64 mann dro ut for å finne Nordvestpassasjen. Kun tre kom tilbake

Likene ligger strødd ut over isen sørvest i Hudson Bay tidlig juni 1620. Menn som ikke har blitt begravd og et femtitalls enkle trekors er tause vitner til at isen og snøen ikke har tenkt å slippe våren og sommeren til med det første, eller dens danske «gjester» fri.

Da skipene «Enhjørningen» og «Lamprenen» forlot København ett år tidligere, var det med 64 mann om bord. Nå er kun noen få i live. Kapteinen, Jens Munk, anstrenger seg til det ytterste for å skrive ned sine siste ord: Et ønske om en kristen grav.

Alt håp er ute.

Jens Munk ble født på gården Barbu i Arendal i 1579. Livet til Jens startet i luksus og skulle bli usedvanlig innholdsrikt for sin tid. Hans far, lensherren Erik Munk, hadde blitt rikelig belønnet for sin innsats for danskekongen Fredrik II, blant annet under den nordiske sjuårskrigen (1563). Blant annet styrte Erik Munk over Nedenes len, et område som omtrent tilsvarer tidligere Aust-Agder fylke.

Bondehateren

Kritikk mot lensherren, Erik Munk, var ikke mangelvare. Lokale bønder hadde framsatt alvorlige beskyldninger, som omfattet alt fra ulovlig flytting av eiendomsgrenser til trakassering og vold. Hva som til slutt felte Erik Munk er ikke godt å si, men alle klagene kom på toppen av at Erik Munk bodde sammen med, og hadde barn med, en ugift kvinne.

Den danske adelen så heller ikke blidt på at en borgerlig, ufri mann, ble tildelt både tittel og «herredømme» over store og viktige deler av Sør-Norge. Erik Munk hadde skaffet seg mange fiender. Likevel kan det være rot i regnskap­ene – eller direkte underslag – som felte Erik Munk.

Fra luksus til fattigdom

Jens Munk fikk sju gode år på lensherrens gård før faren blir ført til Danmark og fengslet, noe som gjør at familien blir ribbet for både gods, gull og ære. Tilbake satt den ugifte og ikke-adelige tobarnsmoren Anna. Hun tar med seg barna Nils og Jens og flytter til Fredrikstad.

Trass trange kår, må moren likevel ha hatt ambisjoner for sønnene. Jens får to års skolegang i Fredrikstad, og sendes som niåring til sin faster i Aalborg. Der får han ytterligere tre år med skole, noe som gjør Jens mer skolert enn gutter flest av hans stand på den tid.

Etter fem års skole var Jens klar for å tjene til livets opphold. Som for mange andre, var det havet som ble yrkesveien. Historien forteller at Jens først dro en tur hjem til Norge. I Norge mønstrer han på et frisisk skip. Det tar han via England til Portugal. Der kommer han i kontakt med kjøpmannen Duarte Dias Henriques. Sammen med fetteren, Miguel Dias de Santiago, var de på vei til å bli svært velholdne handelsmenn. De var involvert i den lukrative trekanthandelen mellom Europa, Afrika og Amerika – slaver, sukker og tobakk gikk i skytteltrafikk over Atlanteren.

Jens Munk fikk trolig opplæring i handel av fetterne, for etter et års tid i Portugal skal Jens til Miguel Dias i Brasil. Kortversjonen av det som skjer nå inkluderer overfall av pirater og en strabasiøs tur gjennom jungelen bare for å oppdage at Miguel Dias har dratt til Europa. I et års tid livnærer Jens seg som læring hos en skomaker og senere hos en maler, før Miguel dukker opp og tar dansk-norsken under sine vinger.

Oppholdet i Brasil ender brått. To nederlandske skip er i ferd med å bli tatt i arrest av lokale, spanske myndigheter. Miguel har sympati med hollenderne og Jens blir sendt svømmende ut for å advare dem. De hollandske skipene kaster umiddelbart loss – med Jens om bord. Han får tilbud om å jobbe for dem, men han ønsker å dra hjem til København. Faren er død og det finnes ingen arv å snakke om.

København er en by i vekst og Jens jobber for andre som driver handel, og han er mer på havet enn på land. Turene går sørover helt til Spania, men også nord og øst, som til Narva i Finskebukta på grensen til Russland.

Fra 1605 tyder ting på at han hadde nok penger til å starte sin egen virksomhet. Samtidig med dette øker interessen for de arktiske områdene.

