Henrik var en mild og varm familiemann. Få visste om hemmelighetene han bar på

Lederen av «Oslo-gjengen», Gunnar Sønsteby, var mektig frustrert: Norske nazister i tysk tjeneste fikk stadig bedre innsikt i det norske motstandsarbeidet. Til slutt ba «Kjakan» «London» om hjelp. Henrik Hop og Andreas Aubert ble hentet frem.

Avreise

I januar kom en oppsiktsvekkende roman ut i norske bokhandlere. «Rottejegeren» het boken, forfatteren var motstandskjempen Max Manus. Bokmanuskriptet var fra 1948, ble omtalt som en «spenningsroman» og lå lenge forlagt i et rosemalt skap hjemme hos Manus i Asker. Angivelig ble manuskriptet aldri utgitt fordi temaet ble ansett som svært kontroversielt, ifølge VG. For romanen handlet om norske agenter med «licence to kill» – snikmordere i Kongen og fedrelandets tjeneste.

Max Manus bedyret at han ikke var blant disse agentene. Den britiske historikeren Bob Pearson har gjennom grundige analyser og krysskjøring av opplysninger fra ulike registre og arkiver, funnet ut hvem disse agentene var.

− Min far var verdens snilleste og varmeste menneske. Men jeg har ikke noen grunn til å betvile Pearsons historie, sier Rolf Hop (70), sønn av Henrik Hop, til Vi Menn (se egen sak).

I ly av mørket

Mens dagslyset forsvant 28. April i 1944, var tre nordmenn samlet ved «The Barn» på RAF flybase i Tempsford − en hemmelig flyplass for Special Operations Executive (SOE). En kvinnelig assistent hjalp nordmennene med de siste forberedelsene før de tre gikk om bord i Handley Page Halifax-flyet.

Piloten tok bombeflyet opp i nattemørket. Gunnar Sønstebys bønner var hørt. Hjelpen han hadde etterlyst var på vei.

Tunge skyer skjulte flyet helt til de nærmet seg slippstedet i hjertet av Østlandet. Skydekket sprakk opp over Tyrifjorden. Bak cockpit var RAFs «hoppleder» i full gang med å gjøre agentene klare for å hoppe ut i nattemørket, før han åpnet luka i flydekket.

På bakken var norske motstandsmenn i full aksjon med å tenne lys som var formet som en stor «L». Piloten tok Halifaxen ned til 200 meters høyde, og trykket på knappen som ga grønt lys over hoppluka. Tolv containere med utstyr til motstandsbevegelsen ble droppet først. Til slutt kom de tre agentene. Klokka var blitt kvart på to på natten.

Operasjon «Gribb»

De tre nordmennene som dinglet over Finnemarka i fallskjerm hadde alle oppdrag med kodenavn fra fugleverdenen: Sersjant Olav Krause Sættem skulle videre ut i felt i «Operation Wood­pecker» – sabotasje mot Dovre­banen.

De to fenrikene, Andreas Aubert og Henrik Hop hadde en svært annerledes oppgave i Operation Buzzard (Operasjon Gribb).

Tre uker tidligere hadde de blitt tatt til side og orientert om sitt nye oppdrag. De to skulle bistå «Oslo-gjengen» i operasjoner, men også med å henrette angivere i Norge.

Styrke og mot

Aubert, med kodenavnet «Herman Buzzard», var regnskapsfører før krigen og en ivrig idrettsutøver. Han var allerede ansett som veteran i SOE. På grunn av dårlig treningshistorikk og manglende sans for disiplin, var Aubert på et tidspunkt nær ved å bli returnert fra SOE til den ordinære norske Hæren.

Rullebladene hans fortalte om fyll, umoden oppførsel og ønske om at kvinnene på basen burde bidra med mer enn å være høflige og vennlige. Men da den norske SOE-sjefen oberstløytnant Wilson leste en kommentar fra Auberts instruktør, ombestemte han seg:

«Han innehar stor styrke og masse mot. Han er noe av en våghals og ville uten tvil bli en hard negl i en nærkamp. Han har vært klassens mest voldelige medlem».

Henrik Hop, butikkassistent fra Fana i Bergen, hadde rømt til Storbritannia i august 1941. Han dro over Nordsjøen i en «oselvar», en liten robåt. De tre unge mennene om bord ble plukket opp av en britisk destroyer utenfor kysten av Skottland.

Henriksen ble rekruttert til Kompani Linge i mars 1942, og han tilbrakte de to neste årene i utdanning ved SOEs Special Training Schools. Der utviklet Hop spesialferdigheter innenfor geriljakrigføring, sabotasje og likvidering. Hans kodenavn: Egil Buzzard.

