RENSKET TYSKE MASKINGEVÆRSTILLINGER helt alene:
Amerikas tapreste soldat var norsk
Nattpatruljene hans ble legendariske blant medsoldatene. – Du er den beste av alle, slo den høytstående generalen John Pershing fast.
Han likte å krige alene, den tettbygde soldaten i H-kompaniet, det var noe offiserene hans raskt hadde oppdaget. Menig Berger Loman gjorde ting på sin måte. Spesialiteten var enmannspatrulje om natten i ingenmannsland, der de eneste du møtte var fiender i samme ærend: Å drepe eller ta til fange.
Offiserene lot ham gå. Der ute i mørket var Loman den beste. Bedre enn et helt kompani. Den norskfødte tøffingen fra Chicago vendte sjelden tomhendt tilbake. Iblant brakte han inn hele patruljer av tyskere. En gang kom han gående med en tysk major.
Iskald
Også under rene kamphandlinger var han iskald. I sin første strid snek han seg inn på en maskingeværstilling på en høyde og slo ut de seks tyskerne som bemannet den. Så snudde han våpenet den andre veien og holdt stand til resten av kompaniet omsider dukket opp på høyden.
Slik startet legenden om Berger Loman. Han var bare ved fronten i halvannen måned høsten 1918, men sørget alene for et tysk tap på 145 mann. Mange tatt til fange, mange drept.
Trivdes alene
– Han jeg kvalte med hakestroppen på hjelmen har jeg aldri glemt, sa Berger Loman til Vi Menn da bladets reporter sporet ham opp i 1965.
Han hadde fylt 78 og bodde med sin svenskfødte kone i en husvogn utenfor Tampa i Florida. Det hadde gått nesten 50 år siden han kjempet på Vestfronten. Enda en verdenskrig hadde for lengst passert. Men Loman satt i den lille hagen og fortalte levende fra sine opplevelser fra sin krig.
– Alt dere har hørt eller lest om meg … det kan kanskje virke som om jeg tok store sjanser. Men når jeg dro ut alene, hadde jeg bare meg selv å tenke på. Jeg syntes det var enklere slik, fortalte Loman.
– Andre soldater spurte meg om jeg hadde et dødsønske. Nei, nei, nei. Mitt eneste mål var å komme meg helskinnet tilbake. Jeg var ikke modigere enn andre. Men jeg syntes at når vi først hadde dratt den lange veien, fikk jeg gjøre så godt jeg kunne. Så kom jeg kanskje raskere hjem igjen.
Emigranten fra Skostrædet
Det nøytrale Norge slapp i den store sammenhengen billig unna det som britene kaller Den Store Krigen. Over én million briter falt på slagmarken i årene 1914-18, i alt mistet rundt 17 millioner stridende livet.
De norske tapene fant først og fremst sted på havet, der rundt 2000 nordmenn gikk ned med senkede handelsskip.
En vei til statsborgerskap
Slik har i hvert fall historien blitt fortalt. Forfatterne bak boken De ukjente krigerne, som kom ut for et par år siden, mener at krigen også var en norsk tragedie, i langt større omfang enn tidligere antatt.
De anslår at 14–16 000 nordmenn – i all hovedsak emigranter og sjøfolk som befant seg i krigførende land da krigen tok til – var med i krigen, og at et sted mellom 1000 og 2000 av disse omkom. En av grunnene til at emigrantene vervet seg, var at veien til amerikansk statsborgerskap ble lettere.
En av disse utvandrerne var Berger Loman. En annen var Reidar Waaler, den andre norskfødte mannen som ble tildelt Medal of Honor for sin innsats under Første verdenskrig.
Loman kom til verden i Skostrædet i Bergen i 1886. Han ble døpt i Korskirken og fikk navnet Birger Halfdan Lohmann. Fornavnet måtte justeres litt da han kom til USA som treåring, mens etternavnet overlevde helt til han vervet seg i 1917. Da så det altfor tysk ut.
