Skogens konge
Da nordmannen så hvordan amerikanerne jobbet, ristet han på hodet: – Dette må vi vel kunne gjøre raskere?
En husmannssønn fra Gausdal måtte til for å revolusjonere skogbruket i Amerika.
Det var som folk hadde sagt, tenkte Simon Benson.
Visst var alt større i Amerika.
Og størst av alt var trærne.
I nordvest, i skogene ut mot Stillehavskysten, sto kjempene av douglasgran tett. Ryktene om disse endeløse, urørte skogene hadde lokket Simon Benson til Portland i Oregon i 1880. Han var ikke uvant med skog.
Men slikt som dette hadde han ikke sett hjemme i Gausdal. Trærne raget 60–70 meter i været, og stammene var gjerne så tykke at syv-åtte mannfolk måtte holde hender for å rekke hele veien rundt.
Like imponert var han ikke over selve tømmerdriften.
Tømmeret ble slept ut av skogen med oksespann.
– Dette må vi vel kunne gjøre raskere, sa Benson.
Kostbar frakt til byene og markedene som virkelig trengte trevarer, gjorde at mye av fortjenesten forsvant på veien.
– Dette må vi vel kunne gjøre billigere, sa Benson.
Nordmannens oppfinnelser skulle forandre alt, og lage gull av de grønne skogene.
Utvandrerne
Selv ble Simon Benson en raus dollarmillionær, og i dag, mer enn 100 år etter hans storhetstid, finner du igjen navnet hans over hele Portland og omegn. Men utgangspunktet for Benson var som for alle de 600 000 nordmennene som utvandret til Amerika på 1800-tallet:
To tomme never.
Egentlig het han Simen Bergersen og kom fra husmannsplassen Nystuen under gården Klæve i Gausdal. Der ble han født i 1851, men der hadde han ingen planer om å bli. Fattige kår i Norge? Da var mulighetenes land, Amerika, mer fristende.
Foreldrene Berger og Karen sparte opp til amerikabillett for eldstesønnen Jon, som reiste over i 1861. Etter seks år med tømmerhugst i Wisconsin hadde Jon utført oppdraget sitt. Han hadde tjent nok penger til at moren og faren og de seks andre barna kunne komme etter.
Simen var 16. Oppvakt og kvikk hadde han alltid vært. Arbeidsom også, og det var bra for ham. Da ble folkene rundt ham litt mer overbærende med de høytsvevende og ofte irriterende drømmene han bar på. Gutten snakket om store gårder og rikdom.
– Du og disse luftslottene dine, sa folk og ristet på hodet.
Optimisme var ikke daglig husmannskost. Mens mange utvandrere hadde et håp om å tjene penger, og så vende tilbake til Norge, var det annerledes med familien fra Gausdal.
Simen så seg aldri tilbake. Han lærte seg språket på tre måneder og amerikaniserte navnet til Simon Benson. Det første tiåret gikk unna med tømmerhugst om vinteren og jobb på sagbruket om sommeren. På fritiden kurtiserte han norskættede Esther. I 1876 giftet de seg og åpnet landhandel i Lynxville i Wisconsin. Butikken gikk bra, helt til den uforsikret brant ned tre år senere.
Igjen sto Benson med to tomme never.
Men i ryggsekken lå en øks. Han dro vestover for å hugge tømmer i Oregon.
– Han kom til riktig sted til riktig tid, skriver datteren Alice som på sine eldre dager ga ut bok om faren.
Maskinene inntar skogen
Riktig sted, ja. Riktig tid, ikke helt.
Fortsatt ventet noen år med motgang. Benson oppdaget riktignok at det gikk an å tjene gode penger på en skogeiendom, men Esther fikk tuberkulose. Simon flyttet familien, som nå også besto av en sønn og to døtre, nordover til høysletten i Washington, hvor det var få trær, men bedre klima for konas helse. Pengene han tjente, forsvant i legeregninger.
Da Esther døde i 1891, var Simon 40 år gammel og like fattig som da han kom til Amerika som tenåring. Han var, som en journalist mange år senere skulle si det, uteksaminert fra Harde slag-universitetet.
Men i årene før Esther ble syk, hadde han rukket å se mulighetene som lå i skogsdrift. Husmannsgutten satset nå alt han hadde − som rett nok ikke var særlig mye. Men heldigvis hadde han investorer som trodde på ham og lånte ham penger.
– En dag satte han seg ned over et stykke papir, og laget et regnestykke og en plan for hvordan han kunne bli en av de ledende skogbrukerne i Vest-Amerika, skriver datteren Alice.
Benson kjøpte seg et stykke skog ved Columbia River, grenseelven som skiller Oregon og Washington. Der sto gigantiske douglasgrantrær og ventet. Noen så svære at tømmeret i én enkelt stamme ville fylt ti norske lastebillass i dag.
Simon Benson visste selvsagt ikke hva en lastebil var. Men han skjønte at det gikk altfor tregt å dra tømmeret med okser, på gamlemåten. Oksene la dessuten beslag på mange arbeidere. Dyrene dro tømmeret på såkalte «skid roads». Disse besto av korte tømmerstokker lagt på skogbunnen. For at tømmeret skulle gli lettere, fantes det karer som hadde som eneste jobb å kline inn stokkene med fett. Andre svingte pisken over dyrene.
– Jeg trenger flere trær, ikke oksepassere og stokkesmørere, tenkte Benson.