Les også: (+) – Jeg har nettopp måttet fortelle din mor at jeg kommer til å være død om et kvarters tid

Til angrep

Aubert og Hop sto foran ikke bare farlige, men også ytterst vanskelige oppdrag. De innså at ting måtte ta tid, og at det ikke var lurt å forhaste seg. Den første muligheten kom raskere enn ventet.

Statspolitiinspektør Gunnar Lindvig, en beryktet quisling, var involvert i dødsfallene til flere norske motstandsfolk.

24. mai klokken 08.00, mens Gunnar Lindvig gikk opp trappene ved Langaards gate 1 på Frogner, gikk Aubert frem og skjøt ham. Dette ble det første av mange resolutte likvideringer.

Gunnar Sønsteby sa senere:

«Lindvig var vår farligste fiende da han var den som visste mest om motstandsarbeidet».

Henrettelsen hadde sin pris. Som gjengjeldelse ble motstandsmannen Einar Hærland skutt av en offiser fra Sicherheitspolizei.

Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på

Kort prosess

«Buzzards» hjalp Oslo-gjengen med å ødelegge en maskin ved Watson Norsk A/S. Maskinen ble brukt til å lage mobiliseringskort. Ødeleggelsen på Watson stanset nazistenes planer om mobilisering av nordmenn.

Samtidig hjalp gruppen til med tyveri av 75 000 rasjoneringskort.

Reichskommissar Josef Terboven var rasende.

Ingeniør Ulf Winnem, medlem av National Samling og Hirdens Flyvekorps, fikk i oppgave å reparere maskinen. Det skulle bli hans siste innsats for okkupasjonsmakten. 24. august 1944 skjøt Aubert og Hop NS-mannen Winnem på Kjelsås. «Buzzards» hadde fotfulgt nazisten i seks dager før de slo til.

Les også: Alfred (12) var Hitlers helt

Dristige likvideringer

Kirkeveien i Oslo myldret av folk på vei til jobb i morgentimene 18. september 1944. Skjult av folkemengden forberedte Buzzard seg på å slå til på nytt: Henrik Hop gikk rolig opp til politimannen, SS-soldaten og angiver Johan Einarsen Tjørn, og skjøt ham raskt to ganger. Deretter gled Hop ubemerket bort fra åstedet og forsvant i folkemengden. Gestapister og statspolitimenn som patruljerte gatene tett til bil og til fots, rakk aldri å få ferten av attentatmannen.

Nazistene skjønte etter hvert at de sto overfor en agentgruppe med flere profilerte liv på samvittigheten. Ballistiske tester viste senere at pistolen som ble brukt til å drepe angiveren Tjørn var den samme som ble brukt til å drepe Sigvart Knutsen bare en uke tidligere i Bærum.

Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt

Klarte å rømme

Drapsraidet fortsatte.

Knut Knutson Fiane, Trafikksjef i Telegrafverket og aktivt NS-medlem, avslørte at Milorg avlyttet telefontrafikken mellom tyskerne og det norske Politiet. Det skulle koste ham livet. Tre dager etter likvideringen av Tjørn, og mens Fiane var på vei til jobb på Majorstuen, snek Aubert og Hop seg opp bak teletoppen.

De to agentene skjøt ham ned, snappet dokumentmappen hans og løp fra åstedet.

4. desember 1944 var det Statspoliti-offiseren Reidar Voigt sin tur til å møte Hop og Aubert. Voigt hadde spilt en rolle i henrettelsen av Gunnar Eilifsen, en politimann mistenkt for å delta i motstandsbevegelsen.

Møtet med «Gribbene» endte utenfor leiligheten i Vestheimsgata 6. Finn Kaas, Voights svoger, var også et mål, men han klarte å rømme.

Opptrapping

Noen dager senere fikk agenter i Milorg tak i et brev skrevet av Karl Erling Solheim, adressert til politimesteren i Oslo. I brevet tilbød Solheim sine tjenester som angiver, og nevnte spesielt Gunnar Sønsteby.

Dette var en trussel Milorg ikke kunne ignorere. Solheim hadde signert sin egen dødsdom.

Hop og Aubert reiste til Solheims hjem på Rjukan. Solheim var ikke til stede, men agentene ventet tålmodig. Det betalte seg.

To dager senere fant myndighetene Solheims lik i Hegna, sør for Rjukan. Til tross for en intensiv tysk jakt, unnslapp den norske gruppen.

Les også: Hitlers tabber i Norge

Slag for Statspolitiet

8. februar 1945 gikk «Gribbene» atter til aksjon.

Karl A. Marthinsen, Norsk sjef for Statspolitiet og Sikkerhets­politiet, klatret inn i passasjer­setet på bilen sin. Den knottdrevne bilen slet seg opp Blindern­veien i Oslo og rett inn i siktene til de to topptrente kommandosoldatene som lå gjemt bak en vedstabel. Ildgivingen var kort og effektiv. Marthinsen døde umiddelbart. Sjåføren hans ble skadet, men overlevde.

