de forelagte papirer er utvilsomt skrevet av samme person, slo en amerikansk skriftekspert fast. Han hadde helt rett. Men det var ikke Adolf Hitler.

Tilbød Quisling-dagbøker

Konrad Kujau brukte enkle midler: Vanlig fyllepenn-blekk ble tynnet ut for å fremstå ekte, te ble sølt på sidene og bøkene gitt juling for at de skulle se troverdig patinerte ut.

Han fant gotiske bokstaver til permen som skulle gi inntrykk av at bøkene tilhørte Hitler. Men Kujau var ikke stødigere i gotisk skrift enn at han utstyrte omslaget med FH og ikke AH − uten at noen reagerte.

− I ni år hadde han daglig forfattet Hitler-tekster. Han var blitt så durkdreven at han ikke trengte prøver av den ekte håndskriften for å vite hvilke uforståelige kruseduller Hitler benyttet, fortalte Heidemann.

− Bøkene inneholdt for mange banaliteter etter mitt syn. Men sjefene mine var begeistret og presset stadig på for å starte offentliggjøringen. Jeg mente at det var for tidlig, og at vi ikke hadde sikret oss med nok eksper­t­ut­­talelser. Det ble oversett, og til slutt detonerte de bomben.

22. april 1983 kunngjorde Stern at de ville offentliggjøre Hitlers ukjente dagbøker. På en pressekonferanse 25. april sto Heidemann frem for offentligheten med sitt scoop.

Imens hadde Konrad Kujau fått blod på tann:

− Han hadde mange planer for fremtiden. Ved en anledning spurte han om jeg var interessert i Vidkun Quislings dagbøker. Han påsto at han hadde kontakt med folk i Norge som kjente Maria Quisling, og som hadde fått i oppdrag av enken å selge den norske Førerens etterlatte og hemmelige papirer. Den dealen ble det aldri noe av, for han hadde ingen «vareprøver».

Les også: (+) Da presten viste Himmler rundt i Nidarosdomen, la han merke til en detalj

Syndebukk

Det gikk ikke mange dager før historikere og andre eksperter fastslo at dagbøkene måtte være falske. En teknisk undersøkelse viste blant annet at ryggen på flere av bøkene var forsterket med nylon − et materiale som først ble tatt i bruk etter krigen.

Helvete brøt løs. Stern hadde betalt om lag 130 millioner kroner etter dagens pengeverdi for materialet. Nå måtte hoder rulle. Skadefro kolleger vred seg i latter.

− Jeg klamret meg til håpet om at det hele var en misforståelse. Kujau spilte fortvilet og kunne slett ikke forstå at bøkene ikke var ekte. Men to dager senere gikk han til politiet og fortalte at han selv hadde forfalsket bøkene. Han sa at jeg hadde overtalt ham til å gjøre det, og at jeg også hadde skaffet ham råmaterialet. Han påsto til og med at jeg hadde beholdt halvparten av den utrolige formuen han hadde mottatt, fortalte Heidemann i 1998.

Veien fra «tidenes Scoop» til varetekt ble kort for journalisten.

− Gamle venner fra redaksjonen vendte seg mot meg. Flere av dem sto frem under rettssaken og påsto at de hadde advart meg mot dagbøkene. Fra Sterns side ble jeg fremstilt som en nazifantast og en fotolaborant som slett ikke kunne skrive, men som en sjelden gang fikk anledning til å levere et bidrag. Sannheten var at jeg hadde vært reporter i bladet i nesten 25 år, sukker Heidemann.

Domfelt

Journalisten ble dømt til fire og et halvt års fengsel for bedrageri.

− Kujau slapp med fire måneder mindre, fordi han tilsto. Jeg hadde ikke noe å tilstå. Og hadde jeg tatt på meg ansvaret, ville jeg også vært nødt til å bla opp de 16–20 millioner kronene som Stern mente at jeg hadde stukket i egen lomme. Det var penger jeg aldri hadde hatt. Men jeg ser stadig i aviser og på TV at Kujau åpenbart lever på stor fot og ikke lider økonomisk. Selv må jeg få husleien dekket av sosialkontoret. Skattevesenet holder seg til Sterns opplysninger og mener at jeg skylder et fantasibeløp, sa Heidemann i 1998.

− Stern mener også de har penger til gode hos meg og lar den påståtte gjelda øke med renter og renters renter hvert år.

Gerd Heidemann har tatt sin skjebne med et slags skuldertrekk. I 1992 ble den første filmen om dagbok-skandalen laget. Der ble han nærmest fremstilt som idiot. Senere er det laget flere ­filmer der Heidemann levnes lite ære.

− Herregud, mann, jeg er 67 år og har vel ikke så lenge igjen, lo han stille i 1998.

Konrad Kujau døde i år 2000. Gerd Heidemann er 91 år gammel, og lever fortsatt i Hamburg.

De ansvarlige sjefene i Stern fikk sparken, men med ti millioner kroner hver som et gyllen fallskjerm.

Her smalt bomben: Dette er Claus Helbergs egen dramatiske historie

Amundsens store helt tok med seg 128 mann inn i isødet. Så ble det stille