ubåtjakt i norske fjorder
Roald opplevde ubåtdrama på nært hold: – Jeg sa til besetningen at det var dem eller oss
Da Marinen jaktet på russiske ubåter, var det nærmest krigstilstand i norske vestlandsfjorder. I dag er kapasiteten til å jakte fremmede ubåter dårlig, ifølge eksperter.
Ubåtjakten i Sognefjorden i 1972 der fire fregatter, MTB-er, ubåter, fly og helikopter jaktet på en ukjent inntrenger, er den mest kjente. Men den er bare én av mange hendelser der fremmede ubåter har krenket norsk kystfarvann.
I tidsrommet fra 1960 frem til slutten av den kalde krigen ble 154 ubåtobservasjoner klassifisert av Sjøforsvaret som sannsynlige eller mulige.
Så et periskop
Én av dem skjedde i Vestfjorden 7. mai 1982. I en hemmeligstemplet rapport, som senere er nedgradert, beskriver flygeren av et sjøfly hvordan et objekt som blinket i kveldssolen nede på fjorden to til tre kilometer unna fanget oppmerksomheten da han passerte Rotvær med kurs mot Skrova.
Da han nærmet seg, så han at det var en våt roterende radarmast som reflekterte sollyset. Rett ved antennen så han også et periskop. De svarte mastene beveget seg med god fart gjennom vannet, og tegnet en tydelig kjølvannstipe.
Flygeren trengte ikke anstrenge seg for å fastslå at det dreide seg om en ubåt på sørvestlig kurs. At den befant seg så langt nordøst ved innseilingen til Ofotfjorden, fikk ham til å stusse.
For å dokumentere observasjonen snudde han seg for å få tak i kameraet i baksetet. Etter en del famling endte det opp på dørken rett før han passerte like over ubåten.
Den hadde tydeligvis oppdaget flyet, for ubåten styrtdykket plutselig. Radarantennen roterte fortsatt og pisket opp vannskorpen før den forsvant under. Et godt stykke bak tårnet bygget det seg i tillegg opp en rygg av vann idet ubåten gikk rett ned. I et kort øyeblikk så flygeren konturene av akterskipet til en diger ubåt under vann. Så var den borte, og det var ikke mer å se.
Pålitelig observasjon
Hendelsene er beskrevet i boken «Fremmede ubåter i norske fjorder - Realitet eller myte?» av den tidligere kommandøren Roald Gjelsten, som selv deltok som anti-ubåt offiser på flere av ubåtjaktene fra 1960-tallet frem til den siste i 1983. Senere ble han tilknyttet Institutt for forsvarsstudier.
Flygeren, som hadde utdannet seg til dykker i Marinen, drev eget dykkerfirma og brukte ofte flyet sitt for å komme seg rundt på oppdrag. Han var ikke uvant med å se norske ubåter fra luften, men reagerte denne gangen på at ubåten opererte utenfor den vanlige leia.
– For meg virket han som en svært pålitelig observatør, forteller den pensjonerte flaggkommandøren og tidligere ubåtsjef Jacob Børresen til Vi Menn.
Men ettersom vitnet var alene, og ikke hadde fått bilde av ubåten, måtte observasjonen klassifiseres som «sannsynlig» istedenfor «sikker» ubåt etter marinens strenge kriterier.
Bli sett
På 1980-tallet var Jacob Børresen ubåtkontroll-offiser ved Forsvarskommando Nord-Norge på Reitan. En del av jobben hans besto i å reise rundt og intervjue sivilister som hadde meldt fra om ubåtobservasjoner.
I bagasjen hadde han med seg plansjer med silhuetter av blant annet grindhval, spekkhugger – og konstellasjonen med periskopmaster på tårnene til allierte og sovjetiske ubåter.
Under en alarmøvelse i 1985 klarte Marinen å seile 70 kampklare fartøy til Vestfjorden i løpet av to døgn.
– I dag er det kun fregatter og Orion-fly i det norske forsvaret som kan oppdage og eventuelt bekjempe ubåter. Dessverre er kapasiteten dårlig i dag, sier hovedlærer i sjømakt ved Sjøkrigsskolen, Ståle Ulriksen.
Han forteller at Sjøforsvaret kun har én til to fullt operative fregatter til enhver tid. I tillegg mangler erstatning for antiubåt-helikopteret NH90 som ble satt på bakken tidligere i år.
Luftforsvaret er midt i overgangen mellom Orion og de nye ubåtjegerflyene P8.
– Akkurat nå står man litt i spagaten hvis man skal følge med både i Barentshavet og Nordsjøen, sier Ulriksen.
De nye norske 212CD-ubåtene, som blir de første som kan drive ubåtjakt, kommer etter planen først i 2030.
– Hvis mindre russiske ubåter klarer å snike seg inn i norsk kystfarvann, vil de lett kunne holde seg skjult er, sier Ulriksen ved Sjøkrigsskolen.
På grunnlag av rapportene er han like fullt overbevist nå som den gang om at ukjente ubåter opererte langt inn i norske fjorder.
