skipsfart
Den geniale ideen som lurte kongen trill rundt: – Hadde aldri trodd at jeg kunne ta så feil
Lyden var som av et skip. Men det de tyske ubåtmannskapene fikk se i periskopet, minnet mest av alt om en syk hallusinasjon.
Tyskernes forvirring skulle bli engelskmennenes hemmelige våpen.
Da den tyske ubåten gikk opp i periskopdybde for å sikte seg inn mot enslige laste- eller troppetransportskip, var det egentlig duket for en ulik kamp: De allierte skipene med last eller tropper gikk uten eskorte mellom USA og Europa. De gikk ikke spesielt fort og var lette å torpedere, store som de var.
Men så fikk en engelsk kunstner en idé som ikke bare skulle få tyske ubåtmannskaper til å gni seg vantro i øynene.
Fortsatt er ideen til Norman Wilkinson noe engstelige sjeler griper til når de ønsker å lure nysgjerrige og få spioner til å betvile egne øyne.
Ga opp å skjule
Ubåtene lå an til å bli ett av tyskernes mest effektive våpen under 1. verdenskrig. For engelskmennene ble fartøyene som ubemerket kunne snike seg på skuddhold og avfyre dødelige torpedoer, et økende problem.
Britene var under sterkt press for å finne løsninger for å unngå tyskerne. Ulike former for kamuflasje ble testet ut. Den mest kjente metoden var å male skipene grå eller hvite.
Men i skiftende vær var ikke disse metodene gode nok. Skip som i tåke var vanskelige å få øye på, var lett bytte i solskinn.
– De skjønte at tilnærmingen var feil, forteller kamuflasjeekspert Roy R. Behrens. Han er professor i design og kamuflasjehistoriker ved University of North Iowa.
Bomskudd
Den britiske kunstneren Norman Wilkinson gikk til kjernen av problemet: «Det viktigste spørsmålet er ikke hvordan man gjør et skip usynlig, men hvordan man gjør det vanskeligst å treffe det», uttalte Wilkinson.
Kunstneren oppdaget at det ble visuelt forvirrende for fienden dersom det ensfargede skipet ble brutt opp med striper, geometriske og uregelmessige mønstre. Slik ville det bli vanskelig å avgjøre hvor stort skipet var, og hvilken hastighet og kurs fartøyet hadde.
Metoden fikk navnet «Dazzle painting» − blendingsmaling.
– For at en ubåtskytter skulle få presist sikte mot et skip, måtte han foreta raske beregninger om hastigheten og retningen til målet. Det gjorde han ved å se gjennom et periskop mens båten var neddykket, forteller professor Behrens, og fortsetter:
– Periskopoperatøren måtte gjøre beregninger; ikke om skipets nåværende plassering, men om skipets fremtidige plassering − hvor ville det være når en saktegående torpedo ankom?
Hjernen får problemer med å skille et objekt fra omgivelsene hvis et mønster bryter opp konturene av objektet.
Den vanligste form for kamuflasje er når objektet passer inn med fargene på omgivelsene eller når mønsteret skjuler konturene av objektet. Noen dyr kan endre mønster og farger for å matche miljøet umiddelbart, og noen dyr skifter farge etter årstidene.
Mimikry er en form for kamuflasje hvor objektet ser ut som noe annet; planter som stein eller insekter som kvister. Ved forstyrrende kamuflasje brytes konturene til objektet opp med store kontraster, og forvrenger oppfatningen av lengde, høyde og bevegelse, som hos sebraen.
Wilkinson regnet seg frem til at hvis ubåtskytterens beregninger om skipets fremtidige plassering var feil med så lite som 11 grader, ville torpedoen sannsynligvis bomme på skipet.
Beregningsfeilen ville Wilkinson utløse gjennom bruk av striper, virvler og kaotisk grafikk. Kamuflasjen ble designet for å gjøre det vanskeligst mulig å beregne hva som var bak og frem på skipet. Så sendte han ideen til britiske Admiralitetet.
Først ble han ignorert. Deretter sjikanert.
Men Wilkinson var seig. Han fikk malt et lite forsyningsskip i blendingsdesign, og resultatet gjorde at marineledelsen valgte å prøve ut designet i større skala.
Noen dager senere beordret Admiralitetet at 50 troppeskip skulle males umiddelbart. Wilkinson fikk ansvaret for en nyopprettet kamuflasjeenhet ved Royal Academy of Art i London
Deretter rekrutterte Wilkinson husmalere og kunstnere for å gjennomføre designjobben.
Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe
Lurte kongen
– Wilkinson samlet fem mannlige kunstnere, tre skipsmodell-makere og 11 unge kvinnelige kunststudenter. Disse forberedte mekaniske tegninger og diagrammer som skulle brukes under malingen av skipene, forteller professor Behrens.