Loman fortalte om en røff oppvekst i Chicago, der han var yngst av tre brødre som ble oppdratt av moren Anne Marie, født Borge. Faren dro til California for å søke lykken. Hvis han fant den, beholdt han den i så fall for seg selv. De så ham aldri igjen.
Første jobb som seksåring
– Alle måtte bidra for å få mat på bordet. Jeg fikk min første jobb da jeg var seks. Jeg var livvakt for storebroren min, som var lyktetenner. Ruten var 16 kilometer lang, og den gikk vi hver kveld og morgen. Det var mange guttegjenger å passere. De fleste ville slåss, så visst trengte han livvakt, sa Berger Loman.
Verden, og Europa spesielt, hadde blødd lenge da amerikanerne til slutt innfant seg på slagmarken.
– Dette var jo i 1917. Jeg var flislegger. En dag kom en rekrutteringssersjant innom. Kommer du? sa han. Han så på meg. Jeg så på mørtelen. Pokker, hvorfor ikke, sa jeg. La oss banke møkka ut av Keiseren!
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Trening i Texas
Det var ikke brågjort. Loman gjennomgikk nesten ett år med trening på en base i Texas før det frivillige infanteriregimentet fra Illinois gikk om bord i troppetransportskipet Coronia med kurs øst over Atlanteren.
Loman var ikke høyere enn 1,70 og allerede 32 år gammel, et tiår eldre enn de fleste andre soldatene. Det gjorde ikke noe.
Han var tross alt selvsikker som bare en bergenser kan være og tøff som en chicagogangster.
Helten på høyden
Skyttergravskrigen hadde vart i fire år da Loman kom til Frankrike. Det skulle bli den siste krigshøsten. Forsterket med mer enn én million amerikanske soldater, satte de allierte 26. september 1918 inn en offensiv som etter 47 dager tvang den tyske keiserens menn til våpenhvile.
Aldri har en større amerikansk hær gått til aksjon. I tre timer fyrte 4000 kanoner uavbrutt løs mot de tyske stillingene langs hele fronten i Argonneskogen.
– Det var som om hele jordkloden sprengtes. Du sto der i mørket, våt og frossen og sulten, og håpet det skulle ta slutt, så trommehinnene fikk fred. Men samtidig ville du bli der du var. For vi visste at det var vår tur når det ble stille, fortalte Berger Loman.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn
Angrip! Angrip!
Klokken er halv seks om morgenen da ordrene ropes ut. Angrip! Angrip! Loman har sjekket ammunisjonsbeltet og gassmasken flere ganger. Håndgranatene er som tunge poteter i lerretsvesken.
Han spenner fra mot kassen han har stått på. Så er han oppe av skyttergraven. Han løfter geværet med den lange bajonetten og trasker inn i tåken mot de tyske stillingene.
– Vi snublet oss frem, terrenget var fullstendig ødelagt. De gamle kratrene var dødsfeller, fulle av vann og gjørme, de nye var varme og løse og luktet sprengstoff. Det kom noen granater i ny og ne, men vi møtte faktisk ikke spesielt hard motstand de første dagene. Det kom senere, sa Berger Loman.
9. oktober står Lomans divisjon fast i bunnen av en skråning i nærheten av landsbyen Consenvoye, ikke så langt fra Verdun og grensen til Belgia. Tyskerne har et maskingevær på høyden ovenfor dem.
Skråningen er full av døde og sårede amerikanske soldater. Kompani etter kompani er slått tilbake. Fremrykningen har stanset helt opp.
– Og så ble det vår tur, sa Loman.
Det gikk ikke bedre med H-kompaniet. Maskingeværet knatret og mennene stupte. Under kraftig ild og med store tap, trakk mennene seg tilbake i dekning.
Les også: (+) Da kampene i Gudbrandsdalen var som hardest, kjørte tyskerne frem sitt hemmelige våpen
Alle bortsett fra Berger Loman
– Jeg hadde trukket meg ut på flanken, det virket som galskap å gå rett mot maskingeværet. Jeg krøp sakte oppover og skjønte at kulene ikke kunne nå meg hvis jeg bare holdt meg nede. Etter en stund akte jeg meg opp på en høyde cirka 40 meter unna stillingen. Det var seks tyskere. To som skjøt, to som ladet og to som bar ammunisjon. De hadde ikke sett meg.
