I KRIG I AFGHANISTAN
Dagslyset røpte hvor nær døden de norske marinejegerne hadde vært
Norsk spesialsoldat åpner opp om kampene i Afghanistan.
Møtet med de døde kroppene på Rikshospitalets obduksjonssal i Oslo hadde vært ment som en slags forberedelse. Men hva kan egentlig forberede unge menn fra beskyttede norske nabolag på møter med en fiende som kom til å anse nordmennene som inntrengere som skal drepes?
Den unge mannen fra Tau i Ryfylke var mye nærmere et svar på spørsmålet enn han ante, denne natten i Helmand-provinsen i Afghanistan, senhøsten 2005.
Natten var mørk og tung. 24 år gamle Kenneth Bjerkelund var på sitt første krigsoppdrag. Han og resten av marinejegerpatruljen hadde slått leir i fiendens terreng. Bjerkelund satt på vakt i tårnet på ett av patruljekjøretøyene.
Gjennom nattkikkerten lot han blikket sveipe over landskapet − uten å få øye på fienden som nærmet seg for å angripe den norske marinejegerpatruljen. Ytterligere noen sekunder gjensto før han skulle få sitt første møte med krigens virkelighet etter tre knallharde år med utvelgelse, testing, trening og utdannelse for å bli operatør i Marinejegerkommandoen.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – så fikk han sjokkbeskjeden
Podkast: Krigerne
Hør podkasten Mine Historier, med episoden Krigerne her. Erik Hattrem intervjuer Kenneth Bjerkelund.
Forberedt i mange år
Et høyt drønn. Noen ropte «Allahu Akbar». Massiv ild dundret mot Bjerkelunds marinejeger-kollegaer som lå på en høyde like ved. Nordmennene som ble beskutt svarte med ild fra en tung mitraljøse på taket av én av sine biler. Sporlysammunisjonen skar gjennom nattemørket og slo ned i den afghanske jorden der fienden etter alt å dømme befant seg.
– Nå skjedde det. Det jeg hadde trent for og forberedt meg på i flere år, og som jeg hadde gjennomgått i hodet hundrevis av ganger i håp om å kunne forberede meg på hvordan det ville bli: å være mål for et annet menneskes ønske om å ta livet av deg, forteller Bjerkelund i boken «Marinejeger».
Veien til strid
For å greie belastningene og takle de psykiske påkjenningene − ikke bare et opptak, men også utdanningen for å bli marinejeger krever, startet Bjerkelund egentrening i god tid.
En gjennomsnittlig treningsuke kunne bestå av seks styrketreningsøkter med utholdende styrke, to svømmeøkter på minimum 1000 meter, løpeturer i skogen med uniform og feltsko, minst én fem timers utmarsj i fjellet med full oppakning og intervalltrening med 25 kilo i sekken opp de bratteste motbakkene. Jevnlig la han ut på nattevandring med kart og kompass og gjennomførte jevnlige svømmeturer i havet med svømmeføtter.
Fem år etter krigsdebuten i Afghanistan ble Kenneth Bjerkelunds skvadronsjef Trond Bolle hedret med det første Krigskorset med sverd.
Bolle fikk aldri motta utmerkelsen selv. Offiseren ble drept av en veibombe i Afghanistan i 2010 under en operasjon i Faryab-provinsen.
Da Trond Bolle ble tildelt Krigskorset med sverd post mortem, var det første gang siden 2. verdenskrig at Norges høyest rangerte utmerkelse var gitt. Årsaken til at Krigskorset ble gjeninnført som utmerkelse i Norge, var denne fire måneder lange operasjonen i Helmand-provinsen i 2005.
Alt handlet om å flytte egne grenser.
Og å elske slitet.
En gang svømte han til en holme ved Karmøy i styrtregn og ble der hele natten uten mat, sovepose eller tørre klær. Kun med en svart søppelsekk tredd over hodet.
Blod og innvoller
Slik skulle kan lære seg opp til å tåle de fysiske påkjenningene, herde psyken slik at han forble skjerpet uansett forhold. Men hva om fienden lyktes med å såre eller skade noen av nordmennene i ly av nattemørket? Da var feltkirurgi eneste mulighet. Også det hadde de unge soldatene forberedt seg på − så langt det var mulig.
– Å se et dødt og ille tilredt menneske er grusomt, men ekstra traumatisk om man aldri har sett det før. For å bryte denne barrieren under kontrollerte omstendigheter var vi derfor med på obduksjon på Rikshospitalet. Gjennom krigskirurgikurset fikk vi også vår dose med blod og innvoller, riktig nok av dyr. Alt handlet om å fjerne usikkerhetsmomenter og å skape trygghet i jobben vi skulle gjøre.