Designer-teamet startet med å lage små modeller av skipene. Disse ble satt på et roterende bord og studert gjennom et periskop. Ved hjelp av lys og forskjellige bakgrunner kunne de se hvordan kamuflasjen på skipene virket.
Kong George V besøkte Wilkinsons verksted og ble overrasket da han tittet gjennom periskopet.
Han ble vist et lite modellskip og bedt om å estimere skipets kurs.
Kongen gjettet at det beveget seg sørvest. Men skipet beveget seg faktisk mot øst-sørøst.
Kongen, som hadde tjenestegjort i Royal Navy, var overveldet:
«Jeg har vært profesjonell sjømann i mange år, og hadde aldri trodd jeg kunne ta så feil i min vurdering».
Hvert skip ble designet forskjellig. Mønsteret på babord side var annerledes enn på styrbord. Observatører som så de malte skipene på havet, rapporterte blant annet at det var nesten umulig å se hvilken retning skipet styrte, og noen ganger så skipene ut til å gå i motsatt retning.
I 1917 besluttet Admiralitetet at Dazzle-kamuflasje skulle brukes på alle væpnede og uvæpnede handelsskip. Før det var gått ett år var 2300 britiske skip malt.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – Tirpitz-vraket ble en gullgruve
− Dyrehage
Britene hadde blitt gode på Dazzle-maling da USA gikk inn i krigen i 1917. Wilkinson ble sendt til USA for å hjelpe til med å utvikle kamuflasjeteknikken. Frem til krigens slutt ble rundt 2000 amerikanske skip malt i det amerikanerne kalte «Razzle Dazzle»
Mottagelsen var blandet.
Avisene kalte skipene blant annet «havgående påskeegg», «en krysning mellom en kjeleeksplosjon og en jernbaneulykke» og «en futurists mareritt».
En reporter som beskrev en konvoi av amerikanske destroyere, skrev: «Om man samlet alle sjiraffer, sebraer, leoparder og tigre i hele verden, ville det blekne i sammenligning med dette.»
Den spanske maleren Pablo Picasso regnes som den fremste eksponenten for stilarten «kubismen». Han skal ha hevdet at dazzle-kamuflørene måtte være inspirert av kubistiske malerier. De fleste av kamuflørene var rett nok utøvende kunstnere før krigen, men de var i hovedsak impresjonister med helt andre motiver, farger og teknikker.
– Den feilaktige troen på at kamuflører fra 1. verdenskrig i stor grad var inspirert av kubister og futurister, er faktisk enda mer utbredt i dag, sier Behrens.
Effektivt
Ekspertene er uenige hvorvidt blendingsmaling faktisk virket.
Noen undersøkelser viser at skipene ble hyppigere angrepet, men at sannsynligheten for at de ble truffet var lavere. Og om skipene ble truffet, var det i mindre vitale deler av skipet.
– Laboratorietester utført etter krigen viste at selv erfarne sjøfolks beregninger kunne bomme med så mye som 50 grader og mer, forteller Behrens.
– Til dags dato er dette det mest overbevisende beviset på at dazzle-kamuflasje ikke bare var en effektiv måte å avlede ubåtene på. Den virket langt bedre enn noen hadde trodd.
Ved starten av 2. verdenskrig hentet USA og britene Dazzle-metoden frem igjen, nå også brukt på dekk i et forsøk på å forvirre fiendtlige fly.
Kamuflasje-oppfinner Normal Wilkinson døde i 1971. Men fortsatt brukes Dazzle-kamuflasje.
Av bilprodusenter for eksempel. Som Wilkinson kanskje ville sagt:
– Det er så man ikke tror sine egne øyne.
Les også: Da haiene var ferdige med de døde, kom turen til de levende
Tøff jobb
Jobben som kamuflør var svært krevende.
Hovedoppgavene gikk ut på å merke og male skipene, etter design som ble sendt ut av sjøforsvarsavdelingen. Kunnskap og kreativitet var nødvendige egenskaper, ettersom designet som ble levert til et gitt skip sjelden passet nøyaktig til skipet.
Arbeidet ble utført raskt, de jobbet ofte fra 07.00 til 21.00 bare med korte pauser. Malerne arbeidet i omgivelser der luften var helt tett av fett, damp, kull og våt maling, mens de måtte klatre i taustiger og stillaser.
I en rapport uttalte kamufløren Richmond Knapp Fletcher at «Det var spennende så lenge det varte, men jeg tviler på om det var noen kamuflører som beklaget da det var over.»
Kilder: http://camoupedia.blogspot.com/, The Role of Artists in Ship Camouflage During World War I – Roy R. Behrens, New York Times