Men noen av amerikanerne som hadde søkt dekning så ham. De så at Loman heiste seg opp på albuene og tok håndgranatene ut av vesken. Han dro ut splinten av begge samtidig og slynget dem mot maskingeværredet. Det var gode kast.
De to tyskerne som betjente våpenet, døde momentant. Rystet av eksplosjonen og blindet av støvet rakk ikke de fire andre å reagere før Loman sto der, med fingeren på avtrekkeren og bajonetten klar.
– De rakte bare hendene i været og ropte at jeg skulle ta det med ro. Kamerad! Kamerad!, sa de. Jeg jaget dem ut av stillingen, ned mot linjene våre, og veltet de to døde vekk. Jeg snudde maskingeværet og skjøt mot tyskere som flyktet i panikk. De skjønte at rollene var byttet om, sa menig Loman.
På egen hånd ryddet han høyden for tyskere. Hele divisjonen kunne igjen rykke frem. Det var for denne heltedåden Berger Loman ble anbefalt til den høyeste utmerkelsen en amerikansk soldat kan få, Medal of Honor.
Drepte med bare hendene
Det ante han ingenting om der han kriget videre. På sin måte. Lomans navn gikk igjen i dagsrapportene til hovedkvarteret 14 av krigens siste 32 dager, skriver Vi Menn i artikkelserien i 1965.
Han tok enda en maskingeværstilling alene. Den eneste forskjellen var at den var bemannet av åtte tyskere, ikke seks, at han drepte alle med håndgranater – og at han fikk med en forlatt kanon på kjøpet. Den hadde vanligvis et mannskap på fire. Loman betjente den alene.
Nattpatruljene hans var like legendariske blant medsoldatene.
– Jeg gjemte meg på steder jeg antok tyske patruljer kunne komme forbi. Som oftest ble de så overrasket at de overga seg med en gang. Jeg tok de små brennevinflaskene deres, og førte dem tilbake.
Kamp med bare nevene
Ikke alle ga seg frivillig. Loman opplevde kamp med bare nevene. Inntil døden.
– Det var den hakestroppen, ja. Minnet sitter i, fortalte Loman.
– Vi oppdaget hverandre samtidig, tyskeren og jeg. Ikke langt fra våre stillinger. Han kom rett mot meg, av en eller annen grunn løftet han ikke geværet til skulderen og skjøt. Det gjorde jeg, men det klikket. Jeg fikk så vidt slått bajonetten hans til siden før han var over meg. Jeg slapp våpenet og gikk løs på ham med nevene før han rakk å slippe sitt. Jeg slo ham i bakken og fikk tak rundt strupen hans med den ene hånden. Med den andre brøt jeg hjelmen hans bakover. Stroppen ble en snare. Snart lå han stille.
Etterpå sjekket Loman tyskerens våpen. Visst lå det patron i kammeret.
– Hadde han trykket på avtrekkeren i stedet... ja, de deler visst ut Medal of Honor posthumt også, sa Berger Loman.
Den beste av dem alle
Det manglet ikke på tilbud, men Loman nektet å la seg forfremme. Han ønsket ikke å ha ansvaret for andre.
– Det handlet om overlevelse. Det var derfor jeg dro ut alene, også. Da kunne jeg bare tenke på meg selv, sa Loman.
Historiene om hans bedrifter forteller selvsagt en annen historie. Loman kan neppe ha tenkt bare på seg selv da han snørte blikkbokser med småstein rundt støvlene og spaserte ut i ingenmannsland for å tiltrekke seg oppmerksomhet – slik at tyskerne åpnet ild og avslørte sine stillinger.
Han kastet seg til bakken da skytingen startet og ble liggende urørlig hele dagen. Først da natten kom, rullet han seg tilbake til de amerikanske skyttergravene.
Slet i mellomkrigsårene
Chicagos helter ble hyllet i en stor parade da de vendte hjem, men jubelen la seg. Skulderklappene tok slutt.
