180 år siden Sarah Bernhardt ble født
Fattigjenta Sarah ble superstjerne
Dette er historien om fattigjenta som ble sin tids megastjerne, en primadonna og et forbilde for millioner av kvinner.
For vel et århundre siden – i mars 1923 – sto det sørgende mennesker tett i tett langs gatene i Paris for å ta farvel med «den guddommelige mademoiselle Bernhardt».
Svarte hester trakk den blomsterprydede kisten sakte frem til kirken.
Der ble hun hyllet for den stjernen hun hadde vært, en scenekunstner på store scener, både i Paris og rundt om den vestlige verden.
Egentlig var det mot alle odds at hun ble en så anerkjent kunstner, for hun brøt svært mange av sin tids normer og forventninger.
Men i gravferden var det ingen som kom med foraktelige kommentarer om opphavet hennes, ingen som dømte henne for at hun hadde fått et barn utenfor ekteskap, for at hun hadde brutt ut av et ekteskap og hatt flere elskere.
Hele livet til Sarah Bernhardt er spektakulært. Hun utfordret grensene for hva en kvinne kunne gjøre på den tiden hun levde. I ettertid beskrives hun som forretningskvinne, moteikon, teatersjef, visjonær og kurtisane. Og en gudbenådet scenekunstner.
• Konditorkaken Sarah Bernhardt. Kaken har marsipanbasert bunn, er toppet med smørkrem og overtrukket med sjokolade. Kaken fikk dette navnet av en dansk konditor.
• En klassisk hageplante, Sarah Bernhardt-peon. Denne stauden har store, doble blomster og en sterk, søt lukt.
Hun ble kalt verdens mest berømte skuespillerinne. Livet hennes var som et eventyr. Hun ble forfulgt av pressen i en tid da nyhetene vandret adskillig saktere mellom land og folk enn i dag.
Alle ville ha en del av Sarah, og hun stilte gjerne opp. Som en av de aller første begynte Sarah å bruke mediene til å befeste markedsverdien sin.
Veien til teateret
Sarah ble født i Paris 23. oktober 1844, som uekte datter av den nederlandske, jødiske kurtisanen Julie Bernhardt. Faren sto som «ukjent» på papiret.
Moren livnærte seg ved å være en finere prostituert for rike og kjente menn. Hun elsket datteren og betraktet henne slett ikke som uekte. Sarah ble sørget godt for.
Årsaken til at man likevel vet ganske lite om Sarahs liv, er sannsynligvis at hun ikke ønsket å fortelle om sin barndom og oppvekst. I stedet spant hun fortellinger om livet sitt, sanne og usanne, som den historiefortelleren hun var.
Bare syv år gammel ble hun sendt på en kostskole for unge damer. Skolen lå i forstaden Aubreuil utenfor Paris. Her sto hun for første gang på en scene, i rollen som Alvedronningen i stykket «Clothilde».
Tre år senere hadde moren blitt en av Paris' fremste kurtisaner, med generaler, politikere, bankdirektører og forfattere i omgangskretsen.
Én av disse mennene var keiser Napoleon IIIs halvbror, som også var morens beskytter. Han sørget for at 10-åringen Sarah ble tatt opp ved en eksklusiv klosterskole i nærheten av Versailles. På denne skolen fikk hun også anledning til å stå på scenen.
Les også: (+) Den idylliske seteren skjuler en brutal historie
Ble publikumsyndling
Som 20-åring ble det klart for Sarah selv og folk rundt henne at hun hadde et særlig skuespillertalent. Hun begynte på teaterskole og spilte små roller i en rekke produksjoner.
I 1869 ble hun berømmet for sin opptreden i et stykke av den jevngamle Francois Coppée.
Etter dette begynte hun å dukke opp jevnlig på det anerkjente Comédie-Française i Paris, et teater fra 1600-tallet. Her fortsatte hun å spille kjente skikkelser som Jeanne d'Arc og Kleopatra.
På denne tiden opparbeidet hun seg en solid fanskare, også utenfor Paris, og hun visste å forvalte berømmelsen like profesjonelt som dagens influensere. Hun vek aldri unna rampelyset, selv når handlingene hennes ble oppfattet som upassende.
Skjønnheten hennes skulle bli viden kjent. Slik ble hun beskrevet av en samtidig: «Figuren var slank og bøyelig som et siv, tynn og spøkelsesaktig mager.» At noen misunte Sarah suksessen, var ikke til å unngå. Men også det hevet hun seg over.
