80 år siden Rigel-katastrofen
Da Rigmor var liten, fikk hun aldri gå alene ned til sjøen. Årsaken var uhyggelig
«Alle» kjenner til Titanic-forliset der 1500 mennesker omkom. Men ikke alle er klar over at langt flere liv gikk tapt på Helgelandskysten i 1944.
27. november var det 80 år siden Norges største skipskatastrofe.
Rundt 2500 mennesker døde da britene ved en feiltagelse bombet fangeskipet MS Rigel.
De fleste kjenner godt til Titanic-forliset utenfor Canada, der 1500 mennesker omkom. Men lenge var det få som hadde hørt om Rigel-katastrofen. Dette til tross for at langt flere døde på Helgelandskysten i 1944.
Den vesle jenta på Tjøtta har rukket å bli 75 år. Rigmor Bosness ønsker å spre mest mulig informasjon om denne krigstragedien. Hjemmet blir med på en av hennes mange historiske vandringer på øya Tjøtta.
Rigmor er styremedlem i Tjøtta Historielag. Hun møter fortsatt nordmenn som ikke har hørt om Rigel-tragedien. Den var lenge underkommunisert.
– Det var britene som gjennomførte bombeangrepet på Rigel. De visste ikke at skipet var en fangetransport med russiske krigsfanger. De trodde det var et transportskip for tyske soldater. Å formidle en slik tabbe som våre allierte hadde gjort, var nok ikke så enkelt, sier Rigmor.
Norsk transportskip som ble tatt av tyskerne under andre verdenskrig. I november 1944 ble lasterommene fylt med straffanger og krigsfanger fra arbeidsleirer i Nord-Norge. De skulle fraktes til Tyskland.
Britene trodde det var tyske tropper ombord og angrep med bomber og skudd. Skipet sank ved Tjøtta på Helgelandskysten om formiddagen den 27. november 1944.
25 år med likrester
Cirka 2300 sovjetiske krigsfanger var om bord på MS Rigel. De hadde i lang tid og under umenneskelige forhold vært i tvangsarbeid i Nord-Norge for de tyske okkupantene. Rundt 13 000 døde av sult eller vold i disse arbeidsleirene.
Til sammenligning var det drøyt 10 000 nordmenn som mistet livet under andre verdenskrig. I november 1944 skulle de som fortsatt levde, fraktes sørover, mot Tyskland.
– I skipet var det også tyske desertører, noen pågrepne nordmenn og rundt 450 tyske soldater. Angrepet fra de britiske flyene varte i cirka 45 minutter, opplyser Rigmor.
Kapteinen klarte å styre Rigel på grunn på Tjøttas naboøy, Rosøya. Skipet sank, men baugen ble stående over vann. Resultatet av angrepet ble traumatisk i mange år, også for øyboerne.
– Faren min jobbet ved lensmannskontoret og måtte stadig rykke ut når likdeler ble funnet i fjæra. Han visste hvilken skremmende opplevelse dette var.
Det var derfor lille Rigmor og broren hennes lenge ble nektet å gå alene ned i fjæra. De voksne skulle alltid gå først. Likrester fløt i land i flere tiår. Først i 1969 ble det besluttet å hente opp restene av de omkomne fra vraket.
Heldigvis var det ikke alle som endte som løsrevne kroppsdeler i den frådende sjøen langs Helgelandskysten. Rundt 250 mennesker overlevde og ble reddet av lokalbefolkningen på Helgeland.
På Tjøtta ble det etablert et felles gravsted for de omkomne etter Rigel-forliset. Rigmor skal vise oss rundt på gravstedet. En godt voksen besøksgruppe fra Mo i Rana er også med på omvisningen.
Les også (+) Ingen ville snakke om den grufulle ulykken. Så fant Line farmors hemmelige notater
Hodeskaller som suvenir
Rigmor viser vei til en stor, steinsatt, oval sirkel, formen av et stort skip, sett ovenfra. Like ved troner et høyreist kors av lokal granittstein. Det står ingen navn på de som ligger gravlagt her.
– Papirene med navn på de omkomne forsvant under forliset, forklarer Rigmor.
