Kneippbrødets FAR:
Han ble superstjerne med sin helbredende metode. Men mange mente at Dr. Kneipp bare var sleip
Doktor Kneipp hadde 12.000 pasienter, men ble beskyldt for å være en kvakksalver. I dag forbinder du gjerne navnet hans med noe helt annet.
Den unge Sebastian Kneipp løp barbent som en vind gjennom det fuktige gresset på vei mot vannet i Dillingen i Bayern i Tyskland.
Da han kom til bredden, vrengte han av seg klærne og gikk ut i det iskalde vannet.
Der sto han i tre minutter, før han gikk opp, kledde på seg og løp tilbake – fremdeles barbent. Han pustet ut og kjente seg frisk og våken. Forunderlig frisk, faktisk.
Dette året – 1848 – var han 27 år gammel og hadde akkurat startet på sin katolske teologiutdannelse. Drømmen om å bli prest så plutselig ut til å gå i vasken med hele studiet. Han var blitt syk, alvorlig syk.
Den ville løpeturen gjennom fuktig gress var et innfall, kanskje i ren fortvilelse og redsel for å dø, før han fikk fullført drømmen. I stedet ble det starten på en lang karriere som selverklært medisiner.
Fagfolk kalte ham illusjonist og kvakksalver. I dag vil vi kanskje trekke på skuldrene og si «ja ja, ingen har vondt av en kald dusj». Men tidene var annerledes, og bad og hygiene var det dårligere stelt med. Kanskje han faktisk hadde funnet noe viktig i «vannkuren»?
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Støtte utenfra
Sebastian Kneipp ble født i 1821, som fjerde barn til en vever i Otterbeuren i Tyskland. Barndommen var preget av fattigdom og Sebastian måtte ofte hjelpe faren ved vevstolen.
Ønsket hans om å bli en kirkens mann virket urealistisk. Det kostet penger, og det hadde ikke familien.
Endringen i livet kom i 1842, da han fikk kontakt med doktor Merkle, kapellan ved Bad Grönenbach. Merkle så at Sebastian var en begavet ung mann og ga ham viktig støtte – både økonomisk og faglig – på veien frem til grunnskolekunnskaper og eksamener.
I 1846 fikk Sebastian lungetuberkulose, en sykdom som hadde dårlige prognoser og manglet gode helbredelsesmetoder på hans tid. Til tross for at han var alvorlig syk, klarte han å gjennomføre utdannelsen på bare fire år. Sykdommen hans ble stadig forverret.
Vannhelbrederen
Sebastian ga seg ikke over til sykdommen. Han fikk styrke og mot fra en bok som var publisert allerede i 1743, som handlet om helbredelse gjennom vannets styrke. Sebastian bestemte seg for å prøve metodene. Det var på dette tidspunktet at han løp gjennom vått gress og badet i iskaldt vann. Han visste det ikke da, men denne erfaringen skulle komme til å dominere livet hans.
Tre dager etter den oppfriskende renselsen følte han seg i toppform. Den gode erfaringen fikk ham til å gjennomføre denne handlingen to til tre ganger i uken. I tillegg prøvde han ut andre vanneksperimenter og renselser.
Sebastian ble frisk, men likevel fortsatte han med kaldtvannsbehandlingene. Han fikk snart kallenavnet «Hydrophilus» – vannhelbrederen.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden
Slik var Kneipps kur
l Sebastian Kneipp utviklet den såkalte Kneippkuren, som var basert på vannbehandling, mosjon, et regulert kosthold, medisinplanter og en tilstrebet balanse mellom kropp og sjel.
l Kneipp mente å kunne forklare sykdommene og begrunne deres behandling ved enkle midler. En viktig måte å forebygge sykelighet mente han var å herde føttene ved å gå barbent, dels i rennende, kaldt vann, dels i vått gress eller på våte stener.
l Kneipp hadde også stor tro på kostholdet og hva ulike urter kunne gjøre. Han brukte vanlige planter som man lett kunne finne i hager, på jorder, i skogen og på fjellet. Disse bruke han som te, pulver, oljer og ekstrakter. De mest vanlige plantene, bærene og oljene han tok i bruk var aloë, blåbær, brennesle, bukkehornkløver, einer, fennikel, havre, hestehov, honning, hyll, jordbær, kamille, karve, kjerringrokk, kli, kubjelle, linfrø, malurt, mandelolje, misteltein, rosmarin, olivenolje, sikori, sløke, fiol og øyentrøst.