Nordøstpassasjen

I 1609 skal Jens Munk og partneren Jens Hvid ha gjennomført en tur nordøstover. Hvorvidt Jens jaktet på Nordøstpassasjen vites ikke, men Willem Barents hadde i 1594 kommet så langt som til Novaja Semlja, men måtte snu rett før han nådde nordspissen av dobbeltøya. Ekspedisjonens andre skip skal ha nådd inn i Karahavet.

I levnetsbeskrivelsen av Jens Munk finnes det en grundig beskrivelse av toktet. De passerer forbi Vardøhus og de to kapteinene når Kaninneset øst for Kolahalvøya. Her skiller partnerne lag. Jens fortsetter østover og når øya Kolgujev 24. juni. Jens Munk noterer at de befinner seg på 69. breddegrad.

Mens Jens Hvid er noe mer forsiktig, satser Jens for høyt. Skuta hans blir tatt av isen, men på mirakuløst vis klarer de å ro og seile tilbake til Kaninneset i den vesle skipsbåten, der de blir gjenforent med Jens Hvid. Jens har satset alt – og tapt. Han står igjen på bar bakke.

I kongens tjeneste

Den dramatiske ferden må ha vekket kongens interesse, for året etter får Jens Munk ansettelse som kongelig kaptein. Nå skal han lede en kongelig ekspedisjon til Novaja Semlja.

Nå følger noen hektisk år, med deltagelse i Kalmarkrigen og sjørøverjakt utenfor kysten av Nord-Norge, der Jens bidrar sterkt i å fange den beryktede sjørøveren Jan Mendoza. Følget kommer hjem til København med flere beslaglagte båter og ikke mindre enn åtte kister sølv og en kiste med gull, som skulle være så tung at ti mann måtte til for å bære den. Sannhetsgehaltet i den historien kan sikkert diskuteres, men toktet må ha vært innbringende for Jens Munk, for nå hadde han igjen penger til å kjøpe et nytt skip.

Det var flere som ønsket en annen, raskere og tryggere, vei til Østen enn via Kapp det gode håp. Kongen hadde åpenbart ikke gitt opp håpet om å finne en nordligrute til Østen. Til det trenger han en modig og erfaren sjøkaptein. Jens Munk må ha framstått som et godt valg.

Det finnes få kilder om reisen, annet enn at den har funnet sted. Alt bygger på notatene til Jens Munk. Skipene som skal brukes på reisen er «Enhjørningen», et mindre orlogsskip, og den mindre jakten «Lamprenen». Jens munk er nå en respektabel borger, med eiendom, hustru og fire barn.

Søndag 9. mai 1619 legger de ut fra København – to skip og 64 mann. Turen skal bli dramatisk med dødsfall, storm og feilnavigering. Den engelske styrmannen, William Gordon, tror hele tre ganger at de befinner seg i Hudsonbukta. Det koster ekspedisjonen dyrebar tid.

Tidlig i september når de omsider Hudsonbukta. I noen dager er skipene fra hverandre, og da Lamprenen omsider dukker opp, er flere av mennene skrale. Det er kanskje her Jens Munk første gang oppdager at friske bær hjelper mot skjørbuk. De syke mennene ble satt i land, de fyrte bål og her fant de multer, stikkelsbær, tyttebær og krekling.

Overvintring

Jens Munk og mannskapet forsto raskt at de måtte overvintre. De befant seg nå ved vestbredden av Hudsonbukta ved munningen av det som i dag heter Churchillelva. Det ble satt i gang et stort arbeid med å beskytte båtene mot drivis. Munk kalte landet for Nova Dania, nye Danmark.

Skjørbuk var sjømannens store skrekk. 21. november døde en båtsmann som hadde ligget lenge syk. 12. desember er det barteskjæreren som må i graven.

Kapteinen skriver at de syke fikk «blodgang» cirka tre uker før de døde. Trolig mener han blodig diaré. Hva de visste om skjørbuk vites ikke, men det kan tenkes at de så en sammenheng mellom hva de spiste og sykdommen. I notatene til Jens står det beskrevet hvordan de kokte suppe av fem ryper til de syke. Det står også at han plukket tyttebær – og som nevnt er både multer, stikkelsbær og krekling nevnt. Det var uansett ikke nok. Den siste de klarer å gravlegge var 12. mai, deretter ble likene kastet over bord eller liggende på dekk.

Våren kommer brått

– På disse breddegrader kommer våren alltid fort. Ordene skal ha tilhørt førstestyrmann William Gordon.