Først var det planen at Rigel-vraket skulle fungere som gravplass på sjøbunnen. Men mange uanmeldte hobbydykkere fant veien ned til vraket, på jakt etter gjenstander.
– Noen av dem tok også med seg hodeskaller som suvenir, forteller Rigmor.
I 1969 ble det derfor bestemt at det som var igjen av skjelettene i vraket, skulle hentes opp og gravlegges på verdig vis.
Tok hodeskaller som suvenirer
Men omkomne fra Rigel er ikke de eneste som er stedt til hvile på Tjøtta. Her er i tillegg rundt 8000 andre sovjetiske krigsfanger gravlagt. Dette var fangene som ble satt til å bygge veier, broer og jernbane for tyskerne i Norge. De fikk minimalt med mat og store doser brutal vold.
De som døde, ble først begravd nær arbeidsleirene. Men i 1951 besluttet regjeringen at likene skulle graves opp og fraktes til en fellesgrav her på Tjøtta.
– Dette var under den kalde krigen. Regjeringen mente det ville være lettere å holde kontroll på eventuell sovjetisk spionasje hvis alle ble samlet på ett gravsted, forklarer Rigmor.
Det som var igjen av de døde krigsfangene, ble gravd opp og lagt i plastsekker. Deretter ble de fraktet til Tjøtta. Men det var ett sted de ikke fikk gravd opp likrestene. Og det var i Mo i Rana. Nå blir besøksgruppen fra Mo i Rana ekstra engasjert:
– Ja, de sovjetiske krigsfangene som døde i Mo i Rana, fikk faktisk bli liggende i den lokale graven. Faren min, Per Martin Lysfjord, var en av mange som sørget for dette, nikker Unn Mari Lysfjord.
Hun forteller at faren var på vei til jobb på Jernverket da han fikk nyss om at noen var kommet for å grave opp krigsfangene.
– Da snudde han sykkelen og tråkket i vei mot gravplassen. Til sammen var de flere hundre mann som stilte seg opp som skjold. På den måten klarte de å stanse ødeleggelsen av krigsfangenes lokale grav, forteller datteren stolt.
Etter runden på gravplassen tar Rigmor Bosness oss med ned til strandkanten. Herfra kan man se over til minnesmerket på Rosøya. Det består av to ruvende båtpropeller og et anker som er hentet opp fra skipsvraket. Flere av de overlevende klarte å komme seg i land nettopp der.
Les også: (+) Den varme sommerdagen endte i bunnløs tragedie
Unikt møte
Mens vi står der i søndagssolens stillhet, kommer Hurtigruten glidende forbi.
– Lenge kjørte Hurtigruten forbi minnestedet uten å fortelle om skipskatastrofen over høyttalerne. Jeg håper at det har endret seg nå, sier Rigmor.
Tidligere kunne man se Rigels baug peke advarende opp mot himmelen. Først i 1975 ble det besluttet å fjerne de synlige vrakdelene. Roar Berg-Hansen var en av dem som undret seg over denne baugen da han som guttunge reiste forbi med Hurtigruten.
– Faren min var los og kjente godt til Rigel-forliset. Da jeg spurte hvorfor baugen stakk opp, fortalte han meg om tragedien.
Et par tiår senere sto Roar med blokk og penn i hånden og kamera rundt halsen. Da hadde han som journalist fått i oppdrag av sin arbeidsgiver, Brønnøysunds Avis, å skrive om et helt unikt møte: Mellom russiske Julian Oreschkin fra Volgograd og norske Asbjørn Schultz fra Harstad. Begge var overlevde etter Rigel-katastrofen. Deres beskrivelse av hva som skjedde, har aldri sluppet taket i den nå pensjonerte journalisten.
Reddet av luftepause
– Julian fortalte at krigsfangene av og til ble tatt med opp til en luftepause på dekk. Denne dagen hadde han akkurat vært til lufting. Da han var på vei ned igjen, gikk flyalarmen.
Under britenes voldsomme flyangrep tok flere av de innerste lasterommene i skipet fyr. Det var her krigsfangene var stuet sammen, og de fleste som var der, døde. Julian hadde heldigvis ikke rukket å komme ned ennå.
– I det brennende kaoset på skipet benyttet han anledningen til å klatre opp leideren og hoppe i havet, forteller Roar.