Han kjøpte to lokomotiver og en stabel brukte togskinner, nok til å legge jernbanespor et par kilometer inn i skogen ved Cathlamet, på Washingtonsiden av elven. Lokomotivene dro tømmerlassene ned til Columbia River, hvor stokkene ble fløtet videre til oppsamlingsplasser og sagbruk.
Oksene var snart borte for godt, også fra hugstfeltene. Benson hadde erstattet dem med noen digre beist av dampmaskiner, som vinsjet inn tømmeret.
Nå var det bare motorer som prustet i skogen. Benson kjøpte stadig mer skog, og stadig flere jernbaneskinner. I 1895 var investorene kjøpt ut, og Benson Logging & Lumber Company etablert.
Dypere inn i skogene
– Far hadde god teft. Ikke bare i forretninger, men også til å plukke ut de riktige folkene. «Jeg kjenner igjen en god tømmerhugger når jeg ser en», pleide han å si, skriver datteren Alice. Mange av arbeiderne hans var skandinaver og holdt til i skogsleirer med navn som «Svenskebyen» og «Ericksonleiren».
I 1902, etter mange år med oppkjøp, eide han 182 000 mål med skog på sørsiden av elven i Clatskanie i Oregon. 250 mann hugde tømmer, 20 dampmaskiner vinsjet tømmeret inn og fem lokomotiver fraktet det videre til tømmerrennene og slippstedene ved Columbia River.
– Herr Benson kunne sitte komfortabelt på kontoret i residensen sin i høyden og se de gigantiske stokkene plaske i elven i en ustoppelig strøm, heter det i en beskrivelse.
Etter en mannsalder med hardt arbeid var det lov å ha det komfortabelt. Simon hadde giftet seg på nytt, fått to sønner til og flyttet inn i en staselig villa i Portland. Mye av det daglige oppsynet ute i skogen overlot han til eldstesønnen Amos.
Men selv om Benson hadde revolusjonert tømmerdriften, var han ennå ikke helt fornøyd. Nede i California var det byggeboom og enorm etterspørsel etter godt tømmer.
– Et sagbruk der vil være rene gullgruven, skjønte Benson.
Men en by som San Diego lå 170 mil unna tømmerrennene hans i Oregon. Utfordringen var å få tømmeret dit uten at vinningen gikk opp i spinningen. Frakteskuteskipperne visste å ta seg betalt, hadde han oppdaget.
Benson satte seg til tegne- og regnebordet igjen. Å fløte tømmer langs kysten var forsøkt tidligere, men ingen hadde kommet langt. Benson så ikke det som noen hindring.
– Skal du ha gjort noe ordentlig, gjør det selv, sa Benson.
Havmonsteret
Nordmannens konstruksjon vakte oppsikt ved Columbia River. Dimensjonene fikk folk til å undre seg om tømmerkongen hadde gått fra forstanden, eller om det muligens var en ny syndflod på gang.
Men det var ingen ark, det var Bensonflåten. Den var 300 meter lang. Tømmeret ble stablet i noe som kunne minne om et halvferdig skipsskrog, i 17 meters bredde og opp til fem meters høyde. 250 tonn med lenker og kjetting holdt alt sammen fast.
Den første Bensonflåten, eller «sigaren» som den populært ble kalt, ble slept fra Oregon langs Stillehavskysten til San Diego i 1906. Avisene i California rapporterte om ankomsten.
– I dag fikk vi se noe merkelig. En taubåt jaget av et gigantisk havmonster, skrev San Diego Tribune.
En påseilet fisker raste angivelig inn på en bar og fortalte alle som ville høre at han nettopp hadde sett verdens største hval ute i bukta.
I alt 120 slike flåter ble bygd i Columbia River og slept til California. Benson sendte selv de 12 første, men i 1911 solgte han seg ut av tømmerindustrien. Han fikk 4,5 millioner dollar for Benson Logging & Lumber Company. Han delte rundhåndet ut mye av formuen til veldedige formål, giftet og skilte seg enda en gang og døde i Los Angeles i 1942.
De som kjente Simon Benson fortalte at han hele livet snakket med grov, norsk aksent, men ingenting tyder på at han noen gang lengtet tilbake til Norge. En gang ble han spurt om han hadde vært i kontakt med barndomsvenner fra Gausdal og fortalt hva han hadde fått til i Amerika.
– Nei, svarte han.
– De hadde bare ristet på hodet og trodd jeg fortsatt bygde luftslott.
Den rause millionæren
Du trenger ikke lete lenge for å finne sporene etter tømmerkongen Simon Benson i Oregon i dag.
Årene etter at han solgte skogbruksinteressene brukte han til å fikse opp i nærmiljøet. Mest kjent er trolig de såkalte Benson-fontenene i Portland. De særegne drikkefontenene ble utplassert i byen i 1912, finansiert med en gave på 10 000 dollar fra tømmerkongen.
Avholdsmannen Benson var etter sigende oppgitt over at det var lettere å få tak i øl enn drikkevann når arbeiderne skulle slukke tørsten. Fontenene ble hans bidrag i kampen mot fyll og fanteri.
Slike «Benson Bubblers», 52 i alt, finner du fortsatt over hele byen.
I årene 1913–22 finansierte Benson byggingen av Columbia River Highway, en 12 mil lang veistrekning som fortsatt regnes som en av de vakreste kjøreturene i USA.
Benson donerte også en stor skogeiendom langs denne veien. Området er kjent som Benson State Park og inneholder blant annet Multnomah Falls. Oregons høyeste foss besøkes årlig av to millioner turister.
Kilde: «Simon Benson, Northwest Lumber King» (Alice Benson Allen, 1971)
