ENESTE NORDMANN SOM OVERLEVDE RIGEL-FORLISET
Asbjørn svømte i kuleregn da fangeskipet sank
Krigshelt Asbjørn Schultz forteller om blodbadet og den dramatiske flukten.
Fangeskipet Rigel er på vei sørøver fra Narvik mot Trondheim. Datoen er 27. november 1944.
Rundt 2300 russiske, serbiske, polske og jugoslaviske krigsfanger, i tillegg til tyske desertører, er stuet sammen på de tre dekkene.
Syv av fangene er nordmenn, arrestert av ulike grunner: Sabotasje, klammeri med tyske soldater, og ordrenekt. En av dem er 23 år gamle Asbjørn Schultz.
Asbjørn ble intervjuet av Vi Menn i 2003, da han var 82 år gammel.
Etter skipsforliset fikk han store nerveproblemer, og drømte stadig om at tyskerne var etter ham.
– Forfølgelsesvanviddet satt sterkere i enn selve forliset. Likevel bærer jeg intenst nag til engelskmennene. Jeg tror de visste hva de bombet og ga blaffen i krigsfangene, sier Schultz, som vokste opp i Vesterålen med fire søsken.
Han var på lofotfiske da krigen kom til Norge, og deltok aldri i noe motstandsarbeid.
- Født på Holdøy, Nordland.
- Skipper og matros da krigen brøt ut.
- Ble satt på fangeskipet Rigel etter å ha havnet i slåsskamp med tyske soldater.
- Eneste norske overlevende da Rigel ble senket i 1944.
- Fortsatte å jobbe som matros etter krigen.
- Gift med Leikny Hofsøy.
– Jeg opplevde lofotraidet i 1942, da engelskmennene skjøt hurtigruten Irma i senk. Andre hurtigruteskip ble også torpedert i Stadthavet. Engelskmennene visste hele tiden hva de gjorde. De var våre allierte, men tok ingen hensyn.
Nektet å spille på nazifest
Marerittet begynte da rutebåten Grøttø, med kystskipper Asbjørn Schultz som matros, lå til kai ved Stokmarknes i oktober 1944.
En fødselsdag ble feiret med bløtkake, brennevin og musikk. Tyskerne ville ha trekkspillmusikanten Kåre Kristiansen til å spille på en fest hos dem. Men han hadde kjempet i Narvik våren 1940 og mislikte nazistene.
Asbjørn ble innblandet i slagsmålet. Tyskerene flyktet, men kom tilbake med gevær for å arrestere ham. Han rev seg løs og løp, mens tyskerne skjøt etter ham. Neste morgen ble havnen sperret og Asbjørn arrestert.
Han fikk beskjed om å medbringe rikelig med klær, og forsto at dette kunne bli langvarig. Sammen med noen andre fanger ble han fraktet med båt til Svolvær og derfra til Narvik.
– Jeg delte celle med fire nordmenn en måneds tid, i en brakke. De ble også sendt med Rigel. Vi fikk proviant for fem døgn, og tyskerne sa vi skulle til Trondheim.
Rigel forlot Tømmerneset 25. november, med mer enn 2300 fanger. De på øverste dekk fikk komme opp i puljer på fem når de skulle gjøre sitt fornødne i latrinene langs rekka. Asbjørn var en av disse «heldige».
Fangene på nedre dekk brukte bøtter som ble heist opp når de var fulle. Stanken var deretter.
Pisket og slått
– Vi norske ble behandlet ordentlig av tyskerne, sier Schultz.
- Bygget i København, 1924.
- Rederi: Den norske Syd-Amerika Linje (Det Bergenske Dampskibsselskab).
- 121 m langt og 17 m bredt.
- Overtatt av tyskerne i 1940. Hadde tysk flagg/besetning fra 1944.
- Senket 27. november 1944 i konvoi ved Tjøtta på reise sørover med russiske krigsfanger.
- Av 2838 mennesker ombord omkom 2571 mennesker, inkl 7 nordmenn.
- Lenge lå Rigel rødrustet med baugen stikkende opp.
- I 1969 ble likene fjernet og vraket hugget på stedet. (Kilder: Bladet Skipet, Wikipedia)
– De lo da de hørte hva jeg var arrestert for. De russiske fangene ble pisket og slått.