Allerede i 1975 hadde Børresen utført et uvanlig oppdrag: Som sjef på en Kobben-ubåt skulle han seile fra Vestfjorden til Honningsvåg i midnattssolperioden. Hele ferden skulle skje i periskopdybde. I skipsleia ble det brukt nok fart til at det skummet rundt mastene.
Utenfor innseilingen til havner ble ubåten gjerne liggende til den var sikker på å bli observert. Børresen husker fortsatt forbauselsen i ansiktene og pekingen til fiskerne om bord i en sjark de passerte på kloss hold i periskopdybde.
Hensikten var å sammenligne antall ganger ubåten rapporterte å ha blitt sett, med observasjonene som kom inn fra kystbefolkningen underveis.
Les også: Slik blir Norges nye super-ubåt
Redd for å bli latterliggjort
Vitneobservasjonene viste seg å være gode med nøyaktige beskrivelser. Men antallet var lavere enn det var grunnlag for. Og jo lenger øst ubåten kom, jo færre innrapporteringer. Børresen tror det kunne skyldes en generell mistillit til øvrigheten som hang igjen etter krigsårene.
I tillegg til motviljen mot å starte dyre og unødige leteaksjoner, mener Gjelsten at det var en parallell til UFO-skepsis. Folk var rett og slett redde for å bli latterliggjort hvis man gikk ut offentlig med observasjonene sine.
– Konklusjonen var at kystbefolkningen var troverdige vitner, og at folk heller rapporterte for lite enn for mye, sier han.
Ifølge nedgradert materiale fra Forsvaret ble det i snitt rapportert i underkant av fem antatt troverdige ubåtobservasjoner årlig fra 1960 frem til 1994. I 1966, 1986 og 1987 toppet det seg med henholdsvis 13, 11 og 12 mulige eller sannsynlige ubåter.
– En svakhet er at først fra 1985 ble bekreftede allierte ubåter tatt med i rapporteringen. Det året viste det seg at 53 prosent av observasjonene var sikre egne eller allierte. Det viser jo at det var god kvalitet på rapportene. At de andre 47 prosentene skulle være fantasifostre, er jo lite sannsynlig, sier Gjelsten.
«Bombet» kino
Sverige fikk sin «Whisky on the Rocks» da en russisk Whiskyklasse ubåt gikk på grunn og skapte diplomatisk krise rett utenfor marinebasen Karlskrona høsten 1981. I Norge fikk man aldri bilder eller andre håndfaste bevis på russisk ubåtaktivitet, selv etter flere intense jakter med overflatefartøy og fly både i Hardangerfjorden, Sognefjorden og i Sunnhordland.
Den mest kjente skjedde i Sognefjorden i 1972. En søndag ettermiddag i november oppdaget en mann fra Vangsnes det han mente var et ubåtperiskop på vei inn fjorden. Det samme gjorde naboen og flere familiemedlemmer. Lensmannen ble kontaktet, han kontaktet Sjøforsvaret, og operasjonen var i gang.
I løpet av de neste 17 dagene skulle både fregatter og helikoptre få flere sonarkontakter. Håndgranater, deretter synkeminer og Terne antiubåtraketter ble avfyrt uten resultat. 21. november kulminerte ni dagers intens jakt med at det ble observert fem røde raketter rett sør for kaien i Hermannsverk.
Fregatten KNM Trondheim som opererte tre nautiske mil ute i fjorden, økte farten og satte kurs mot oppskytingsstedet samtidig som det ble slått klart skip kl. 21.43. Mens fem håndgranater gikk i vannet som signal om at ubåter i norske fjorder skulle overgi seg, ba skipssjefen den lokale lensmannen underrette innbyggerne om at det snart ville komme et kraftig smell.
Les også: Slik er Norges hemmelige jakt på angrepsubåten NATO frykter mer enn noe annet
Åpent hav
Effekten da synkeminen gikk over bord ikke langt fra kaia, var overveldende. På den lokale bygdekinoen, som til alt overmål viste en krigsfilm, falt lerretet ned av eksplosjonsdrønnet.
Men fortsatt viste ingen ubåt seg. Først i 2012 meldte NRK at det var fem lokale ungdommer som hadde skutt opp rakettene. De hadde ikke våget å stå frem før på grunn av alt oppstyret.
Tidligere hadde fregatten også skutt en Terne-rakett mot et sonarekko som viste seg å være et utrangert bussvrak.
Etterretningsanalysen fra Forsvarets overkommando konkluderte året etter med at «En fremmed ubåt har operert i Sognefjorden … Muligheten er til stede for at den er sovjetisk, i så fall sannsynligvis fra Østersjøen …»
Vestlig etterretning hadde et godt bilde over de sovjetiske ubåtpasseringene gjennom Storebælt på vei ut i Nordsjøen. Én av disse faste ubåtpatruljene som overlappet hverandre, gikk til Malin Head på nordkysten av Irland.
