Den glemte skipioneren Henrik Angell
Statuen hans har stått i Holmenkollen i 100 år. Årsaken er for lengst blitt glemt blant de fleste
– Hvis jeg ikke duger, kan du bare ta livet av meg, forsikret Henrik Angell – men han ble likevel vraket av Fridtjof Nansen før ferden over Grønland. Siden tok datidens største skikjendiser hver sin vei i livet: Nansen fikk fredsprisen, mens Angell søkte døden på slagmarken.
Sjansene er gode for at du ikke aner hvem Henrik Angell er. Men har du noen gang vært på skirenn i Holmenkollen, er sjansene også gode for at du har gått rett forbi ham. Han står der militærstreng, litt nedi åsen, ikke langt fra inngangen.
Det har han gjort i ganske nøyaktig 100 år, og statuen av Angell er én av tre på skisportens nasjonalarena. De to andre er av menn som alle kjenner, Fridtjof Nansen og Kong Olav.
Henrik Angell har forsvunnet i glemsel et sted på veien. Men våren 1884 sto Angell og Nansen i hvert fall ganske likt i sped berømmelse. De unge mennene hadde, uavhengig av hverandre, presentert hver sin beretning om hver sin skitur over Hardangervidda på førstesiden av hovedstadsavisene.
På det tidspunktet var det fortsatt høyst delte meninger blant det norske folk om slikt skulle betraktes som djervt eller unødvendig. Herrenes beskrivelser av ferden over fjellet bidro uansett til å brøyte spor for fremveksten av det Nansen kalte «vår fremste nasjonale idrett», og Angell omtalte som den edle skiløperkunst.
– Det knitret under skiene, mens de raskt og lett gled henover den blendende hvite snømark, skrev Angell.
De eventyrlystne karene hadde så vidt begynt. Like etterpå planla de hver sin nye ekspedisjon, som sett i ettertid ble ganske avgjørende for deres videre berømmelse.
Ingen har glemt at Fridtjof Nansen gikk på ski over Grønland.
Ingen husker at Henrik Angell syklet veltepetter til Afrika.
Angell over Alpene dro
Offiserssønnen fra Luster var 25 år gammel da han høsten 1886 la ut på den humpete, sleipe landeveien sørover fra Kristiania med jockeylue, knebukser og hvite sko, sittende på et forhåpentlig godt polstret velosiped-sete halvannen meter over bakken. Målet var Nice og middelhavskysten, og av Angells notater kan det virke som om formålet først og fremst var å «bringe ild og kraft i den slappe vilje».
Angell hadde gjort unna Krigsskolen og den militære høyskolen, og veien inn i Generalstaben lå åpen. Men så hadde han brått blitt rammet av voldsom tvil om fremtiden.
– Det fremsto som en botsøvelse. Selv i vår tid, på en moderne, godt dempet offroad‑ sykkel, vil en sykkeltur til Middelhavet være en prestasjon. På velosiped var det galskap, skriver forfatter og historiker Roy Andersen i «Henrik Angell – en nordmann på tvers», som ble utgitt i 2000.
Ifølge dagboken sluttet Angell å telle fall etter det femte, lenge før han kom til Ås, men balansen ble stadig bedre. Snart fløy han forbi «heste, hunde, kjærringer og unger», bare avbrutt av et og annet uhell når han prøvde å kjekke seg for de vakre damene han kunne skimte i vinduene. November gikk med motvind gjennom Danmark og utskjelling gjennom Preussen. I Sveits og Nord-Italia lå det snø og is «i rikelige mængder, og ski og skøyter ville vært et mer praktisk og passende befordringsmiddel», bemerket han.
– Det må ha vært den første velosipedkryssing av Alpene vinterstid, skriver Roy Andersen.
Nansens nei
Angell tilbrakte vinteren i varme strøk, og seilte også en tur over Middelhavet til Alger, før han syklet hjemover igjen, via Paris og England. Da han, kanskje en smule øm i bakenden, gikk i land på kaia i Bergen etter ni måneder på tur, ble han møtt av nyheten om at Fridtjof Nansen ville krysse Grønland på ski. Avisens skrev at han ville ha med seg landets beste skiløpere, og ubeskjedent nok tenkte Angell med en gang på seg selv.