Men stemningen om bord var ganske god til å være fangeskip. Noen russerfanger strikket fingerhansker og byttet til seg mat fra de andres rasjoner. En russer filte til ringer av kobberrør. En var lege og behandlet småskader. En var frisør og klippet og barberte medfanger. Polakkene sang polske viser flerstemt.
Asbjørn sto på dekk da Rigel i morgentimene ankret opp i Hamnesleira, sør for Sandnessjøen, i konvoi med tre andre skip. Han hadde aldri vært så langt sør, men gjenkjente fjellformasjonen De syv søstre fra postkort.
To rekognoseringsfly fra hangarskipet HMS Implacable passerte, uten tegn til å angripe.
Da konvoien nærmet seg Tjøttelandet, ble flere fly observert i lav høyde. Kaptein Heinrich Rhode på Riegel varslet de andre båtene med lange støt i skipsfløyten.
Da flyalarmen gikk, sto Asbjørn på dekk sammen med Olaf Henry Håheim (41), en fisker og gårdbruker som var arrestert for sabotasje mot tyskerne.
– Håheim ville vi skulle flykte under dekk. Jeg insisterte på det motsatte. Skulle vi ha noen sjanse, måtte vi komme oss lengst mulig opp.
Da flyene passerte konvoien begynte antiluftskytsmannskapet på Rigel å skyte. Flyene gjorde en sving og angrep først forpostskipet Salier.
Asbjørns første reaksjon var glede da skuddene knatret mot dekk. Hvis han bare kom seg høyere opp skulle han klare å komme seg bort fra tyskerne.
Kanonene på Rigel stilnet kjapt. Forarbeidet var gjort, nå gikk bombeflyene inn med sin dødelige last. Den første bomben fikk tretrappen fra kjølen og opp på dekk til å briste. Lyset gikk, og tykk røyk fylte lasterommet.
Som sjømann visste Asbjørn at det gikk en jernleider opp til dekk. Fangene sloss om å komme opp på denne. Schultz kjempet seg opp, Olaf prøvde det samme, men forsvant i mylderet.
På dekket ventet et kaos av blod og søndersprengte mennesker.
Asbjørn fikk tak i en taustump, firte seg ned på en gesims og hoppet de siste fem meterne ned i vannet, 300-400 meter fra land.
– Det gikk knapt mer enn ti minutter fra skytingen begynte til jeg befant meg i vannet, sier Schultz.
– Kapteinen forsto kjapt at de kom til å synke, så han dreide inn mot Rosøya for å renne på grunn.
Les også: Milorghyttene du kan gå inn i
Padlet med hendene
En flåte av blikkfat og treramme kom drivende. En russer hadde kommet seg opp og hjalp Asbjørn om bord. Også en tysker klamret seg til tauet langs siden, mens kulene fra flyene haglet rundt dem.
– Etter en stund trakk vi tyskeren om bord. Han var vettskremt, tynnkledd og barbeint, og holdt på å fryse i hjel. Jeg vred vannet ut av klærne hans og lot ham varme føttene under kroppen min mens vi padlet mot land med bare nevene. Årer fantes ikke. Roturen inn til land tok 30-45 minutter. De engelske flyene skjøt på både flåter og hjelpeløse mennesker i vannet.
Rigel sto på grunn, med akterskipet under vann. Deler av dekkhuset forsvant i en voldsom eksplosjon. En brun strøm av russerfanger hoppet i havet.
- Torbjørn Tilrem ble tilfeldig vitne til tragedien 27. november 1944, da han hørte motorlyder i det fjerne.
- – Vi hørte eksplosjoner og løp i den retningen hvor vi skjønte at noe dramatisk fant sted, forteller Tilrem.
- Han og en kamerat hentet laken og ulltepper som kunne brukes under redningsarbeidet.
- – Stranda var dekket av maltrakterte kropper, og sjøen var så full av døde at legebåten knapt greide å legge til.
- Tilrem ble satt til å laste hestekjerrene med døde kropper som ble fraktet til den lokale kirkegården.
De syv bombeflyene landet på dekket til HMS Implacable, nærmest uskadd, etter en tur innom Sandnessjøen der de skadet noen oljetanker og fartøyer.
Senkingen ble behøring dokumentert av kameraene i snuten på de engelske flyene. I arkivene til Imperial War Museum står det i en bildetekst:
«Troppeskipet snur mot land mens det brenner voldsomt. Det blir forfulgt av en bevæpnet trålskute som prøver å samle opp de tyske troppene».