Også Asbjørn Schultz hadde akkurat vært til lufting og fikk derfor samme mulighet som Julian. Begge klarte å bakse seg gjennom britenes dødelige skuddregn i det isnende, blodfargede sjøvannet og kom seg til slutt i land på Rosøya. Der ble de tatt hånd om av familien som bodde på Rosøyvalen gård.
Les også: (+) Oliva har født 11 barn: – Livets største sorg går aldri over
Kysset berget
Journalisten har fortsatt bilder fra møtet mellom de to overlevende. Avisen med den seks sider lange reportasjen har han også tatt godt vare på. Blant annet ble Roar med de to ut i båt, til et gjensyn med gården der de ble tatt hånd om.
– Julian husket godt hvor han hadde krabbet i land på Rosøya. Han gikk rett bort og viste oss hvor det var. Så la han seg ned på kne og kysset berget som ble hans redning.
Asbjørn kom til gården en god stund etter Julian. Da hadde den utmattede Julian fått en seng å sove i. Likevel møtte aldri de to hverandre på gården.
Det skyldtes at Julian hadde kommunisert med gårdsfolket på tysk. De trodde derfor han var tysker og ville skjerme Asbjørn fra fienden. Han ble i det stille sendt bort fra øya med båt. Men ifølge Roars reportasje husket Asbjørn godt den intense snorkingen fra «tyskeren» i huset før han ble geleidet ut.
Under besøket for 35 år siden var de to også innom krigskirkegården på Tjøtta. Julian Oreschkin hadde med et par poser fylt med jord fra Russland. Disse tømte han foran steinkorset. I tillegg plantet han russiske blomsterløk til minne om alle krigsfangene som ikke hadde vært like heldige som ham.
– Jeg husker Julian som en veldig emosjonell mann, og vi fikk god kontakt. Allerede året etter kom Julian tilbake sammen med datteren. Da dro vi ut til Rosøya igjen, slik at hun også fikk se stedet der faren kjempet for å overleve, minnes Roar.
Forteller historien
I dag er både Julian og Asbjørn døde. Men historiene deres lever videre blant annet i Trond Carlsens dyptpløyende bok «Tragedien Rigel» og i Ida Larmos prisbelønte tegneserieroman «Rigel, urettens ekko». Ida fikk først kunnskap om Rigel gjennom å lese Roy Jacobsens romaner der tragedien er sentral, en av dem med tittelen «Rigels øyne».
– Jeg ble overrasket og forbannet over at jeg ikke hadde lært noe om dette på skolen, sier Ida.
Hun bestemte seg derfor for å lage en tegneseriebok om skipstragedien. Den kom ut i 2022. Etter bokutgivelsene holder både hun og Trond Carlsen jevnlig foredrag om Rigel-katastrofen.
Nå får elever lære om Norges største skipskatastrofe, iallfall ved ungdomsskoler og videregående skoler i Tjøttas nærområder.
– De senere årene har ungdomsskolene avsluttet undervisningen om andre verdenskrig ved å ta elevene med hit til krigskirkegården, forteller Rigmor fornøyd.
Les også: (+) Mamma sa at pappa bare stakk. Mange år senere fant jeg sannheten i en brevbunke
Ingen russere invitert
Selv om Rigmor ikke var født da katastrofen skjedde, kan hun likevel kjenne denne tragediens klo i kroppen. Særlig nå under bombingene i Ukraina, Gaza og Libanon.
– Når det er mye flydur over Tjøtta, føler jeg faktisk en uro i kroppen. Da kommer historien om Rigel nærmere igjen.
Markeringen av skipskatastrofen blir denne gang i form av en helt lokal kransnedlegging. I tillegg vil det bli arrangert en fotoutstilling. Ved tidligere markeringer har Alstahaug kommune invitert representanter blant annet fra den russiske ambassaden. Hjemmet får opplyst at det ikke vil skje i år.
– Det skyldes den utenrikspolitiske situasjonen i verden, opplyser kommunens kulturkonsulent Johanne Markvoll.
Kilder: Bøkene «Tragedien Rigel» av Trond Carlsen og «Urettens Ekko» av Ida Larmo, snl.no, Brønnøysunds Avis
