Lille Eva Ragde plukket flasker klokken fem om morgenen, men det var ingen som reagerte

Den ene er blant våre mest folkekjære forfattere. Den andre er en av landets mestrespekterte kriminalteknikere.

I boka Muttra og meg går Anne B. Ragde langt i å fortelle om en røff oppvekst i Trondheim.

Vi får innblikk i en sår og vanskelig – men også varm – relasjon til moren. Foreldrerollen blir snudd på hodet, og hun ender opp med følelsen av å måtte være mor til sin egen mor.

– Å skrive boka har vært ganske deilig, mener forfatteren selv.

Minnene fra oppveksten i fattige kår i Trondheim har Anne og søteren Eva felles.

Om en alenemor som ikke klarte å få endene til å møtes, og som endte opp med slag og ikke lenger fant ordene.

Det husker Eva godt.

– Jeg tenker på at mamma var alene med oss, arme mennesket. Mamma hadde ikke ord, og Anne var «more than a handfull», trasset og stakk ut, og mamma var ute på natta og lette etter henne. Jeg satt hjemme og ventet og var husredd som faen. Så kom de hjem, og det ble sjalabais.

– Mer enn én gang prøvde jeg å få dem til å slutte å slåss. Jeg syntes det var helt grusomt at de drev og sloss. Men mamma hadde ikke noe annet. Hun var redd og sint, og da jeg leste boka, kom fryktelig mye av det tilbake igjen.

Mye ansvar for økonomien

Som eldst måtte Anne på sin side ta mye ansvar.

– Jeg måtte ta mye ansvar for økonomien. Muttra var en sånn som brukte opp absolutt alle pengene med en gang. Jeg holdt unna penger som hun ikke visste om.

– Vi hadde et rødt skap over komfyren. Der inne lå regningene, og jeg viste på øret hva de var på, minnes Anne.

– Jeg tror vi på hver vår kant tok veldig mye ansvar for økonomien. Hvis jeg ble sendt i butikken, visste jeg alltid hvor det billigste var. Det var aldri sånn at jeg kjøpte noe ekstra. Jeg visste når det var kneippbrød på tilbud.

Å gå tilbake til tøffe tider er hun vant til.

– Det gjør jeg jo hele tida når jeg skriver. Det er jobben min, det gjør meg ingenting. Når jeg skriver, er jeg i skrivemodus. Men jeg kan bli litt berørt når jeg åpner opp på en tilfeldig side og leser litt, sier Anne og blar opp i eksemplaret som ligger foran henne.

– For nå er jeg ikke i skrivemodus lenger. Jeg er ikke redd for å utlevere meg selv. Men jeg vil ikke utlevere andre. Derfor vil jeg ha minst mulig om Eva og Jo (Annes sønn, red.anm.).

Selv om det er Annes bok om relasjonen til «muttra», er det på ulikt vis også fem år yngre lillesøster Eva B. Ragde sin historie.

Les også: Silya Nymoen: – Jeg hadde blitt en jeg ikke var, de hadde tuklet med meg, ødelagt meg litt

Måtte samle flasker før skolen

Det var tidvis heftig, innrømmer søstrene.

– Vi visste ikke om noe ­annet. Men ja, vi har til tider hatt det usedvanlig heftig. Det var mange som hadde det sånn på den tiden, og mange som fikk litt juling hjemme, sier Eva.

Så hadde de heller ikke noe familie eller nettverk rundt seg.

– Ingen andre i oppgangen vi bodde i, var skilt. Vi var de eneste med skilt mor. Men mamma var opptatt av at vi ikke skulle fremstå som skilsmisseunger, sier Anne.

Eva utdyper:

– Vi skulle være 100 prosent ordentlig. Og det skulle vi ha klart for oss: Vi kom ikke hjem og forventa skryt for karakteren G på en prøve. Du kom ikke hjem og fortalte at noen hadde vært slem med deg. Da fikk du gå ut ordne opp.

Unger måtte ordne opp sjøl, den gangen, minner Anne om.

– Vi hadde klokke da vi begynte på skolen, så vi måtte passe på tida. Vi måtte komme inn til måltider, og vi skulle ikke ødelegge klærne. Utover det dreit de voksne i hva ungene gjorde den gangen.

