Flasken med blåsyre på loftet røpet historien til Norges modigste ektepar
På flukt fra tyskerne i knedyp fjellsnø, visste Samuel hvordan han ville bruke de seks kulene i magasinet. Fire til tyskerne, én til Olaug han var blitt så glad i, og den siste til seg selv.
Det var ikke akkurat kjærlighet ved første blikk. Samuel Titlestad og Olaug Karlsen gikk av toget på Gol stasjon. Begge betraktet sin ukjente medreisende i øyekroken. Samuel så en liten, sped kvinne med kåpe og veske og avis under armen. Olaug så en kar uten fortenner, men med stritt, rødt hår og kraftig hake.
På perrongen på Gol den augustdagen i 1942 hadde ingen av dem tenkt at den andre kunne være en beintøff motstandskjemper.
Men Olaug hadde en pistol i vesken og penger sydd inn i kåpen. Samuel dro ennå litt på en ankel han hadde vrikket stygt nede i Oslo tidligere på sommeren. Han hadde hoppet ut av et vindu i annen etasje for å komme seg unna Gestapo.
På bussen oppover Hemsedal begynte de å ane at de kunne være ute i samme ærend. De var på vei til den hemmelige forlegningen til en av det okkuperte Norges mest ettersøkte menn, kommunistlederen Peder Furubotn. Samuel Titlestad var sikkerhetssjef der, og det var et brudd på alle regler å ta med seg noen utenfra rett inn i hovedkvarteret. Han gjorde et unntak for Olaug Karlsen. Etter en lang vandring i forrykende uvær ankom de seterbygningene på Krosstølen sammen. Han fikk kjeft så det holdt.
Men kanskje hadde han allerede en følelse av at det ville være verdt det.
Helten i stua
Senere i livet, da de to fortalte barna om det første møtet, måtte de trekke på smilebåndet.
– De ble i hvert fall et par etter kort tid, sier Torgrim Titlestad (75). Han var ikke gamle karen før han skjønte at foreldrene hans var krigshelter. I stua hjemme i Bergen lå det ei årbok fra turistforeningen fra '46. Der var det en tegning han knapt kunne ta øynene fra. I dag henger den på kontorveggen hans. Den viser faren, Samuel, som bykser over en skigard med et gevær i nevene.
– For meg var det slik en ekte helt så ut. Jeg var en stolt smågutt, sier Titlestad.
Den unge Torgrim var nysgjerrig. Han visste tidlig at moren Olaug hadde blitt arrestert og sittet på Grini. I tenårene økte nysgjerrigheten for hva foreldrene hadde opplevd under krigen. Han fant nøklene til låste kasser på loftet. Der lå det brev, dokumenter og illegale aviser. Og ei flaske med noe gult.
– Det var en flaske far hadde hatt ansvaret for, den de laget blåsyretabletter av. De skulle svelges hvis de ble tatt av tyskerne. Døden var bedre enn å angi kamerater, sier Torgrim Titlestad.
Han var heller ikke gamle karen før han skjønte at foreldrene var en type krigshelter det ikke skulle snakkes om. Kommunistenes rolle i motstandskampen ble utelatt da den offisielle historien ble skrevet ned i tiden etter krigen.
– Folk fikk lese om Kjakan og Max Manus, men det sto ingenting om Peder Furubotn, som aldri forlot landet og som var den mest ettersøkte motstandslederen i Norge gjennom hele krigen, sier Torgrim Titlestad.
Men han hadde i hvert fall den gamle årboka til turistforeningen, den med tegninga. Der sto det svart på hvitt om de dramatiske hendelsene som fant sted på Krosstølen bare noen uker etter at foreldrene kom dit sammen.
Reddet ti liv
På tiden som hadde gått siden møtet på Gol stasjon, hadde de lært mye om hverandre. Samuel, en bonde fra Fana som gjerne spilte klarinett på AUF-fester, var inne til militærtjeneste da tyskerne kom. Han hadde fått fortennene slått ut 9. april, og deltok i trefninger i Vaksdal under felttoget 1940. Modig, absolutt, selv om han måtte innrømme at tennene røk under lekeslåsskamp med en soldatkamerat. Uansett var hans aprildager småtteri mot Olaug sine:
Hun reddet ti av sine sambygdinger fra å bli henrettet ved Randsfjorden.
Episoden er dokumentert gjennom øyenvitneskildringer og, utrolig nok, fotografier. Den er gjengitt av Olaugs niese Kari-Anne Karlsen i boken Høyt spill. Etter hard fremferd gjennom bygdene i Søndre Land og en trefning ved Fallselva, kom et tysk kompani til Nordre Granum gård. Bonden Sigvald Karlsen kunne nok tysk til at han skjønte at kapteinen, Lehmann, hadde til hensikt å stille ti norske sivile fanger opp mot bryggerhusveggen og skyte dem som krigsdeltagere uten uniform, som hevn for falne tyskere under kampene.