– Å følge med på en slik ekspedisjon har vært min kjæreste tanke i lang tid. Kan De ha meg i velvillig erindring, skrev Angell til sin rival fra Hardangervidda.
Sett fra utsiden virket Angell som et logisk valg. Skituren fra Odda til Kongsberg hadde vist hva han var god for. Så mange bedre fantes ikke; det var fremdeles få som drev aktivt med skiløping. Hemmestveit-brødrene fra Morgedal, som dominerte de første Husebyrennene, hadde dratt til USA.
Angell dugde, og ville så visst ikke bli noen hindring, forsikret han i rekken av brev. Og skulle han ta feil og «bli en maroder på veien», ville han ta konsekvensen av det.
– Jeg gir Dem tillatelse til å gjøre ende på meg ved første tegn. Jeg har en soldats disiplin. Jeg tilbyr Dem og mitt land med glede mitt liv, skrev Henrik Angell.
Men jo mer Angell tok i, dess mer strittet Nansen imot. Han plukket ut fire mann, og til slutt sto det mellom to offiserer, Angell og Oluf Dietrichson, om den siste plassen. Angell foreslo kappløp, men Nansen tok med seg Dietrichson på det som viste seg å bli en banebrytende ekspedisjon, både for norsk polarhistorie og skisporten.
Nansen ble selvsagt verdenskjent, men også Angell ble i sin levetid det vi i dag ville kalt en megakjendis her til lands.
Norge rundt med lysbilder
– Min kjære Henrik er så kjent, nær sagt over hele landet, at det er nok å sette Kaptein Angell, Christiania på konvolutten, så kommer brevet frem, skrøt konen Gerda, i et brev til en kusine en gang rundt århundreskiftet.
Den første tiden etter avslaget fra Nansen var det lite som pekte i den retning. Angell tegnet kart og gikk opp landegrenser. Men så, i 1893, søkte han permisjon fra Generalstaben, og dro ut på enda en ekspedisjon av det særegne slaget. Ikke med velosiped denne gangen, men på ski – gjennom Montenegro.
Turen gjorde at landet ganske sikkert er det eneste der Angell er mer berømt enn Nansen (se egen rammesak). Han lyktes dessuten med å selge titusenvis av eksemplarer her hjemme av boken han skrev, og samle fulle hus under en foredragsturné etterpå. Aldri har norske bygdefolk hatt så mye kunnskap om Montenegro som på 1890-tallet.
Angell brukte foredragene til å tale varmt om hjertesakene sine; et sterkt forsvar og skiløping. Han snakket med humor og entusiasme, og hadde et ekstra triks som lokket folk til lokalene: Lysbilder.
– Folk som aldri hadde brydd seg om det, tok til å øve seg på ski, sto det i møteboken til Sogndal skilag, som ble opprettet etter et slikt foredrag.
Krigerobersten
Angell fikk ord på seg å være krigersk. Offiserskollegaene sa, bare halvt på spøk, at Angell var den eneste i Norge som ble skuffet over at unionsoppløsningen i 1905 fikk et fredelig utfall.
I en av sine mange bøker tok han også til orde for at Norge burde ta tilbake gamle territorier. Han nevnte konkret Grønland, Island, Færøyene – og Bohuslän. Det var ikke mer kontroversielt enn at han i 1911 ble utnevnt som første sjef for det nye infanteriregimentet på Møre, med base på Setnesmoen. Senere tok han over regimentet Smaalenene.
Men Angell klarte ikke å slå seg til ro. Det var som om noe vesentlig manglet: Selve slagmarken. I 1912 søkte han permisjon for å dra til Balkan da det brøt ut krig. Angell reiste i en litt uklar rolle som krigskorrespondent og kongelig kurér.
– Han måtte av sted, enda det var midt i konfirmasjonen, skrev konen.
Inntrykkene derfra ble samlet i boken «Når et lite land kjemper for livet», og Angell spådde ganske riktig at «snart kommer storkrigen som skal sette nye farger på Europas kart».
Fremmedlegionær
Storkrigen kom, men den kom ikke til Norge og Angell. Dermed måtte Angell komme til krigen.