Kummerlig, beskriver Anne oppveksten som i boken sin.

De var fattige, og mang en gang måtte søstrene ut og lete etter tomflasker.

Anne husker fortsatt en episode da hun syklet rundt og lette etter tomflasker for å kunne kjøpe gjær, slik at moren kunne bake brød.

– Det må ha gått inn på meg, i og med at jeg husker det så godt. Jeg husker veldig godt at vi hadde absolutt ingenting å spise den helga.

Eva gjorde det samme.

– Jeg våkna ofte tidlig om morgenen. Anne hadde hund og våkna ikke veldig tidlig, men jeg kunne stå opp klokka fire på morgenen, tok med meg Jossi ut og samla flasker. Det gjorde jeg veldig ofte.
At folk traff på meg som lette etter tomflasker klokka fem om morgenen, var det ingen som reagerte på.

Mange morsomme påfunn

Men morens impulsive påfunn fikk dem ut på de merkeligste opplevelser, som de kan flire godt av i dag, og som også omtales i boka.

Som den gangen moren tok med to unger, nevnte Jossi og et telt og bestemte seg for at de skulle haike fra Trondheim til en hundeutstilling i Sverige.

– Fy fader, når jeg tenker tilbake på den turen. Det er helt galskap. Med trillekoffert og telt. Vi dro i det vi sto og gikk i. Ikke hadde vi gode sko eller turklær. Det var moder'n i et nøtteskall. Hun hadde ikke impulskontroll for fem flate øre, flirer Eva.

Turen endte i kaos, med sykehusbesøk og full retrett tilbake til Trondheim.

Les også: (+) Øystein vet at samtalen med kona kan være hans siste. Da han legger på, ringer telefonen igjen

Var som en 12-åring

Moren var selv et traumatisert barn, innser søstrene for å forklare morens utfordringer. Anne har skrevet om både moren og mormoren i tidligere bokutgivelser.

I dag snakker søstrene om sin egen oppvekst uten snev av sentimentalitet på egne vegne.

– Mamma var lynende intelligent, men hadde bortimot null i EQ, forklarer Eva.

EQ står for emosjonell intelligens.

– Hun var et veldig traumatisert barn, og var mentalt på ti–tolvårsstadiet. Men vi har snakket mye om det, Anne og jeg. Mamma gjorde så godt hun kunne. Men hun hadde et utgangspunkt som var helt tragisk, sier Eva.

Det tragiske var at moren ikke hadde noe tro på seg sjøl, mener hun.

– Mamma var et levende leksikon og kunne alle hovedstedene i hele verden, alt om norsk grammatikk og snakket åtte språk. Hun leste seg til ting, sier Eva.

– Og hun hadde døgnleie på biblioteket, supplerer Anne.

Interessen for litteraturen var en av de positive tingene hun fikk med seg fra moren.

– Mamma pussa opp hus, la gulv, malte, snekra, fiksa, sydde og lagde mat – alt, bare det ikke handla om seg selv, forteller Eva.

– Og økonomi, legger Anne til.

– Planlegging og budsjett – der var hun helt nedsnødd. Alt var på forbrukslån.

Sterke bånd

På tross av fem års aldersforskjell og at de har bosted i hver sin by, Trondheim og Oslo, er søstrene nære.

– Når du vokser opp, er fem års aldersforskjell mye. I enkelte perioder er det veldig mye. Vi har historien vår, men ikke noen felles interesser. Likevel er vi i voksen alder blitt veldig, veldig nær, sier Eva.

Da Anne fikk sønnen Jo for 41 år siden, ble relasjonen mellom søstrene enda nærere.

Det er ikke nødvendigvis morens fortjeneste, innser de to. For mens Anne etter hvert gjorde suksess som forfatter, ble Eva omtalt som en av Norges mest erfarne kriminalteknikerne.

Men i morens øyne var det Anne som hadde suksess.

– Hvis du spør mine venner her i Oslo, trodde de at mamma kun hadde ett barn. Ifølge mamma hadde Anne en fantastisk utdannelse, jeg hadde ingen. Jeg jobbet bare i politiet, og det var ikke noe. Og Anne var mor, det var ikke jeg. Det måtte jeg har klart for meg, at jeg var «nobody».