Til alt hell var søsteren hans, Olaug, der for å hjelpe ham med gårdsstellet. Hun hadde studert tysk på universitetet. Hun hadde hatt en av fangene, fortsatt bare guttungen, som elev på bygdeskolen. Og hun var sint.
– Hun knyttet neven opp i trynet på tyskeren, fortalte en av fangene senere. Her skulle ikke skytes fanger. Spesielt ikke barn.
– Da får dere heller skyte meg, sa Olaug Karlsen.
Den forfjamsede kapteinen sendte fangene inn på bryggerhuset over natta. Dagen etter kom det nye mannskaper, og Lehmann dro videre uten å gjøre noe mer – trolig lettet over å komme seg langt vekk fra hissige bondejenter som siterte fra Genèvekonvensjonen på tysk.
– Mor sa bare at det var instinktivt, at hun ikke kunne leve med at 14-åringen ble skutt. Jeg synes hun var ufattelig tøff. En tigermor, sier Torgrim Titlestad.
Den lille spionen
Norge kapitulerte, men det gjorde hverken Samuel eller Olaug. På hver sin kant av landet, ennå uvitende om hverandre, kastet de seg inn i den illegale kampen. Hele Olaugs familie var full av kommunister og motstandsfolk. Mot slutten av 1941 fikk Olaug vite at navnet hennes sto på arrestasjonslister, og hun flyktet til Sverige. Der ble hun rekruttert av russerne og sendt tilbake, med pistol i vesken og pengesedler sydd inn i kåpen.
– Mor var ute på spionoppdrag. Hun skulle oppsøke Maria Quisling, be om ansettelse og dermed skaffe russerne en person på innsiden, sier Torgrim Titlestad. Imidlertid hadde Gestapo rullet opp Olaugs kontaktnettverk, og hun måtte komme seg i sikkerhet. Det var da hun ble bedt om å ta toget til Gol.
Samuel Titlestads vei dit hadde også vært farlig. Han tok imot og skjulte Peder Furubotn og hans familie en periode etter den første store tyske razziaen mot ledelsen i det norske kommunistpartiet høsten 1940. Siden ble han ved Furubotns side gjennom hele krigen, som en livvakt, ansvarlig for vakthold og sikring overalt hvor hans nærmeste krets oppholdt seg. Med tyskerne i hælene flyttet de fra sted til sted i fjellene. Enkelte hadde murret, og påpekt at Samuel egentlig ikke engang var kommunist.
– Han er beste mann til jobben, uansett, hadde Furubotn slått fast.
Utover høsten 1942 merket Olaug det samme. Det var noe trygt over Samuel. Det var kommet noe annet i blikket hennes når hun kikket på ham. Jo, det røde håret var det samme, strie. Haken like diger, fortennene like utslått. Men det var godt å være der han var. Øynene hans var fromme. Og når de gikk på Hemsedalsfjellet, kunne de helt plutselig begynne å plystre på samme låten.
Siste dagen i oktober ble paret brått revet ut av idyllen. Gestapo sto på setertunet. Bare kulene plystret.
Ilddåpen
Ryktene om en tysk storaksjon hadde nådd Krosstølen, og de fleste hadde allerede reist videre til et nytt skjulested. Det var fire personer igjen der: Samuel og Olaug, Henry Tonheim og Ragnvald Eikil, som senere skrev beretningen i turistforeningens årbok.
– Det som ikke sto der, var at far sto naken i badebalja da fienden kom, sier Torgrim Titlestad.
Tyskerne var forsiktige, enda de var minst 30 mann. De sendte en fange bort til stølen for å be nordmennene om å overgi seg. Mannen kastet en snøball på vinduet der Samuel sto og tok helgevasken. Han ropte ut en advarsel, og stakk. Samuel dro på seg buksa. Overgivelse var det aldri snakk om. Var det ingen annen utvei, var det bare å fordele de siste kulene. En til Olaug, en til ham selv.
Raskt var de ute av bakdøra, over tunet, inn bak løa. Derfra var det 100 meter i åpent lende bort til skogbrynet. I nysnø til knærne. Stort å grunne på var det uansett ikke. De sprang. Tyskerne oppdaget dem halvveis.
– De gjøv over oss med alt de hadde. Det knitret, sprutet og hakket fra maskinpistolene, skrev Eikil. Han kastet seg ned og krøp. Treflisene føk fra skigarden foran ham. Det var da han fikk se Samuel Titlestad bykse over gjerdet. Eikil skulle aldri glemme det som så ut som et digert glis, eller ropet på bergensmål:
– Dei kan'kje skjorta! Dei treffer ikkje! Fylg meg!
