den første som fikk krigskorset etter andre verdenskrig:
Den hemmelige historien som ga Trond André Bolle Krigskorset
Den avdøde krigshelten Trond André Bolle var en mester i å lure fienden trill rundt. Hans skvadron beveget seg tilsynelatende fritt rundt og drev Taliban-toppene til vanvidd.
Lørdag 27. juni er det 10 år siden den norske marinejegeren Trond Andre Bolle ble drept på oppdrag i Afghanistan.
Dette er historien om hans heltemodige innsats i Afghanistan:
Allahu akbar! Gud er størst! Ropet kom fra et sted i nattemørket. Så braket det løs. Marinejegerne så munningsflammene mens prosjektilene suste forbi fra automatvåpnene til opprørerne.
Så kom den hvislende lyden av en rakettdrevet granat gjennom luften. Til alt hell bommet den og forsvant i nattemørket bak dem uten å eksplodere.
Liten gruppe
Like før nattemørket hadde lagt seg over Helmand-provinsen hadde marinejegerne slått leir på toppen av et høydedrag. De 30 spesialsoldatene hadde gruppert seg i seksmannspatruljer og spredd seg slik at de dannet et kringvern.
Det gikk bare sekunder før skytterne på bilene med 12,7 mm mitraljøser kom seg på plass og fyrte løs. Trolig var det bare en liten gruppe som angrep. Nå tømte de magasinene i kalasjnikovene og fyrte av flere granater, og det utviklet seg til en kort, men massiv ildgivning før opprørerne tok beina fatt og forvant ned bakken de var kommet.
– Er noen skadd, ville Trond Bolle vite. Ingen av de norske var truffet av kulene, men patruljen som lå nærmest angrepspunktet, hadde fått en skikkelig trøkk. Patruljebilen deres var skutt i stykker med utallige treff fra opprørernes prosjektiler, og mannskapene hadde fått kjent på dødsangsten. Marinejegerne var dratt ut på en to uker lang patrulje for å finne talibankrigere, og fått sin første nærkontakt allerede andre natten.
På egen hånd
Sjefen for marinejegernes Alfaskvadron bar et kakifarget merke på ermet til uniformsjakka under det norske flagget med påskriften D1: «Dragon 1».
Det var marinejegeren og den tidligere etterretningsoffiseren Trond André Bolles kallesignal. Som sjef for 30 «drager», skulle han oppsøke de mest avsidesliggende områdene i urolige Helmand på steder ingen vestlige soldater hadde vært.
Året var 2005. De norske marinejegerne opererte på egen hånd, men var underlagt den amerikanske spesialstyrkekommandoen i Afghanistan.
De skulle inn i landsbyene og snakke med de lokale lederne, skaffe informasjon og danne seg et bilde av fienden de sto overfor.
Terget Taliban
Som tidligere nestkommanderende for den hemmelige avdelingen E14 i Forsvarets etterretningstjeneste, forsto Bolle verdien av å snappe opp informasjon på grasrotplanet. Foruten marinejegerne, hadde han tatt med eksperter på å snappe opp etterretning i samtaler med landsbybefolkningene, foruten signaletterretning som kunne avlytte Talibans samband. Tolken var også håndplukket. En afghaner oppvokst i Norge som kjente kulturen godt i tillegg til å beherske norsk og pashto flytende.
Trefningen var bare en forsmak på det som ventet. Både under dette oppdraget og de påfølgende trefningene utover senhøsten, ble de norske marinejegerne et stadig større irritasjonsmoment for Taliban.
Les også: (+) Hun var krigstidens mest forhatte kvinne - og ble utsatt for både hevn og en grusom straff
Trond Bolle følte aldri redsel eller panikk. Han fant alltid noe gjenkjennbart i enhver situasjon som ga ham en form for trygghet.
I tillegg var han en kriger som ble høy på situasjonene han befant seg i.
Snart fikk talibanledelsen i Pakistan nok av de selvsikre nordmennene som beveget seg tilsynelatende fritt rundt på deres egen hjemmebane, og ordren gikk ut til den lokale kommandanten i Taliban om å ta dem for enhver pris.
Tatt i bakhold
Kondolanseprotokoll
Oberstløytnant Lars Lervik, fungerende norsk kontingentsjef i Afghanistan, signerer kondolanseprotokollen for de fire falne norske soldatene som ble drept av en veibombe 27 juni 2010.
Opplysningene er hentet fra boka «Krigshelten» (Gyldendal). Her gir for første gang journalistene og forfatterne Rolf Widerøe og Hans Petter Aass en detaljert beskrivelse av hendelsene som førte til at Trond Bolle som første nordmann etter krigen ble tildelt Krigskorset med sverd – Forsvarets høyeste utmerkelse for tapperhet i strid.
– Selv om han aldri nølte med å bruke våpen hvis det var påkrevd, var han ikke spesielt interessert i dem. Han var en kriger, men ikke opptatt av å fremstå som en militær, og mente selv at han ikke passet inn i Forsvaret, forteller Aass.
– Som etterretningsoffiser var det avvæpnende smilet hans viktigste våpen. Samtidig var han opptatt av å teste ut egne grenser allerede fra barndommen av, legger Rolf Widerøe til. Et typisk eksempel er da han fisket steinbit som ungdom. Etter hvert gikk det sport i å fange den med hendene.