– Ikke kunne jeg noe om litteratur, og ikke kunne jeg lage mat. Mens Anne kunne alt og fikk til alt. Det kunne ha skapt en forferdelig splid mellom oss.

Anne forklarer:

– Muttra var veldig sjalu. Hun skrøt til meg av Eva, og til Eva av meg. Sjelden direkte til oss. Hun var sjalu hvis Eva og jeg hadde opplevd noe sammen, hun kunne ikke fryde seg over at vi hadde det koselig, for da var hun utenfor. Mamma var sjalu på sine barns gleder, akkurat som sin mor. Hun så det hele fra et barns perspektiv. Det var kanskje en misunnelse over at hun sjøl ikke hadde fått til ting, tror Anne.

Les også: Sandra Lyng: – Jeg var bare 16 år. Når jeg ser tilbake nå, så synes jeg det er helt heslig

Lever ulike liv

Mens Eva «renner rundt på Finnmarksvidda og Kilimanjaro», tyr Anne til 30 minutter – aldri ett eneste minutt lenger – på ellipse­maskinen i leiligheten hjemme i Trondheim.

– Vi er veldig ulike på fysiske utskeielser. Eva flyr opp på fjelltopper. Det har jeg intet behov for.

– Vi har like mye energi, men vi bruker det på veldig forskjellige måter, forklarer Eva.

– Jeg har ekstremt mye energi og stor arbeidskapasitet. Det er en positiv ting å ta med seg. Men jeg har mye uro og liker å få brukt kroppen min godt. Mens Anne, hun bruker hodet, det surrer og går hele tida.

– Det går fort i hodet, «fingran» og kjeften, innrømmer Anne.

– Alt går fort på Anne. Og så er hun ekstremt storesøster. Hun har alltid rett.

– Jeg har det, da, kom­menterer Anne tørt, mens
Eva himler lattermildt med øynene.

– Når jeg er med Anne, er det noe som heter «pick your battles». Jeg går inn i rollen min med engang jeg blir sammen med henne. Men det handler også om å ha respekt og være glad i hverandre.

– Dere har hatt noen fighter?

– Ja, det har vi hatt. Anne har vært dritforbanna fordi jeg stort sett bruker tida mi på å gå på fjell. Og jeg har vært forbanna på henne fordi hun røyker. Samtidig er det noe med å komme frem til at jeg ikke kommer til å slutte å gå på fjell. Man slutter å mase om ting som er helt dust. Man begynner å godta hverandre som man er. Da får man en helt annen ro.

Anne – som for øvrig sluttet å røyke etter et hjerneslag i 2019 – minner om at de også har noen likheter som søstre.

– Vi er like når det gjelder innstillingen til livet. Vi er begge optimister, og begge står på som ville faen hvis vi har bestemt oss for noe.

– Det er ingenting som heter at det får vi ikke til, beskriver Eva.

– Jeg tror vi kan være såpass svulstig å si at vi er ganske proffe på det vi driver med. Vi liker ikke å komme med noen halvgjorte greier. Vi har stor arbeidsstolthet i det vi gjør, mener Eva.

– Vi er ikke amatører, nei, sier Anne tørt.

– Kanskje har vi arva litt av det av muttra? Hun var aldri sjuk eller noe. Hun hadde ikke noen utdannelse, det var hennes store sorg i livet. Men hun gikk på jobb halv fire hver dag, så kom hun hjem kvart på elleve. Hun sto på som en gal.

Søstrene er evige optimister og finnes ikke bitre, er de enige om.

– Bitterhet har vi sett i muttra, forklarer Anne.

– Hun var bitter på sin egen oppvekst og sin egen mamma. Så med levende blikk har vi sett hvordan bitterhet gnager et menneske fra innsida. Bitter har jeg aldri vært. Nei, jeg legger ting bak meg og ser ikke noe poeng i å være bitter.

– Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, minner Eva om.

– Anne og jeg har vært gjennom mye, men vi står i det. Når det har storma som verst, har vi snakket mye på telefon – og hentet styrke fra hverandre.

– Det som var så fylt av skam at det var utenkelig at man kunne si det. Jeg trodde det var min skyld

I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem