Nordlendingen HADDE DET I KJEFTEN:
Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt
Den lynende intelligente unggutten fra Andøya lurte tyskere og NS-folk trill rundt under store deler av 2. verdenskrig.
De tyske offiserene om bord på Hurtigruta fikk raskt sansen for nordmannen i 20-årene de kom i kontakt med på vei nordover til Tromsø. Ikke rart; den blonde nordmannen snakket flytende tysk og ga uttrykk for synspunkter og holdninger tyskerne hadde stor sans for. Derfor var de lette å be da nordmannen spurte om hjelp til å bære i land den tunge ryggsekken da de kom til Tromsø. Han hadde så vondt i ryggen.
Og slik gikk det til at tyske offiserer bar en høyst illegal norsk radiosender gjennom den tyske storkontrollen på kaia, og det for én av de viktigste allierte agentene i Norge under 2. verdenskrig. Den unge mannen som tyskerne ufrivillig reddet fra å bli avslørt, hadde vært i Harstad for å spionere på tyske flåtebevegelser. Etter krigen skulle han bli landskjent som Torstein Raaby, Nord-Norges dristigste agent.
Les også: (+) Den fryktede Gestapo-sjefen ble truffet i hodet – det ble starten på blodbadet på Nesodden
Skolelys
Da krigen kom til Norge i 1940, var Torstein fra Dverberg på Andøya ansatt som tekniker ved Norsk Rikskringkasting i Vadsø. Han hadde gått ut med toppkarakter fra middelskolen midt
på 30-tallet, fått et stipend for å ta artium i Frankrike og snakket både fransk og tysk i tillegg til engelsk. Hjemme i Norge utdannet han seg som telegrafist med toppkarakter.
Mens Torstein jobbet på NRK-senderen i Finnmark, ble han kjent med Alfred Henningsen fra Kirkenes. Sensommeren 1941 hadde Henningsen blitt rekruttert som agent av kommunisten Simon Blix-Berg på en tur med hurtigruta mellom Harstad og Tromsø. Da Henningsen gikk i land i Tromsø, hadde han med en radiosender. Oppdraget var å rapportere tyske flåteoperasjoner og troppetransporter på kysten av Nord-Norge.
Men Kirkenes-gutten var hjelpeløs med morsenøkkelen. Han visste imidlertid nøyaktig hvem han skulle få med seg: Den svært dyktige telegrafisten fra Andøya.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i Trøndelag tre år – her får han sjokkbeskjeden
Antikommunist
– Jeg har vært antikommunist hele mitt liv, men når det er spørsmål om å slå Hitler, og det dertil er mye penger med i spillet, er jeg villig til hva som helst, svarte Raaby da Henningsen la frem forslaget. Dermed ble Raaby hemmelig agent for Sovjetunionen.
Sannsynligvis fortalte han aldri noen om hvem han spionerte for. I et intervju med ukebladet Aktuell i 1958 fortalte Raaby at det var britene det skulle rapporteres til. At det i virkeligheten var russerne, kom frem i Henningsens bok, som ble utgitt i 1989.
– Vi skal huske på at det første intervjuet ble gjort midt under den kalde krigen. At han spionerte for russerne var kanskje ikke noe han ville fortelle om på det tidspunktet, sier Stian Indrevoll. Han er født og oppvokst på Dverberg og holder på å lage dokumentarfilm om Torstein Raaby.
Gymnasiast comeback
Tromsø ble base for de to agentene. Der gikk Henningsen på lærerskolen. For at Raaby skulle få permisjon fra NS-kontrollerte NRK, klekket de to ut en plan om at han skulle forbedre sin artium i Tromsø. En samarbeidsvillig rektor ordnet skoleplass.
Agentene Henningsen og Raaby leide seg inn hos et gammelt ektepar som drev et lite pensjonat. De to sosiale og utadvendte karene kom ofte i snakk med sjøfolk og loser som var innom pensjonatet. På den måten fikk de verdifulle opplysninger om skipstrafikken nordover til Kirkenes.
«Utenfor kysten ligger russiske ubåter på lur og venter på sitt bytte», skrev Henningsen i sin bok. «Selvsagt gjør det vondt å vite at kanskje også norske liv går tapt på grunn av vår spionasje. Vi må bare forsøke å holde slike tanker borte».