Operatørene hadde gjort det som var mulig på å forberede seg på hva natten i Afghanistan kunne bringe. Nå var det første eksamen for Kenneth Bjerkelund, kastet inn i en intens strid med adrenalinrush gjennom kroppen mens han observerte to andre marinejegere i nabopatruljen storme opp av soveposene og ut i stillingene de hadde forberedt.
Krig i trusa
– Jeg brølte at de måtte ta over og dekke min sektor så jeg kunne konsentrere meg om dem som skjøt på nabopatruljen. Det var viktig å raskt vise styrke overfor motstanderne med dominerende ildkraft fra flere hold, så jeg dreide den tunge mitraljøsen mot høyre og åpnet ild mot der jeg så anslagene i bakken fra den andre bilen, forteller Kenneth Bjerkelund i boken.
Mens kampen mellom nordmenn og Taliban raste i natten, skjedde det flere ting som vippet overtaket til norsk side: Tårnskytteren som var på vakt i nabobilen til Bjerkelund besvarte den fiendtlige ilden lynkjapt. Det samme gjorde 40 mm granatskytteren, som hadde bråvåknet av et kuleregn over hodet og måtte rulle seg ut av soveposen og inn i den skuddsikre vesten. Han fikk på seg hjelmen, men ikke så mye mer, og gjøv løs på fienden i bare trusa.
– Han stupte lynraskt bak til døra på førersiden, hvor han hadde fått sveiset et feste for maskingevær, og åpnet ild. Etter hvert begynte også de andre patruljene å skyte mot angriperne, og det hele varte i et sted mellom fem og ti minutter.
Før det ble stille hadde de norske marinejegerne avfyrt 90 sprenggranater, 400 skudd med 12,7 mm mitraljøse og 600 skudd med 7,62 kaliber maskingevær, i tillegg til et ukjent antall skudd fra håndvåpnene.
Dagslyset neste morgen skinte på en avfyrt skulderholdt rakettdrevet granatkaster. Granaten fra denne må ha gått rett over hodene på nordmennene. Hadde granaten truffet bilen, ville neppe noen ha overlevd. Men ingen ble drept eller såret den natten.
Les også: (+) Den hemmelige historien som ga Trond André Bolle Krigskorset
Heltenatten
Skvadronsjef for avdelingen Bjerkelund tilhørte under oppdragene i Afghanistan i 2005 og 2006 var Trond Bolle, en av Norges mest kjente spesialsoldater.
Én av operasjonene de var ute på bidro til å skape legenden om den dyktige krigeren og lederen Bolle.
Han ledet en patrulje inn i et dalføre hvor det blir bestemt at det sikreste og beste var å trekke seg ut igjen. På vei ut kom det inn etterretningsopplysninger om at en fjernstyrt veibombe mest sannsynlig var plassert ut langs kjøreruten. Bolle og ledelsen inne i koalisjons-basen besluttet at patruljen med sine kjøretøyer skulle kjøre av veien og over i et uttørket elveleie.
– Slike elveleier, eller wadier som de blir kalt i Afghanistan, var ikke trygge veivalg. Vi kunne kjøre oss fast, punktere eller verre – miste kjøretøy i en overraskende flom. Noe som hadde skjedd med avdelingen under en tidligere opphold, forteller Bjerkelund.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Lokaliserte posisjonen
Det tørre elveleiet snirklet seg nedover dalen. Det steinete terrenget fikk det til å riste i tårnet på kjøretøyet Bjerkelund satt i. Bjerkelunds mitraljøse var låst i hans egen konstruksjon med solide jekkestropper. Ideen bak konstruksjonen var sikre bedre bevegelighet.
For det var umulig å vite fra hvilket hold et bakholdsangrepet ville komme fra, og ved å feste mitraljøsen slik kunne Bjerkelund være mer mobil med et mindre maskingevær.
– Planen var å tømme de 200 skuddene i maskingeværet umiddelbart, slippe dette ned i vogna og gå over til 12,7 mm-mitraljøse. Da kunne vi dominere situasjonen med massiv ildkraft. Jeg var langt fra den sterkeste i skvadronen, og normalt sett var Minimi-maskingeværet et våpen jeg kunne holde parat i kanskje ti minutter. Denne ettermiddagen holdt jeg det i hendene i nesten fire timer.
Etter hvert greide nordmennene å lokalisere posisjonen i fjellsiden hvor Taliban fikk informasjonen om deres bevegelser ifra. Koalisjons-basen i Bagram ble kontaktet, og det ble bedt om lov til å angripe fienden på bakgrunn av dens intensjon om å angripe og drepe den norske enheten.