En reise tilbake til Bergen på slutten av 1920-tallet var et høydepunkt, men Loman fortalte til Vi Menn at han slet i mellomkrigsårene. Han prøvde seg blant annet som bareier under Forbudstiden, med måtelig hell.
– Politiet kom noen ganger og truet med å arrestere meg. Men det hjalp å være krigshelt, det holdt om jeg lovet å slutte.
Ting falt endelig på plass da Harry Truman ble president i 1945. Han satte krigshelter høyt. Loman fikk jobb som kontaktmann for organisasjonen av krigsveteraner.
– Den lykkeligste tiden i livet mitt. En gang fikk vi hilse på president Kennedy. Og tenk: Det var han som sa at det var en ære å få hilse på meg!
Bergenser
Berger Loman gikk sin siste patrulje i grålysningen 11. november 1918, dagen da våpnene endelig stilnet på vestfronten. En dag i februar året etter sto øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Europa, general John Pershing, foran den ikke spesielt ruvende menige soldaten og festet æresmedaljen til jakkebrystet hans. Generalen tok tre skritt tilbake, gjorde honnør og sa med høy stemme, så alle kunne høre det:
– Du er den beste soldaten i den amerikanske hær!
Ikke verst av en nordmann. Eller som Berger Loman selv påpekte:
– Ikke nordmann, men bergenser!
Medal of Honor er den høyeste militære utmerkelsen i USA. Siden den ble innført under den amerikanske borgerkrigen, har 19 norskfødte blitt hedret med æresmedaljen – men ingen siden 1918. I alt er medaljen delt ut over 3500 ganger.
Borgerkrigen (1861–65)
Robert Brown, født 1830, kaptein i marinen.
Handlekraft og heltemot i kamp.
Henry Johnson, f. 1824, menig i marinen.
Heltemot i redningsaksjon under ild.
John Johnson, f. 1842 på Toten, menig i unionshæren.
Tapperhet i strid etter at han ble alvorlig såret.
William Phinney, f. 1824, menig i marinen.
Klartenkt og handlekraftig under kamper.
Augustus Williams, f. 1842, menig i marinen.
Heltemot i kamp.
Peter Williams, f. 1831, menig i marinen.
Ifølge enkelte kilder ble han født i Tyskland. Heltemot i kamp.
Den spansk-amerikanske krigen (1898)
Hans Johnsen, f. 1865 i Sandnes, sjefmaskinist i marinen.
Heltemot etter eksplosjon.
Lauritz Nelson, f. 1860, menig i marinen.
Heltemot under ild.
Anton Olsen, f. 1867, menig i marinen.
Heltemot under ild.
Den filippinsk-amerikanske krigen (1899–1902)
Thomas Sletteland, f. 1872 i Sunnfjord, menig i hæren.
Forsvarte alene sårede kamerater mot overlegen fiendtlig styrke.
Andrew Stoltenberg, f. 1865 i Trondenes, menig i marinen.
Utmerket seg i kamp.
Bokseropprøret (1899–1901)
Martin Torinus Torgerson, f. 1875 i Ålesund, menig i marinen.
Utmerket seg i kamp.
Første verdenskrig
Berger Loman, f. 1886 i Bergen, menig i hæren.
Overmannet fiendtlig maskingeværstilling på egen hånd.
Reidar Waaler, f. 1894 i Oslo, sersjant i hæren.
Reddet soldater ut av brennende panservogn.
Fredstid
Thomas Robinson, f. 1837, kaptein i marinen.
Reddet mann fra drukning.
'Ludwig Andreas Olsen, f. 1845 i Oslo, kaptein i marinen.
Olsen, alias Louis Williams, er en av bare 19 personer som har fått Medal of Honor to ganger. Begge gangene hoppet han i havet og reddet sjømenn som hadde falt over bord.
Mons Monssen, f. 1867 i Bergen, offiser i marinen.
Heltemot under brann.
Johannes Johannessen, f. 1872 i Bodø, menig i marinen.
Heltemot etter eksplosjon.
Karl Westa, f. 1875, menig i marinen.
Heltemot under brann.