Les også: (+) I denne hytta gjemte nordmenn seg under krigen
Farlig spill
Både Henningsen og Raaby gikk på skole i den gamle lærerskolen nord for Tromsø sentrum. Der ble senderen oppbevart i et kott hvor skolen lagret utstoppede dyr. Når Henningsen hadde klargjort senderen og forfattet meldingen, gikk han til Raabys klasserom, banket på døren og sa «Det er telefon til Raaby». Torstein gikk rett til dyrerommet og sendte telegrammet, før han gikk rolig tilbake til klasserommet. Utenfor vinduene jobbet tyske soldater.
- I perioden fra april til oktober 1944 gjennomførte de allierte til sammen seks angrep på «Tirpitz». Ingen av dem satte krigsskipet helt ut av spill, men forårsaket store skader. Rapportene fra «IDA»; Torstein Raaby og Kalle Rasmussen, var svært viktige for disse angrepene (se neste side). Deres innsats som agenter bak fiendens linjer bidro til at Murmansk-konvoiene kunne fortsette å levere livsviktig våpenhjelp til Sovjetunionen.
- Da Den Røde Arme rykket inn i Finnmark høsten 1944, ble Tirpitz flyttet fra Alta til Håkøybotn utenfor Tromsø for å inngå som en flytende festning i tyskernes nye forsvarslinje i nord. Der ble den et lettere mål for allierte fly.
- Den 12. november 1944 fløy en skvadron med 32 britiske Lancaster bombefly gjennom svensk luftrom opp til Tromsø. Flyene var bevæpnet med 5 tonns bomber kalt «Tallboys», beregnet på de 30 cm tykke stålplatene i skipssidene på Tirpitz. Slagskipet ble truffet tre ganger, tippet rundt og sank i løpet av 11 minutter.
- Sammen med søsterskipet Bismarck, var Tirpitz tyske Kriegsmarines største slagskip. Mer enn 50 000 tonn, 251 meter langt og med et mannskap på 2000 sjømenn.
I Tromsø spilte Raaby på at han «bestandig hadde vært antikommunist». Han fikk lett kontakt med gamle meningsfeller, og gikk ikke av veien for å være kamerat og drikke øl både med NS-folk og tyske soldater. Dette var et farlig spill, men også en god kamuflasje.
Intetanende kilder
Raaby og Henningsen bygde opp et omfattende nettverk av informanter. Noen visste at de rapporterte til norske agenter. Andre var helt uvitende. Blant dem var statspolitimannen Harald Hoaas, en gammel venn av Raaby. Han skaffet Raaby innpass i de innerste tyske sirkler i ishavsbyen, noe som resulterte i informasjon av uvurderlig verdi.
Tyskerne ble etter hvert klar over at en sender opererte midt iblant dem i Tromsø sentrum, og peilingsaktiviteten ble mer og mer intensiv. Gjennom statspolitimannen Hoaas fikk Raaby vite at tyskerne var på sporet av radiooperatørene. Ble de tatt, betød det tortur og deretter henrettelse.
I april 1943 skjønte de at det var på tide å komme seg bort.
Bare én time etter at de tok ferga fra Tromsøya til fastlandet, gikk alarmen i Tromsø. Pensjonatet der Henningsen og Raaby hadde bodd, ble omringet og det gamle ekteparet brutalt vekket. Men fuglene var fløyet. En drosje hadde allerede kjørt de to agentene mot svenskegrensa.
Les også: (+) De massive bombingene førte til tragedie og jordskjelv i Bergen – men monster-bunkeren fikk nesten ikke en skramme
Innrullert i SIS
DEKORERT
For sin innsats mottok Torstein Raaby Norges høyeste militære utmerkelse; Krigskorset med sverd. I tillegg fikk han britiske Distinguished Service Order og det franske krigskorset, Croix de Guerre. Han er dermed én av våre høyest dekorerte motstandsmenn fra 2. verdenskrig. Raaby er én av bare tre norske menige som har fått Krigskorset med sverd.
I Stockholm måtte Raaby og Henningsen bryte med sine sovjetrussiske oppdragsgivere. Begge ble innkalt til de norske hærstyrkene av myndighetene i London, og skulle sendes til England for trening og forberedelser til nye oppdrag.