Vann var medisin
Det er moter i alt, også renslighet. En gang i tiden var det en badstue på hver gård. Badstukulturen forfalt, og skittenferdigheten var ille i både små og store stuer. I stedet for bad, pakket folk seg inn i sjal og tørklær, og det var bare barna til fattigfolk som opplevde «lykken» ved å gå barbent. Dette var en lykke de bare satte sånn måtelig pris på, fordi det het seg at det var simpelt og tarvelig.
Sebastian søkte seg til kilder fra de gamle kulturfolkene som egyptere og babylonere, grekere og romere, som alle hadde et blomstrende badeliv. Medisinske bad sto høyt i kurs på den tiden, hete pakninger, gytjebad og massasje. Alt dette inspirerte Sebastian. Han ble overbevist om at vann var det medisinske svaret på en rekke sykdommer.
Rettssak for kvakksalveri
Etter å ha feiret at han var ferdig presteutdannet i den katolske kirken, begynte Sebastian å behandle klienter som kom til ham med plagene sine. Noen kom fordi de ikke hadde råd til medisinsk hjelp, andre fordi medisinerne ikke kunne hjelpe dem.
Han vant også en rettssak for udokumentert medisinske metoder, som leger og apotekere reiste mot ham, nettopp fordi han klarte å hjelpe dommeren med hans revmatisme.
Etter flere søknader på prestekall, ble Sebastian i april 1855 sendt til det dominikanske klosteret i Bad Wörishofen. Der fortsatte han gjerningen som prest, samtidig som han tok imot pasienter. I flere år ledet Kneipp en kuranstalt i Wörishofen, som fikk tilhengere og pasienter fra mange land. Tusener på tusener strømmet de til ham med sine lidelser.
Ingen lege hadde noen gang hatt så mange pasienter og tilhengere som presten Kneipp da virksomheten hans var på topp. I tillegg til prestegjerning og kurpasienter, brukte han sine medisinske evner til å hjelpe de fattige og de som de medisinske kreftene hadde gitt opp.
Delte sin kunnskap og erfaring
Et av hans mange behandlingsmetoder var å la folk vasse barbent i duggvått gress om morgenen, og så trekke på seg ullstrømper uten å tørke føttene etterpå. Folk gjorde som han sa – og følte seg bedre. Det er ingen tvil om at Sebastian hadde klokkertro på vannkurene sine.
Sebastian følte nå at han hadde nok erfaring og kunnskap til at han kunne dele den med andre. Første bok het «Min vannkur» og kom ut i 1886. Neste bok het «Slik skal du leve», en bok han utarbeidet sammen med en lege for at boken skulle ha tyngde ute blant publikum. Han ble på en måte «selvhjelpsbøkenes far».
«Sykdom er et kors, kjære leser, skrev Sebastian. «Enhver av oss vil få i det minste ett slikt kors å bære, og kanskje et dødelig. Vi bør søke å gjøre det lettere.»
Deretter kom det en strøm av bøker fra hans hånd. Sebastian Kneipp mente å ha funnet fasiten på mange sykdommer, og dette var kunnskap han ville dele med folk flest. Han fikk også nye, gode venner. Særlig en lege og en apoteker støttet ham. Et år senere skrev han i testamentet sitt at apotekeren skulle arve helbredelsesvirket etter ham.
Sebastian satte opp spesielle arverettigheter etter sin død. Han delte opp arven til tre stiftelser: «Kneipps barnesanatorium», «Kneippianum» og «Sebastianum». Disse tre fondene skulle følge Sebastians teorier om behandling og vannkurer.