Våren 1918 fikk han endelig mast seg til permisjon for å innta en slags observatørrolle hos franskmennene ved skyttergravsfronten i Verdun.
Og Angell observerte.
– Vi rotet oss frem i mudderet. Det luktet vondt av lik. En blodpøl i snøen tydet på noe sørgelig. Det var løytnanten. 20 år? 22? Litt blod i munnvikene. Granatsplinter i brystet og magen. Han var ferdig. Hans siste ord var «mor».
På turen tilbake til Paris raste husene rundt ham «som korthus» under et tysk luftangrep.
Angell hadde sett nok. Dette ville han ha mer av. Han telegraferte hjem og informerte om at han søkte avskjed fra sin stilling som oberst i den norske hæren. I stedet hadde han vervet seg i den franske fremmedlegionen.
Han var 57 år gammel.
Skrev avskjedsbrev
– Det vakte betydelig oppsikt, og det var ikke bare blide ord han fikk høre, skrev Bergens Tidende og nevnte selv et par av dem: Fanatisk og overspent. Til og med familien hans måtte innrømme at «det var et vanvittig skritt å ta, å gå inn et fremmed, krigførende lands armé mens han ennå er offiser i et nøytralt land», slik datteren skrev.
Angell avfeide de som antydet at han var glad i krig.
– Tvert imot. Krig er forferdelig, men ofte uunngåelig. Det er ens plikt å gå mot urett med knyttet neve, sa Angell. Han sendte et avskjedsbrev til familien fra Paris.
– Man må prise seg lykkelig om man faller for en rettferdig sak, skrev eks-obersten.
Dø med skiene på
Angell var av fransk avstamming på morssiden, og når man ikke kunne falle for fedrelandet, var fransk jord et godt alternativ.
Drømmen om heltedøden møtte imidlertid hindringer.
Angell hadde oversett det faktum at han hadde passert aldersgrensen for offiserer i stridende avdelinger. Han var for gammel til å dø i skyttergravene.
Redningen ble en helt ny front som hadde åpnet seg i nord, etter at Lenin og Trotskij hadde sluttet fred med tyskerne i kjølvannet av den russiske revolusjonen. En alliert styrke ble sendt for å hindre at krigsutstyr og depoter havnet i tyske hender. Angell fikk høre at det var behov for soldater som kunne gå på ski – og til sist fikk han sin krig.
Han kom frem til Arkhangelsk-fronten i november 1918 etter at 1. verdenskrig var over og det ikke lenger var noen forhatte tyskere å kjempe mot. Heldigvis for Angell gikk de allierte som var på plass inn i borgerkrigen i stedet, på hvitegardistenes side. Nordmannens skiløperkompani utførte oppdrag og patruljer bak fiendens linjer, og Angell var aldri sen om å melde seg frivillig til de dristigste.
Han støtte rett som det var på bolsjeviker. De skjøt. Kulene suste rundt den grå snurrebarten. Han stupte inn i skogen igjen og forsvant, raskt og lett henover den hvite snømarken. Kanskje knitret det under skiene.
Teppefall
Angell vendte hjem fra krigen med krigskors og utmerkelser, men nesten uten tær og fingre. De fleste måtte skjæres vekk etter det som ble hans siste patrulje i snøstorm og 35 minusgrader.
Det er grunn til å anta at påkjenningene medvirket til at han døde allerede i 1922, bare 60 år gammel. Hvordan krigeren Henrik Angell ville reagert på at Fridtjof Nansen senere det året ble tildelt Nobels fredspris for fredsskapende og humanitært arbeid, fikk man aldri vite.
To år senere, i 1924, ble statuen av Angell avduket i Holmenkollen. Litt nedi åsen, der den fortsatt står. Det er lett å gå seg vill i historien hans, blant velosipeder og skyttergraver, men statuen ble plassert der på grunn av Angells betydning for utbredelsen og utviklingen av norsk skisport.
Han står der fordi han i årevis dro Norge rundt med lysbildene sine, og fordi han overalt fikk folk som aldri hadde brydd seg om ski, til å springe rett hjem og øve seg i den edle skiløperkunst.
Denne saken ble første gang publisert 03/05 2024.