Her var det åpent hav og vanskelig å holde seg skjult, i motsetning til i de norske fjordene, så de ble alltid oppdaget av NATOs ubåter. Lengden på toktene var påfallende lik. I snitt varte de 26 døgn. Man kunne nesten stille klokken etter dem når de returnerte.
Pussig nok dukket aldri ubåtene opp ved Malin Head når det ble gjort sikre observasjoner på Vestlandet. Etter aksjonen i Sognefjorden tok det lang tid før neste russiske ubåtpatrulje dro ut.
Likevel forble sjefen for søksoperasjonen i 1972, admiral Bjarne Grimstvedt, tvilende til at det dreide seg om en reell ubåtobservasjon.
Sjøslag
Roald Gjelsten var sonar-, torpedo- og mineoffiser på fregatt fra 1969 til 1971. Senere, da han havnet midt i begivenhetene under aksjonen i Sunnhordland i 1983 (Se Vi Menn uke 24, 2022), hadde han avansert til sjef for Sjøforsvarets skoleskvadron som deltok med korvettene KNM Ægir og KNM Sleipner.
Etter den mislykkede Sognefjord-aksjonen hadde Willoch-regjeringen lagt seg på en hardere linje. Nå skulle en fremmed ubåt i norsk indre lukket farvann angripes uten forvarsel.
– Å tvinge en motvillig ubåt til overflaten, er bortimot et umulig oppdrag. Vi skjøt for å tvinge ubåten opp, men ved treff ville sannsynligheten vært større for at den sank enn at den kom til overflaten, forteller Gjelsten.
– Noen var skeptiske, men jeg sa til besetningen at det var dem eller oss. For en sovjetisk ubåtkaptein var det neppe et alternativ å overgi seg hvis han ble trengt opp i et hjørne. Å senke oss ville sannsynligvis vært en bedre løsning sett med hans øyne.
Les også: (+) Ryktene om nazi-ubåten i Kattegat hadde gått i årevis - så ble vraket funnet ...
Usynlig
På tross av innsatsen hadde man heller ikke denne gangen sikre bevis på fremmed ubåtaktivitet. Som gammel sonaroffiser har Gjelsten noe av forklaringen:
– Med de skrogmonterte sonarene vi hadde den gangen, var det nesten umulig å trenge gjennom de forskjellige sjiktene med saltholdighet og forskjellige temperaturer som man finner i en terskelfjord som Sognefjorden. I praksis ville en ubåt ha en lett jobb med å gjemme seg for overflatesonarer under 30 meters dyp.
Kaldt ferskvann fra en elv som rant ut i fjorden ville dessuten gi tydelige ekko med dopplereffekt som lett kunne forveksles med en ubåtkontakt.
For å trene marinebesetningene i ubåtjakt, ble det i 1970 utført en øvelse hvor norske ubåter simulerte fremmede inntrengere.
Rapporten konkluderte blant annet med følgende: «Øvelsen ga et forstemmende inntrykk av at ev. fremmede ubåter kan operere i trafikkert kystfarvann og vise periskop, snorkel og endog være på overflaten i mørke, uten å løpe nevneverdig risiko for å bli oppdaget.»
I realiteten var norskekysten et fristed for fremmede ubåter.
– Fra 2. verdenskrig var sovjetmarinen vant til operasjoner på norskekysten. Hadde jeg vært russisk ubåtkaptein, ville jeg ansett det som en tjenesteforsømmelse å ikke opprettholde disse ferdighetene under den kalde krigen, legger Jacob Børresen til.
Sikre observasjoner
Av de 154 troverdige ubåtobservasjonene som ble gjort i norsk farvann under den kalde krigen, ble to betegnet av Sjøforsvaret som «sikre».
De skjedde i området Andfjorden, Tysfjorden og Ofoten sommeren 1970, og i Hardangerfjorden i november samme år.
27. mai observerte tre pålitelige vitner først unormale bølger i Tysfjorden, og straks etter «en smal kasseformet, grå eller svart gjenstand som dykket opp med kurs ut fjorden ».
To dager senere observerte piloten på et Widerøe-fly en neddykket ubåt på vei inn Ofotfjorden sør for Ramsund orlogsstasjon. Han så tydelig konturene av ubåten og dybderorene, foruten to kjølvannsstriper fra propellene.
To dager sener ble tilstedeværelsen bekreftet av den norske ubåten KNM Skolpen som først oppnådde sonarkontakt og deretter observerte vannspruten fra et periskop på overflaten på to kilometers hold før kontakten forsvant etter 40 sekunder.
I november observerte kapteinen på en ferge ved Ystenes en ukjent ubåt i overflatestilling ute i fjorden. Grunnen til at observasjonen regnes som sikker, er kapteinens betydelige erfaring med å observere ubåtaktivitet etter å ha seilt i mange år ved et av hovedøvelsesfeltene for norske og allierte ubåter.
Både korvetten KNM Sleipner og et Orion-fly fikk også indikasjoner på en ubåt.
Kilde: Gjelsten: Fremmede ubåter i norske fjorder - Realitet eller myte?