I England fikk Raaby intensiv militær trening i noen måneder før han ble innrullert i Secret Intelligence Service og sendt tilbake til Norge med ubåten Ula. Ubåten gikk i overflatestilling helt inn til norskekysten og fikk landkjenning ved Andøya. Det første Torstein så av Norge var fjellet bak husene der foreldrene hans bodde.
«Det var nesten litt vemodig», innrømmet han i intervjuet med Aktuell i 1958.
Torstein Raaby ble bare 44 år. Krigshelten og eventyreren hadde et svært innholdsrikt liv.
- I siste fase av krigen ble Raaby satt inn i Øst-Finnmark, hvor han bisto den norske militærmisjonen under innmarsjen av norske styrker på frigjort norsk territorium. Der møtte han Thor Heyerdahl som var offiser i militærmisjonen.
- Da Heyerdahl ett par år etter krigen skulle forberede Kon-Tiki-ekspedisjonen, inviterte han Raaby til å bli med som radiotelegrafist. Raabys legendariske svar pr. telegram var: «Deltar. Torstein.»
- Torstein var kjent for sin urokkelige optimisme og sitt gode humør. Han var en type som Heyerdahl så kunne tåle påkjenningene med å krysse Stillehavet på en flåte, og som kunne bidra til å holde humøret oppe når det røynet på.
- Raaby er kanskje mer kjent som Kon-Tiki-deltager enn krigshelt. Etter den fantastiske ferden over Stillehavet ble han verdenskjendis. Filmen om ekspedisjonen fikk Oscar for beste dokumentarfilm i 1951. Året etter fikk Heyerdahl, Raaby og de andre møte president Truman i Washington DC.
- Mens Kon-Tiki-ferden ble planlagt og forberedt, gikk Raaby på Krigsskolen. Han ble etter hvert ansatt i Forsvaret, først som offiser, og siden som sivilansatt i Forsvarets anleggsdirektorat. Etter ingeniørstudier i Sveits var han sterkt involvert i utbyggingen av radiolinkstasjoner og navigasjonssystemet Decca. Han fikk hedersbetegnelsen «Kongen av Jan Mayen» da han på begynnelsen av 60-tallet tjenestegjorde to år på ishavsøya.
- I 1964 takket Torstein ja til en invitasjon fra polfareren Bjørn Staib om å bli med på hans forsøk på å nå Nordpolen med ski og hunder. Det ble hans siste «ja». Overskuddsmennesket som aldri sviktet døde mandag 23. mars 1964 av et hjerteanfall i Staib-ekspedisjonens leir ved iskanten nord for Alert i Canada. Staib-ekspedisjonen fortsatte, men nådde aldri Nordpolen.
- «Torstein sviktet aldri sin oppgave. Der Torstein Raaby oppholdt seg, var det morsomt å være. Der var ingenting trist, leit eller farlig. Med latter og mot kunne han flytte håpløshetens berg. Han hadde midnattssolen i seg og øste varme og glede av den for alle som kom i hans vei,» skrev Thor Heyerdahl i sitt minneord.
Øyne på målet
Raabys nye oppdrag var å overvåke de tyske krigsskipene Tirpitz og Scharnhorst, som opererte fra baser i Alta-området. Skipene bandt opp store allierte marinestyrker for beskyttelse av konvoiene med våpenhjelp til Sovjetunionen. Det ble gjort mange forsøk på å senke Tirpitz, men for å lykkes med dette var de allierte avhengige av «øyne på målet».
Raaby ble landsatt i Mefjorden på Senja. Derfra gikk turen videre til Tromsø. I ishavsbyen fikk han høre at hans far hadde blitt arrestert som gissel etter at sønnen forlot landet. Torstein svor på at nå skulle de få has på disse båtene «om jeg så skal krype rundt på knærne i Alta».
I begynnelsen av juni 1940 hadde han sett arbeidsplassen i Vadsø bli lagt i grus av tyske bomber. Det var også med på å motivere ham.
Les også: (+) Hun var Hitlers verste kvinnelige fangevokter og bøddel
Opererte blant tyskerne
I Alta oppsøkte Raaby sin gamle kjenning Karl (Kalle) Rasmussen og rekrutterte ham som medhjelper. Igjen valgte Raaby å operere midt blant tyskerne i stedet for å gjemme seg bort i en hule eller en hytte på fjellet.