Engelskmennene tviholdt i det lengste på at det var tyske tropper, og ikke russiske krigsfanger om bord i Rigel.
De tre i flåten klatret over et piggtrådgjerde og satte kurs for et gårdsbruk. Russeren hjalp tyskeren i retning av sommerfjøset, Asbjørn gikk mot hovedbygningen. Den var allerede full av overlevende som hadde rodd i land.
Les også: Spøkelsesskip og uoppklarte forlis
Krydde av tyskere
– Jeg hadde et lite sår under kneet og var kølsvart av oljerøyken. Ellers var jeg uskadd. Jeg spurte om å få komme inn i huset, men det var fullt av tyskere. Fullstendig kaos hersket. Jeg trakk meg inn i det lune vinterfjøset.
Etter en time sa Odd Daleng, en av guttene på gården, at Asbjørn måtte komme seg over på nabogården Rosøyvalen, der det ikke var tyskere.
– Han fulgte meg de 200-300 meterne dit. Også der krydde det av tyskere. Folkene på gården ga meg varm melk, tørre klære og et skjulested i fjøset.
– Jeg ble der til fem-tiden neste morgen, før gutten på gården viste meg vei til den tredje gården. Der ble jeg skysset i robåt over til Hestøya, en stor øy med mange gårdsbruk. De våget ikke bruke motorbåten, da tyskerne hadde satt ut vakter.
Asbjørns opphold på Hestøya varte bare én dag. Vertskapet hans spurte lensmann John Bossnes om hjelp. Han var motvillig NS-medlem, og jobbet samtidig med våpenforsyninger til motstandsstyrkene.
To motstandsfolk fikk Asbjørn først til Husvær og siden til Lånan, en øy der størsteparten av befolkningen var evakuert til England.
Schultz bodde der i tre uker, inntil en tysk vaktbåt dukket opp. Tyskerne jaktet på en rømling fra Rigel, og hadde sett en mann på land gjennom kikkerten.
Krigens galskap
– Gårdskona Kristine Nilsen var snartenkt og fikk på seg mannsklær. Tyskerne ble flaue og gikk da de forsto at hun var "mannen" de hadde sett samle tang i fjæra. De lette ikke i låven, der jeg gjemte meg. Jeg har en viss mistanke om at julen, som var to dager unna, hadde gjort dem storsinnete.
Asbjørn våget ikke å bli på Lånan lenger. Han ble fraktet over til Kleppøya, hvor han bodde hos Elna og Johan Vågsås inntil kapitulasjonen niende mai.
– 10. mai ringte jeg hjem til mor, som ikke hadde hørt fra meg på et halvt år. Så tok jeg hurtigruta hjem. I slutten av mai begynte jeg som matros på rutebåt igjen. Da bråvåknet jeg ofte og trodde at vi holdt på å forlise.
Hvorfor ble Rigel senket?
- I boken Rigel: Norgeshistoriens største skipsforlis (2003), skriver Trond Carlsen at britene høyst sannsynlig ikke visste at Rigel hadde med seg krigsfanger.
- – Britene hadde ingenting å tjene på å bevisst bombe et skip med allierte fanger. Tvert imot, har Carlsen sagt til NRK.
- Carlsen undersøkte pilotenes dagbøker og andre skriftlige kilder i riksarkivet i London, og konkluderer med at britene trolig ikke visste hvem som var om bord i skipet.
Det kunne skje når de ankret, eller når skuta la hardt ror og krenget.
– Jeg fikk anfall og sprang opp på dekk. Ellers hadde jeg ingen styring på temperamentet. Om noen snakket høyt til meg, minnet det meg om tyskernes fangenskap. Først da jeg begynte å studere med Jehovas vitner i 1950, lærte jeg meg å tilgi tyskerne. Alt var bare et resultat av krigens galskap.
Rigel-kaptein Heinrich Rhode overlevde krigen. Han døde ironisk nok da Melaine Schulte, skipet han førte, forsvant sporløst 22. desember 1952, på vei fra Narvik til Alabama. Trolig gikk det på en mine.
I årene etter krigen fløt det stadig opp lik i farvannene rundt Rosøya.
Dykkere kom langveisfra for å samle makabre suvenirer fra det dystre krigsmonumentet. Først i 1969 ble de siste omkomne tatt opp og vraket fjernet.
