Norges trassigste fange
Ludvig valgte fengsel i stedet for å bli tatt bilde av – så skjedde dette
For Ludvig Larsen Moe var det snakk om prinsipper: Han skulle ikke tas bilde av til Kristiania politikammer sitt forbryteralbum, dermed basta! Norges trassigste fengselsfugl valgte halvannet år ekstra bak murene fremfor å samarbeide.
Da Ludvig Larsen «Potetbror» Moe skulle ta sitt fangefoto på Akershus landsfengsel i 1906, trengte man åtte fengselsbetjenter: Med fangen presset ned i stolen av håndfaste betjenter, og med et fast grep rundt halsen, ble til sist bildet tatt. Men ingen kunne besørge de estetiske kvaliteter.
Fotoseansen var klimakset i en lang og fastlåst stillingskrig.
Fra enkle kår
Ludvig Larsen Moe ble født 11. oktober 1859 på gården Nyborg i Aurskog-Høland. Foreldrene Lars Bergersen og Inger Marie Olsdatter var ikke gift, så lille Ludvig var det som på den tiden ble kalt en lausunge. Hans tidlige barndom er ubeskrevet. Det eneste man vet, er at han og en eldre søster begge ble satt bort til en fosterfamilie da de var små.
Til tross for en skjev start på livet, klarte lille Ludvig seg bra på skolen. I en karakterbok fra barneårene ble han gitt gode skussmål:
− Han staar som en af de aller flinkeste og bedste baade hvad kunnskaber, evner, flid og forhold angaar.»
Uorden i torvhandel
Etter konfirmasjonen i 1874 dro Ludvig til Kristiania. Her tok han på seg ulike jobber, og endte i 1880 opp som flyttebud på torvet. Kanskje var det her han fikk tilnavnet «Potetbror». Ludvig havnet stadig i trøbbel, og etter hvert begynte han å pådra seg bøter for «uorden i torvhandel.»
I starten var bøtene små, men Ludvig var kanskje ikke like lærenem som han hadde vært i yngre år. Konfrontasjonene hans med øvrighet og storsamfunn ble stadig hyppigere. Bøtene gikk over i arrestasjoner, og til sist hadde Ludvig havnet i en sirkel av tyveri og vinningskriminalitet.
Signalering, det vil si foto, fingeravtrykk og signalementsregistrering av kriminelle har felt mange forbrytere. De siste tiårene har også DNA kommet til.
Hans Petter Gauksrud jobber i Sør-Øst politidistrikt og er Norges mest erfarne signaleringsoperatør. Ifølge KRIPOS har ingen signalert flere kriminelle enn ham. Gauksrud forteller at mange alvorlige kriminalsaker har blitt løst på bakgrunn av bagatellmessige forhold, med hjelp av signalering.
− Vi hadde én som ble tatt for naskeri. Patruljen kom inn med ham etter at han hadde stjålet en salamipakke. Jeg signalerte ham og tok DNA. Senere fikk jeg en e-post fra et annet politidistrikt om at saken med salamipakken hadde gitt treff i to overfallsvoldtekter, forteller Gauksrud.
− I et annet tilfelle tok vi en asylsøker for naskeri, og jeg signalerte ham. DNA-profilen hans slo senere inn på et voldtektsforsøk. Da hadde han allerede blitt overført til Tyskland. Han ble hentet tilbake til Norge, og dømt.
Også Gauksrud har opplevd uvillige fotomodeller når det er snakk om signaleringsfoto.
− Én gang måtte jeg presse en fyr nedi stolen. Etterpå kunne du se hele hånda mi oppå hodet hans. Det bildet ble ikke godkjent.
Gauksrud forteller at domstolen av og til innvilger signalering med tvang mot de vrangeste tilfellene. Det siste tilfellet dreide seg om en kriminell som hadde motsatt seg forbryterportrettet tatt i over tre år.