Noen få dager etter at Jens Munk har skrevet ned sitt ønske om en kristen grav, blir førstestyrmannens ord en realitet. Isen sprekker opp og de første stripene med blått vann kommer til syn. Kapteinens største frykt er likevel blitt en realitet: Bortsett fra en annen som så vidt er i live, er han alene igjen på «Enhjørningen». Han er kaptein over en besetning av gjenferd.

Fire dager senere er Jens Munk fortsatt i live. Lukten av de døde er uutholdelig, og han beveger seg ut på dekk den 8. juni. Der tilbringer han natten og, som han skriver i dagboken; «Holder varmen ved hjelp av de dødes klær.»

På den siste turen i land, den 21. mai, hadde Jens Munk hatt med seg tre menn. To av dem var for svake til å klatre tilbake om bord på skipet, så de hadde søkt tilhold på land – og overlevd. Sammen søker de tilflukt under en busk, der de gjør opp ild om dagen og kryper rundt på alle fire og graver opp planterøtter som de kan suge på. Planterøttene virker. Sakte, men sikkert gjenvinner mennene krefter nok til å stå på beina. De får fanget fisk og etter hvert skutt fugl. Med nye krefter tok også planen om en hjemreise form.

«Enhjørningen» var for stor. Det var så vidt de kunne håndtere «Lamprenen». Tidlig is i Hudsonstredet var bare en av utfordringene de sto ovenfor. To båter fulle av råtnende lik var en annen. 16. juli 1620 setter de omsider kursen hjemover.

Det må ha vært en kraftanstrengelse av de sjeldne, og sjømannskap av stort format, som til slutt førte de tre slitne mennene gjennom storm, is og uvær hele veien fra Hudsonbukta til de den 20. september får norskekysten i sikte. Lamprenen er knapt seilbar. I det som trolig er Førdefjorden, får de truet en lokal bonde til å ta dem i land og føre dem til den lokale fogden, en dansk adelsmann ved navn Peder Due.

Det må ha vært et underlig følge. Tre sjømenn herjet av matmangel, skjørbuk og tre måneders seilas – og en livredd bonde. De får hjertelig oppvartning og «Lamprenen» blir seilt til Bergen.

Mer motgang

Motgangen er imidlertid ikke helt over for Jens. En av de nye sjømennene Jens hyrer i Bergen går hen og dreper en person. Jens står til ansvar for mennene, så både båt og kaptein blir satt i arrest. Hvor lang tid det tar vites ikke, men alt fra noen uker til flere måneder kan ha gått før slottsherren i Bergen får uttrykkelig ordre fra kongen om å slippe Jens fri.

Les mer om Jens Munk

Hovedkildene til denne artikkelen er bøkene «Jens Munk» av Thorkild Hansen og «Jens Munk – Jakten på Nordvestpassasjen» av Irene A. Ellefsen. Begge bøken er svært leseverdige. Boken til Thorkild Hansen var den som fikk Jens Munk fram i lyset igjen. Boken er svært velskrevet og er nesten som en roman, som gjør det til svært underholdende lesning. Boken til Ellefsen rydder opp i flere misforståelser og feil og skiller tydelig på hva som er fakta og hva som er fiksjon. Begge bøker anbefales til alle som vil høre mer om det fargerike livet til Jens Munk.

Kongen kan ikke ha vurdert toktet som mislykket, til tross for at Jens Munk kommer tomhendt hjem, for året etter legges det konkrete planer for en ny ekspedisjon der Jens skal delta. Denne gangen er det ikke jakten på Nordvestpassasjen som er målet, men å «kappe land». Kongen vil ha en koloni i Nord-Amerika, men noen ekspedisjon blir aldri realisert.

Vi vet også at Jens en stund er syk etter hjemkomsten. Det kommer også for en dag at kona har begått ekteskapsbrudd – og Jens ber kongen om skilsmisse, noe han innvilges. Barna har heller ikke fått den skolegangen Jens var lovet før han la ut på ekspedisjonen til Nordvestpassasjen.

Jens Munk fortsatte i kongens tjeneste og deltok i kriger og konflikter etter ekspedisjonen til Hudson Bay. Han giftet seg også på nytt, men ble syk og døde i juni 1628, 49 år gammel.

Det skulle gå 300 år før en ny nordmann forsøkte, og fant, veien gjennom Nordvestpassasjen – nemlig Roald Amundsen i 1903 med Gjøa.

PODKAST: Hør historien om Jens Munk i Podkasten Villmarksliv