Sønsteby kommenterte senere:

«Hans likvidasjon var det verste slaget Statspolitiet kunne ha lidd.»

For med likvideringen av Karl Marthinsen mistet tyskerne en viktig mann og én av dem de kunne stole på mot slutten av krigen. Og knapt hadde sjokket lagt seg før Aubert og Hop slo til igjen.

Hevnaksjonen

Alf Flesland, en kjent angiver som ble ansett som farlig, gikk inn i en butikk ved Karl Johans gate. Aubert fulgte etter ham, Hop ble igjen ute på gaten. Aubert trakk pistolen sin, klemte avtrekkeren, men pistolen kilte seg.

Med forkilt våpen måtte Aubert se Flesland flykte ut av butikklokalet. De to agentene opptok umiddelbart jakten, og fulgte etter til Aubert var nær nok til å trekke sin andre pistol og skjøt Flesland.

Nå ble det ekstra hett om ørene på de norske agentene: Fem tyske offiserer var i nærheten og satte etter de to flyktende norske agentene. Men «Gribbene» var allerede fløyet.

Men nå hadde tyskerne fått nok. Terboven raste etter tapet av tjenestemenn i sine rekker, og innkalte raskt til et møte med de norske og tyske administrasjonene, inkludert herrene Quisling, Lie og Rediess. Terboven krevde at 75 gisler ble skutt som gjengjeldelse.

De neste to dagene ble 24 fengslede motstandsfolk og fire sivile borgere dømt i en standrett og henrettet.

Råskapen og omfanget av denne beslutningen, førte til at de norske eksilmyndighetene beordret full stans i likvideringene.

Andreas Aubert og Henrik Hop kvitterte for ordren og trakk seg tilbake. For dem selv handlet det rett og slett om mottoet «Alt for Norge». Hverken mer eller mindre.

Røpet i hemmelig mappe

Navnene til agentene Andras Aubert og Henrik Hop var ukjente i forbindelse med likvideringene på Østlandet mot slutten av krigen. Men så ble en mappe åpnet og navnene dukket opp.

Den pensjonerte engelske lektoren Bob Pearson har i mange år gravd seg ned i krigshistorie og særlig om 2. verdenskrig i Norge. Gjennom mange år har han gravd i engelske arkiver på egne vegne og for filmskapere og andre forfattere. Én spesialitet er virksomheten til de spesialstyrkene i Special Operations Executive (SOE).

− Jeg tok utgangspunkt i Arnfinn Molands bok «Over grensen?». Den gir et godt innblikk i detaljene omkring likvideringene som ble gjennomført under 2. verdenskrig i Norge. Spesielt interessant syntes operasjonen som foregikk i Oslo det siste krigsåret, sier Pearson.

Men Moland peker på dem som ble «eliminert», ikke på dem som utførte oppgaven.

− Min utfordring ble altså å finne ut hvem disse agentene var, og hvordan de var organisert. Var det medlemmer av Oslogjengen? Eller spesialtrente agenter sendt fra England for å støtte Gunnar Sønstebys operasjoner?

Forskjellige kilder nevner Edvard Galaksen, en SOE-agent, og en mann spesialtrent for likvidasjoner. Hans dokumenter i The National Archives i London (TNA), avslører lite om aktiviteten, men i dokumentene nevnes et annet navn: Birger Rasmussen.

− Frustrerende nok var Rasmussens personalmappe stengt for innsyn. Imidlertid fikk jeg hjelp av en norsk venn til å skaffe Rasmussens dødsattest. Det er tilstrekkelig til å be om å få åpnet slike dokumenter. Denne mappen klargjorde Rasmussens rolle i likvideringer. Men viktigst av alt: den viste til to navn jeg tidligere ikke hadde sett i forbindelse med denne aktiviteten: Andreas Aubert og Henrik Hop, forteller Pearson.

Auberts arkivmappe var tilgjengelig, men filen var ikke spesielt detaljert. Han blir nevnt som medvirkende i «et spesielt oppdrag mot norske forrædere», samt at han blir koblet til «Operation Buzzard», kodenavnet for likvidasjonsteamet, som er nevnt i flere kilder.

− Hops mappe var ikke tilgjengelig i utgangspunktet, men i 2019 fikk jeg innsyn. Her lå svaret. Detaljene omkring den store operasjonen i Osloområdet det siste krigsåret var åpen. Men ett spørsmål gjenstår å finne ut av: Deltok Gunnar «Kjakan» Sønsteby selv i dette, slik ryktene hevder?

Klikk Historie: Les flere saker om andre verdenskrig

I mange år ante ikke Rolf Hop (70) at faren bar på en hemmelighet fra krigen

Slaget er blitt beskrevet som et meningsløst blodbad. Nå blir det hele stilt i et nytt lys