Fra Bagram og den norske ledelsen var språket tydelig:
– Sett i gang.
Granatild
– Jeg løste Carl Gustaven, den svenskproduserte rekylfrie kanonen, fra festet på siden av bilen og ga den og et par granater til skytteren. Han tok imot, satte sammen og armerte den på sekunder, plasserte seg nede i elveleiet, sjekket retningen med GPS-posisjonen og et tradisjonelt kompass, justerte siktebildet i henhold til høyden og sjekket at det var klart bak kanonen.
Så fyrte han av gårde en granat.
Det runget i fjellsiden i det granaten eksploderte i luften og sendte av gårde 850 små metallkuler i høy hastighet mot den skjulte fienden.
Så ble det dørgende stille.
Marinejegerne stanset helt opp og etablerte en 360 graders sikring ved fjellsiden. Selv om det var null aktivitet der granaten slo ned, kom det nå inn meldinger om at fienden omgrupperte seg. Mørket seg inn, sammen med tunge skyer og regn. I utgangspunktet var det en fordel for Kenneth Bjerkelund og hans operatørkolleger: Mørket gjorde de norske marinejegerne mindre synlige, samtidig som fiendens geriljasoldater kunne observeres med jegernes moderne nattoptikk.
Men noe var ikke som det skulle være.
– Idet jeg vippet ned nattoptikken jeg hadde festet på hjelmen, merket jeg at noe var galt. Det var bare skodde i linsa, og jeg så ikke én meter foran meg, forteller Bjerkelund i boken.
Les også: (+) Den fryktede Gestapo-sjefen ble truffet i hodet – det ble starten på blodbadet på Nesodden
Raske avgjørelser
Om det var sand virvlet opp av regnværet eller skodde, er uvisst. Bjerkelund så uansett ingenting og var i praksis like blindet som Taliban. Samtidig spraket det i radiosambandet: Talibansoldater var bekreftet mindre enn femti meter fra bilene.
Nattoptikken hadde aldri sviktet før, selv ikke i vått og kaldt vær på Vestlandet. Nå visste ingen hvor fienden var. Ved å kjøre videre i totalt blinde kunne de kjøre rett inn i et nytt bakhold. Og med motorene i gang var det større risiko for at fienden fant nordmennene, før de oppdaget fienden.
Kreative og raske avgjørelser var nødvendige. Både skvadronleder Bolle og Bjerkelund tenkte omtrent samtidig på å bruke det termiske kameraet. Kameraet kunne se gjennom tåken og skille varme menneskekropper fra det kjøligere terrenget rundt. En rask sveip av området avdekket at det ikke var noen soldater i umiddelbar nærhet.
Sammen med de norske marinejegerne var det også noen afghanske regjeringssoldater. Nå som skvadronen skulle kjøre videre langs elveleiet, var det absolutt ingen av afghanerne som ville være i front.
Et dårlig tegn.
Visste de noe marinejegerne ikke visste?
Eller hadde afghanerne lite erfaring med å jobbe i mørket?
Alene i front
Bolle hadde ikke tid til en debatt om man kunne stole på deres afghanske følge. Han pekte ut en patrulje som skulle ta føringen og finne en vei ut for resten. Uten å nøle kjørte de rolig opp i front og sendte ut en marinejeger til fots foran bilene i mørket for å vise vei.
– Slik kunne vi forhåpentlig identifiserte eventuelle nye veibomber. Nå var skodda og mørket så fullstendig at vi ikke så mer enn noen meter foran oss, og det var uforsvarlig å kjøre for fort.
Usikkerheten og nervetrykket var høyt hos marinejegeren som gikk i front for åtte tunge kjøretøy. Han var i konstant fare for fiendens kalasjnikov-ild eller veibomber. Først da stedet hvor sprengladningen muligens lå var passert, våget skvadronen å tro dette kunne gå bra.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – vraket ble en gullgruve
Utmanøvrerte Taliban
Tilbake på veien ble farten økt til det maksimale og kolonnen stoppet ikke før langt ute på ørkenslettene i fullt dagslys. Taliban var utmanøvrert på hjemmebane. Alle var i live takket være god etterretning, kombinert med beslutningene Trond Bolle i samråd med skvadronledelsen hadde tatt.
Måten Bolle fikk Bjerkelund og kameratene ut av et potensielt katastrofalt bakholdsangrep på denne ettermiddagen, kvelden og natten gjorde inntrykk.
– Da Bolle fikk Krigskorset med sverd, het det seg at Trond hadde «utvist tapperhet og særlig fremragende ledelse», skriver Bjerkelund.
Denne saken ble første gang publisert 02/10 2020, og sist oppdatert 20/08 2021.