I årene 1891–1893 besøkte hun Nord-Amerika, Sør-Amerika, Australia og flere av Europas hovedsteder, deriblant Kristiania. Pressen fulgte etter på reisene, som nymotens paparazzier. Overalt ble hun hyllet, og som publikumsyndling var hun uovertruffen i sin tid.
Modig i liv og lære
Sarah avviste hele tiden samfunnets forventninger og kjønnsroller. Hun hadde «en solid følelse av selvtillit og en åpen vilje til å ha sin egen måte å leve på». Hun hadde en selvtillit og viljestyrke til å få tingene på sine egen måte.
Dette kunne ha gjort henne utstøtt fra det gode selskap, men det gjorde det ikke. Stødig manøvrerte hun seg i 1800-tallets normer på sine egne betingelser.
Da hun var tidlig i 20-årene, fikk Sarah sønnen Maurice utenfor ekteskap. Faren var en belgisk adelsmann, og forholdet var kortvarig. Hun fornektet ikke Maurice, tvert imot, hun forgudet ham. Hun gjorde sitt ytterste for at han skulle få en god barndom og utdannelse.
I 1882 giftet hun seg med Aristides Damala, en skuespiller som ble betegnet som «middelmådig». Idyllen varte imidlertid ikke lenge. Halvannet år senere kollapset ekteskapet fullstendig.
Formelt sett var Sarah gift med Damala frem til han døde i 1889. I virkeligheten kunne det knapt kalles et ekteskap. De levde adskilt fra 1884.
Les også: Sarah Bernhardt-kake i langpanne med gul krem
Ønsket spennende roller
Sarahs viljesterke personlighet ble tydelig både på teaterscenen og i privatlivet.
I 1899 åpnet hun sitt eget Sarah Bernhardt-teater i Paris. Her oppførte hun store dramatiske stykker, både Shakespeare og egne skuespill. På denne måten introduserte hun sine favorittstykker for det parisiske publikum.
Sarah var ikke fornøyd med rollene som kvinner fikk. De var ikke interessante nok, mente hun. For å demonstrere talentet sitt spilte hun mange mannlige roller, som hovedrollen i «Hamlet». På denne måten var hun forut for sin tid.
Hun utfordret også kjønnsrollene på andre måter, deriblant den forbudte buksemoten. I Frankrike var det nemlig ikke lov for kvinner å bruke bukser, dette forbudet gjaldt til langt utpå 1900-tallet. Politiet kunne med loven i hånd arrestere kvinner i bukser og føre dem til politistasjonen. Der vanket det ofte bøter og et krav om å ikle seg en sømmelig kjole.
Heller ikke dette forbudet skremte Sarah, og hun gikk frimodig rundt i det utilbørlige plagget. Hun innledet også et kjærlighetsforhold til den kvinnelige kunstneren Louise Abbéma.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden
Moden kunstner
Allerede i 1900 kom den første stumfilmen med Sarah. Den varte i to minutter. Senere kom hun til å spille hovedrollen i åtte filmer. I tillegg spilte hun inn to selvbiografiske filmer der hun viste bilder fra sitt private dagligliv hjemme. Med andre ord fortsatte hun å by på seg selv.
I 1905 pådro hun seg en skade under fremføringen av «La Tosca» på en scene i Rio de Janeiro. Rollen krevde at hun hoppet høyt fra en mur. Hun falt og skadet kneet. Benet grodde aldri skikkelig, og i 1915 fikk hun koldbrann og måtte amputere den høyre foten.
Til tross for skaden fortsatte hun teaterkarrieren. Hun gjennomførte en suksessfull turné i USA i 1915, og da hun kom tilbake til Frankrike, opptrådte hun i sine egne teaterproduksjoner nesten helt til sin død.
23. mars 1923 døde Sarah hjemme hos sin sønn, Maurice, 79 år gammel. Hun er gravlagt på gravlunden Père Laichise i Paris.
Sarah Bernhardt ble dyrket og skapte fascinasjon også etter sin død. En kritiker sa: «Sarah Bernhardt henrykket sitt publikum, med sin ironiske gratie, sin åndfullhet og ondskapsfullhet.» Hun har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Kilder: Artikkel: Socialdemokraten, 25. august 1922, Sarah Bernhardt: «Sarah Bernhardts erindringer», 1911, Wikimedia, Store norske leksikon, Utstillingen «Sarah Bernhardt: And the Woman Created the Star», Paris.