− Da sendte jeg beskjed til ham at nå ville det bli tatt med tvang, om han ikke føyde seg. Han kontaktet meg, og kommer nå på mandag.
Problemer med autoriteter
Ludvig Larsen Moe hadde et anstrengt forhold til autoriteter og samfunnet i sin alminnelighet. Han hadde ingen moralske skrupler med tyveri, og mente at rike mennesker fint tålte å miste noen eiendeler.
Med et slikt syn ble veien kort til Akershus landsfengsel, der Ludvig hadde flere opphold.
I fengselet fortsatte Ludvig sin protest mot samfunnet og mot autoriteter.
Han ble kjent som en vanskelig innsatt som lagde trøbbel der han kunne. Han forkynte overfor sine medinnsatte at de måtte stjele så mye de klarte når de kom ut igjen. For slik kunne de bidra til å destabilisere samfunnet.
Overfor fengselsmyndighetene klaget han uavbrutt på fangenes manglende rettigheter, krevde at de måtte få lese aviser i fengselet, og påpekte hvordan manglende arbeid til de innsatte tvang dem ut i ny kriminalitet. Han vant ingen popularitetskonkurranse hos betjentene, men igjen oppnådde han en viss respekt fra lærerhold.
− Han er en av de interessanteste personer jeg har truffet i fængselet. Ualmindelig begavet i enhver henseende, har mange interesser, ogsaa aandelige, skjønt disse vistnok indtager en underordnet plads, uttalte lærer Mathisen på Akershus landsfengsel om Ludvig Larsen Moe.
Tilbud løslatelse
I Akershus landsfengsel var det obligatorisk å ta fangefoto av de innsatte. Bildet havnet i et «forbryteralbum», et hypermoderne register politiet senere kunne bruke til å identifisere mistenkte gjerningsmenn.
Ludvig nektet å la storsamfunn og øvrighet diktere og registrere ham. Han nektet å la seg fotografere. Det hele utviklet seg til en stillingskrig mellom Ludvig og fengselsmyndighetene, som hadde fått jobben med å ta bildet.
Da han i 1904 kunne løslates på prøve, øynet fengselsmyndighetene en mulighet: Ludvig ble tilbudt prøveløslatelse hele 18 måneder før dommen var ferdig sonet. Den eneste betingelsen var at han først måtte la seg fotografere til forbryteralbumet. Ludvig nektet, han valgte heller halvannet år til bak murene.
Fotografert med tvang
I 1906 var dommen omsider ferdig sonet, og Ludvig var klar for retur til det fri. Fengselsdirektøren hadde likevel en siste, liten hilsen til den vrangvillige oppvigleren Ludvig Larsen Moe. For fortsatt manglet hans portrett i forbryteralbumet.
Åtte fengselsbetjenter måtte til for å ta bildet.
Ludvig ble tvunget ned på en stol, og på det ikoniske bildet kan man se en kraftig betjent-hånd holde halsen hans i et fast grep. Fjeset er vendt mot kameraet og armene hans er låst bak stolen. Det var ikke lenger noen vei utenom, Ludvigs fangeportrett ble en realitet.
Tre fengselsbetjenter ble også med på bildet, siden Ludvig måtte holdes fast som i en skrustikke for ikke å stikke av.
Én ting klarte ikke fengselsbetjentene å holde fast, nemlig fjeset hans. Ludvig kjempet for sin prinsippsak til siste slutt. Til sist hadde han bare ansiktsmusklene igjen å slåss med. På bildet kan man se at de kjempet godt.
Aldri inn i folden
Ludvig Larsen «Potetbror» Moe ble aldri en del av det etablerte, lovlydige samfunnet han foraktet så dypt. Han fortsatte sin kriminelle løpebane, og ble jevnlig arrestert av politiet. Slik fortsatte det til Ludvig døde av lungebetennelse i Oslo 5. april 1932. Han ble 72 år gammel.
Denne saken ble første gang publisert 14/04 2024, og sist oppdatert 10/10 2024.