Den samme fandenivoldskheten, og kreative tankeevnen, var avgjørende ved flere anledninger når de norske marinejegerne ble forsøkt lurt inn i bakhold i trange dalfører.
To dager etter den første trefningen, hadde kampskvadronen delt seg i to. Den ene halvparten under ledelse av Bolle hadde reist inn til en landsby for å snakke med den lokale khanen, mens den andre fortsatte opp gjennom et trangt pass med bratte fjellsider.
Les også: (+) Espen fikk krigskorset med sverd: Avvæpnet selvmordsbomber
Overhørte Taliban
Snart overhørte tolken de alarmerende meldingene på Talibans samband om at de var i ferd med å bygge opp et bakhold i passet, og nå var marinejegeroperatørene stengt inne.
Bolle og gruppen på 11 marinejegere måtte komme til unnsetning. Takket være sambandsetterretningen visste han at fienden lå oppover de bratte fjellsidene. Samtidig ville de la Bolles tropp komme seg gjennom passet uten å angripe for å lokke samtlige inn i en felle. På vei gjennom bakholdet skulle første og siste kjøretøy ødelegges for å hindre soldatene i å flykte.
Ute på sletten begynte Bolle å bevege skvadronen rundt omkring for å forvirre opprørerne mens de ventet på nattemørket for å forsøke å komme seg ut av fellen.
På sambandet hørte de diskusjonene Taliban hadde seg imellom om hvordan de ville drepe de norske spesialsoldatene, samtidig som de skulle kjempe til siste mann hvis nødvendig.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull
Senere snappet de også opp at det var blitt lagt ut flere fjernstyrte bomber i veien opp langs passet.
Bolles menn oppdaget etter hvert observasjonsposten hvor fienden fulgte dem med kikkerter. En salve med MK 19 granatkasteren på den ene bilen løste problemet. Våpenet er dødelig presist ut til halvannen kilometer. Hver granat ville drepe alt innenfor en radius på fem meter. Med en skuddtakt på fem granater i sekundet var observasjonsposten et lett mål.
Da mørket senket seg etter fem timer, satte marinejegerne kursen mot passet med nattbriller. Den fremste patruljeføreren hadde fått det farefulle oppdraget med å gå foran den første bilen for å lose dem ut av fellen. Etter ordre fra Bolle hadde bilene spredd seg utover. Først kjørte én bil fram og stanset. Deretter kjørte neste bil litt lenger fram lenger borte. Det forvirret fienden. Kom en bil, eller kom alle?
I nesten to timer foregikk katt og mus-spillet i passet som ble trangere jo lenger opp de kom.
Først da passet videt seg ut og marinejegerne var utenfor livsfare, forsøkte opprørerne å omgruppere uten å lykkes. Etter sju nervepirrende timer, var de igjen i sikkerhet.
Uteligger
Jo lenger nordover inn i det ukjente nordmennene kom, jo flere møter hadde de med fienden, noe som ga grunn til å gå lenger inn i området. Flere ganger i desember var Bolle og hans menn tilbake i fjellene nord i Baghrandalen. Opplysningene avdelingen hans kom med, var så interessante at amerikanerne nå ga dem flystøtte på lik linje med sine egne spesialstyrker. Konseptet han hadde utviklet gikk ut på å være rask og uforutsigbar, og i forkant på grunnlag av etterretningsinformasjonen.
Flere ganger havnet de for langt inn i bakhold, men ble reddet av Bolles kaldblodige taktikk som lurte talibansoldatene gang på gang.
Den nye forsvarssjefen, Sverre Diesen, bestemte at han ville feire julen sammen med soldatene i Afghanistan. Da han ankom Bagrambasen lille julaften 2005, møtte han Bolle for første gang. De satte seg på hver sin aluminiumskasse for å ta en prat.
Bolle så mer ut som en uteligger enn orlogskaptein med sitt lange skjegg og hår.
Uansett ble Diesen meget imponert over måten Bolle hadde loset skvadronen ut av alle bakholdsangrepene.
Veibombe
Det var ikke tvil om at han fremsto som idealet for hvordan en avdelingssjef skulle opptre i kamp. Selv om Bolles motivasjon ikke bunnet i et ønske om å få medaljer, fortalte Diesen at han ville bruke innsatsen til Bolle til å argumentere for å gjeninnføre Krigskorset for tapperhet i strid som ikke hadde blitt delt ut siden andre verdenskrig.
På grunn av politisk motbør mottok aldri Bolle utmerkelsen i live.
27. juni 2010 kjørte bilen hans på en veibombe på hans fjerde tur til Afghanistan. Bomben var så kraftig at den tok livet av alle de fire i kjøretøyet.
Først et halvt år senere ble Trond Bolle posthumt tildelt Krigskorset med sverd som den første etter krigen.
– Han burde ha fått det mens han levde, sier forfatter Rolf Widerøe.
– Flere ganger ledet han skvadronen inn i det ukjente. Selv om flere av oppdragene kunne endt i at samtlige omkom, kom alle uskadd fra det hver gang.
Denne saken ble første gang publisert 31/05 2019, og sist oppdatert 17/08 2021.