Les også: (+) Hitlers verste kvinnelige fangevokter og bøddel
Pavens godkjennelse
Kneipp var en populær foredragsholder, både hjemme og ute. Det er antatt at han snakket til over tre millioner mennesker på tre år, mens han reiste rundt i den vestlige verden. Han fikk stor oppmerksomhet da han lyktes med å kurere erkehertugen Johann av Østerrike-Ungarn for isjias.
Etter flere besøk hos pave Leo XIII, ble Kneipp utnevnt til å bli pavelig kammerherre. Dette ga ham tittelen «monsignor». Utnevnelsen var viktig for Kneipp fordi det innebar at paven godkjente hans arbeid med vannkuren.
Boken «Min vannkur» var ved århundreskiftet utkommet i 50 opplag bare i Tyskland. I tillegg kom oversettelser til mange språk. Hans berømmelse fantes det ingen make til på den tiden.
Så sent som i 1893 skrev Kneipp at han bare det året – frem til 1. november – hadde hatt 12 000 journalførte pasienter som hadde oppsøkt ham. Alt dette ga ham en overveldende menneskekunnskap og en veldig erfaring om virkningen av de forskjellige forskrifter og vannbruken han benyttet. Overbevisningen om at han hadde funnet løsningen på mange sykdommer, var sterk.
I det lange løp, klarte han ikke alt arbeidet selv. Han fikk mange elever – bademestere, samt leger som oppholdt seg på kurstedet for å lære behandlingene.
Les også: Den idylliske seteren skjuler en brutal historie
Hyllet av tilhengerne
Mot slutten av livet var Sebastian sliten. Han hadde arbeidet uavbrutt siden han var ung og oppdaget vannkuren. Nå måtte han hvile, selv om pågangen fra pasienter var like stor. Han var kjent over halve jordkloden for vannkurene og bøkene sine. Hverdagslivet hans var ikke noe superstjerneliv, men berømmelsen var enorm. Tilhengernes hyllest hadde ingen grenser.
At han nøt stor troverdighet og berømmelse viste følgende hendelse tydelig: Da Sebastian lå på dødsleiet fikk han prominent besøk. Han ble besøkt av en østerriksk kurér på sitt dødsleie, som skulle holde keiseren underrettet om hvordan det gikk med Sebastian.
Da Sebastian Kneipp døde i Bad Wörishofen 17. juni i 1897, 76 år gammel, var han en av de tre mest berømte menn i det tyske riket, sammen med keiser Wilhelm II og Bismarck. Da var det slutt for Tysklands og verdens fargeklatt, teolog og selvlærte medisinske helbreder.
Kneippbrødets far
Til tross for sin vanvittige popularitet som helbreder under sin levetid, er det noe helt annet Kneipp blir forbundet med her i Norge: Kneippbrødet.
Så hvor kom Kneippbrødet inn i bildet? lurer du sikkert på.
Brødet som lever i norske husholdninger den dag i dag, om enn litt annerledes enn Sebastian Kneipps oppskrift. Hans opprinnelige oppskrift inneholdt mer grovt mel enn det som brukes i dagens kneippbrød.
Kneippbrødet kom til Norge etter at forlagsbokholder Søren Mittet fikk med seg oppskriften etter et kuropphold i Bayern. Baker Hansen i Oslo fikk i 1895 lisens til å bake og selge brødet. Navnet ble raskt kopiert av andre bakerier, sett i lys av hvor anerkjent og berømt Sebastian Kneipp var.
Kneippbrødet var også ett av de viktige elementene i Oslofrokosten, som er opphavet til den norske matpakkekulturen, som ble servert alle skolebarn i Oslo-området fra 1935.
I dag spiser nordmenn mest brød i Europa, og kneippbrødet er det desidert mest bakte brødet.
Navnet kneippbrød er mest kjent i de skandinaviske landene, men i de senere årene har også navnet dukket opp i Tyskland.
Kilder: Innslaget Sebastian Kneipp – sunnhetsapostel på prekestolen i Nitimen på NRKP1, Store Norske Leksikon, Einar Møinickens bok Kneipp og hans kur (1952), artikkelen Kneipp og hans kur i Allers (1952))
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Familien nr 05 2022