Rasmussen var kasserer i Statens vegvesen. Kassererkontoret lå i ei anleggsbrakke like øst for Alta sentrum. Her ble det «plutselig» en ledig stilling, og Torstein Raaby ble ansatt som kassererassistent. Radiosenderen ble bygget inn i et hemmelig rom i veggen i anleggsbrakka av en pålitelig snekker. 11. november 1943 oppnådde Raaby, med kallenavnet IDA, kontakt med England.
Meldingene var svært verdifulle for den allierte etterretningstjenesten. Etter et britisk angrep på Tirpitz med miniubåter den 22. september 1943, kunne IDA melde detaljert om omfanget av skadene på slagskipet, og sannsynlig tidspunkt for når det igjen ble sjødyktig.
Høy risiko
Raaby måtte igjen bygge opp et nettverk av kontakter som kunne rapportere om bevegelsene til de tyske flåtestyrkene. I seg selv innebar dette høy risiko. Bare ett feiltrinn ville bety angiveri, avsløring og arrestasjon.
Kontaktene måtte bruke det sivile telefonnettet til å rapportere, og linjene var selvfølgelig avlyttet av tyskerne. Raaby avtalte derfor forskjellig former for koder. Dersom kontakten som holdt oppsikt med slagkrysseren «Scharnhorst» ringte og snakket om arbeidsledighetstrygd, betød det at krysseren gikk ut. Når den kom inn igjen, ringte kontakten og snakket om syketrygd. Da «Scharnhorst» ble senket i slaget om Nordkapp 2. juledag 1943, var det Raaby som rapporterte at krysseren stakk til sjøs. Dette var kanskje IDAs viktigste melding.
Med jevne mellomrom måtte Kalle og Torstein reise rundt og betale lønn til veiarbeidere i distriktet. På den måten fikk de med egne øyne sett hva som skjedde med de tyske krigsskipene. En gang ble bilen deres stoppet like ved «Tirpitz». Kalle hadde glemt passet, og de to ble beordret ut av bilen med maskinpistoler mot magen.
– Vi trodde at vår siste time var kommet, skrev Torstein Raaby i rapporten sin.
Heldigvis kom sjåføren deres, som var halvt nazist, dem til unnsetning. Uvitende som han var, forsikret han tyskerne om at de to ikke var spioner, men ute på legitimt oppdrag for Vegvesenet.
«Temmelig hett»
Allerede i november 1943 begynte tyskerne å kjøre rundt i Alta med en lastebil påmontert en stor antenne. Senere jaktet de på illegale radiosendere med en lang svart bil, som stoppet utenfor alle hus. Dette var skummelt for Raaby og hjelperne hans, fordi huset de sendte fra bare lå 20–30 meter fra veien. Likevel ble de hvor de var.
Da forberedelsene til et storangrep på Tirpitz startet i februar 1944, kunne IDA gi detaljerte opplysninger blant annet om høyspentkabler og tyskernes disposisjoner i Alta-området, herunder fly, radarer og luftvernposisjoner.
Utover våren 1944 ble det mer og mer farlig for Torstein og Kalle å sende. Natten til 4. april 1944 kom det følgende melding fra IDA: «Det har vært temmelig hett (d.v.s. farlig) her den siste tida, og tyskerne er rasende. Jeg må flytte».
Fra England ble det understreket at «rapporter i de neste tre ukene vil være av meget stor verdi». IDA sendte i enda seks uker. Den 16. mai mottok britene den siste meldingen fra Raaby: «Beklager, jeg må dra. Jeg akter å være i Sverige om 8 dager.»
Kalle Rasmussen ble igjen og ble arrestert av tyskerne. Han valgte å ta sitt eget liv ved å hoppe ut av et vindu i arrestlokalet i Tromsø. Raaby skrev i sin rapport at «Hvis man mener IDA har ytet noe i denne krigen, er det Kalle som skal takkes».
Kilder:
Torstein Raabys rapporter, Alfred Henningsen «Partisan og politiker», Oslo 1989, Ukebladet Aktuell (tre utgaver i 1958).