Kulene strøk så nært at de hørte lyden da de passerte. Fiu! Fiu! Snøen raste fra greinene da de stupte inn i skogen. Eikil mistet armbåndsuret. Det viste halv fem. Flukten gikk bratt nedover, over elva, så bratt oppover igjen. Olaug gikk gjennom ei råk, snart slo den tynne underkjolen kuler av is mot de bare lårene. I det fjerne kunne de høre skuddveksling. En annen motstandsmann, Finn Eriksen fra Osvald-gruppen, var omringet. Han kjempet, forgjeves skulle det vise seg, for livet. Eieren av stølen ble også pågrepet, torturert og drept.
I to døgn var det lille følget på flukt i fjellene, før de støtte på en gruppe av sine egne. De tok seg til Valdres på ski. Eikil ble lyrisk.
– Da stjernene brast frem, la skinnet en fantastisk skjær over viddene og vår lille partisanhær under kommando av agronom Titlestad. Vi var glade og lykkelige. Og stolte, fordi vi hadde løst vår oppgave i det første store sammenstøtet med Gestapo. Hurtig kunne vi finne nytt forlegningssted og organisere slagene mot fienden til vårt land og folk var blitt fritt, skrev han.
Fanget på fjellet
Flere store sammenstøt med tyskerne ventet. Den kommunistiske delen av hjemmefronten plaget okkupantene konstant med sprengninger og likvideringer. Dessuten produserte de illegale aviser og drev flyktningruter til Sverige. Sommeren 1944 var situasjonen på bristepunktet, også internt blant kommunistene. Furubotn splittet lag med Asbjørn Sunde, som ønsket enda mer sabotasje. Sunde etablerte en egen base for Osvald-gruppen.
Den sommeren banket Gestapo opplysninger ut av en tidligere vaktmann i Furubotn-gruppen, og iverksatte storaksjonen Almenrausch for å fange kommunistlederen, som da befant seg ved Vangsjøen i Øystre Slidre. Advart av en skuddveksling stakk mange av før de tyske og norske politisoldatene kom frem til hytta. Samuel Titlestad ledet an gjennom fiendens linjer, men under flukten kom Olaug vekk fra de andre.
To Milorg-menn ble drept i kamper i Tapptjerndalen under Almenrausch(omtalt i Vi Menn 36-2022), og tyskerne pågrep i alt 38 personer. En av dem var Asle Grepp, som senere ble henrettet. En annen var Olaug. Etter tre døgns flukt på fjellet hørte hun ordren Hände hoch! , så rett inn i en bajonettspiss og forsto at det ikke ville nytte stort å sitere fra konvensjoner på tysk. Hun ble transportert til Grini.
– Hele veien til Oslo så jeg syriner som blomstret. Jeg trodde det var livets siste hilsen til meg, skrev Olaug.
Olaug Karlsen satt fanget de siste 11 månedene av krigen. Hun lå på en seng av strie, våt tang og aviser. Hun åt grå suppe med ubestemmelig innhold. Hun ble sendt til torturkjelleren i Victoria terrasse for å myknes. Men hun holdt ut. I utsmuglete brev, skrevet på dopapir, aner man den viktigste årsaken.
Hun hadde en som hun så gjerne ville se igjen.
– Venter du på meg, bare meg? Jeg tror det, jeg vet det, skrev Olaug i desember 1944.
Krigen etter krigen
Samuel og Olaug giftet seg i juni 1945. Eldstesønnen, Torgrim, ble oppkalt etter ett av farens dekknavn. Det kom tre søsken til. Etter en opprivende maktkamp i NKP ble fløyen til Furubotn ekskludert fra partiet i 1949. Samuel stemte Ap i stedet, som før krigen. Olaugs tro på kommunismen raknet for godt etter invasjonen av Ungarn. Samuel reparerte musikkinstrumenter, Olaug forble lærerinne. Begge levde et langt liv.
Ingen av dem snakket stort om krigen, men puslebrikkene lå der. Fortellingen i årboka. Blåsyren på loftet. Moren som var mye sengeliggende. For Torgrim Titlestad, historiker og forfatter, har det vært en livsoppgave å plassere bitene riktig.
– Kall det arven etter mor og far. Et selvpålagt mandat om å gi en mer sannferdig beretning om motstandsbevegelsen. Kommunistenes rolle ble jo utradert fra historiebøkene, sier Titlestad.
Statsminister Einar Gerhardsen satt i redaksjonskomiteen da trebindsverket Norges krig ble utgitt i 1947. I det som i forordet ble beskrevet som en samlet oversikt over krigen i Norge, var ikke Peder Furubotn nevnt.
– De er helter uten medaljer. Det er uforståelig at det fortsatt ikke finnes et monument over disse menneskene, sier Torgrim Titlestad.
Det kunne vært litt av en statue, kanskje som tegninga på kontorveggen. Samuels byks over skigarden, med flagrende skjorte og stritt, rødt hår. I kuleregnet med sin Olaug.
