Tragedie SOM rammet bygdA:
Ingen ville snakke om den grufulle ulykken. Så fant Line farmors hemmelige notater
Line ble advart mot å bade i osen der den tragiske ulykken hadde skjedd, men ingen ville snakke om de seks som døde.
Line Kristiansen Cancino (51) fra Nordmøre tilbrakte hver eneste sommer hos farmoren sin på Helgeland.
Hit dro hun med foreldrene og sine tre eldre søsken. Farens fødested Røøyen på øya Tro har alltid vært viktig for Line, og hun er stolt av røttene sine der den ville, vakre naturen ennå er uberørt av tiden.
Den farlige osen
– Tro er et magisk sted som ligger under Røøyfjellet med mye gammel historie fra vikingtiden, forklarer Line.
Hun kan ennå kjenne smaken av farmorens vedovnsbakte brød med smør og sirup på. Line gledet seg til lange, lyse sommernetter med bading, fiske og farmorens historier.
Farmoren Gudrun Alette Peterson Kristiansen og flere av de eldre på øya var flinke til å fortelle historier fra den gangen det fantes fire gårder i bygda. Da folk holdt på med slåtten, og det bodde drenger og tauser på gårdene. Farmoren var fra Øvregården, som står der den dag i dag.
Line pleide å sitte på farmorens kjøkken og lytte til historiene som ble fortalt rundt kjøkkenbordet. Ganske tidlig fikk hun høre om den tragiske drukningsulykken i Vikerosen, som tok livet av kvinner og barn mens mennene var på lofotfiske.
– Vi fikk streng beskjed om å holde oss unna Vikerosen.
For Line har det alltid ligget en mystisk sorg over landskapet her, samtidig som det har fascinert henne. De gamle fortellingene klinger fremdeles i hodet hver gang hun besøker Tro og Helgeland.
I nåtidsfortellingen møter vi innsatsleder ved politiet i Kristiansund, Elin Hansen, som på mange vis blir parallellen til den historiske Hanna Larsen, der de begge to får det umenneskelige oppdraget det er å skulle berge sine barn som har gått gjennom isen.
Resonansmarsj i moll. Ingen kjenner dagen før solen går ned er en faktabasert dokumentarroman der fiksjon og virkelighet går hånd i hånd.
Boken er en dedikasjon til de omkomnes minne, samtidig som det er en hyllest til det nasjonale redningsapparat som vi kan nyte godt av ved ulykker i dag.
– Kanskje fordi jeg er så dramatisk anlagt, sier hun og smiler.
Line jobber som lærer, men har både teaterutdannelse og erfaring fra sirkus i bagasjen.
– Jeg ville vite mer om hvem som druknet i Vikerosen, men da sa farmor at jeg ikke skulle spørre så mye. Vi skulle ikke snakke om de døde. De skulle få fred, het det.
Les også: Den varme sommerdagen endte i bunnløs tragedie
I 1991 døde farmoren, men Line fortsatte å reise til Tro på ferie om somrene, også i voksen alder etter at hun ble mamma selv. Hun ville at barna hennes skulle få oppleve den samme nordnorske ferieidyllen.
I løpet av årene har Line hørt ulike historier om ulykken i Vikerosen. Stadig med varierende hendelsesforløp og antall omkomne. Noen sa det var fjorten som druknet, andre mente det var ni eller tolv. Hva var sannheten?
Farmors notater
Line elsket å snoke i farmorens skuffer og skap. En dag fant hun en gammel bibel, og da hun åpnet den, falt det ut et ark. Line kjente igjen farmorens snirklete løkkeskrift.
«Ulykken i Vikerosen, 9. mars 1842», sto det øverst på arket.
Under sto navnene på de omkomne: Tre kvinner og tre barn. Farmoren hadde fått opplysninger om ulykken av venninnen som var barnebarnet til den eneste kvinnen som overlevde Vikerosulykken. Hanna Larsen het hun.
Line bestemte seg for å undersøke omstendighetene rundt ulykken på egen hånd. Hun lette og fant navnene på alle som bodde på de fire gårdene i kirkebøkene og i statsarkivet i Trondheim. Begge steder sto det om ulykken også:
«Disse seks omkom paa usikker vaaris for hindanden at redde», sto det skrevet i gammel skrift.
– Tårene trillet mens jeg leste om de stakkars menneskene. Og det var som om personene ble tydeligere for meg. Tenk på mennene deres som kom hjem fra Lofoten og fant ut at de hadde mistet så mange av sine.
Line oppdaget at den ene kona som druknet under redningsforsøket, var gravid i en alder av 43 år. Line var selv 43 år med sitt fjerde barn i magen mens hun satt og skrev. Det var spesielt.
Hun undret seg over at ikke flere omkomne var nevnt. Kunne årsaken være at det fantes drenger og tauser blant dem, men at de hadde så lav status før i tiden og derfor ikke ble nevnt? Eller var det tiden som fikk ulykkens omfang til å virke større? Line lette overalt, men fant ikke flere navn. Likevel var det en stor tragedie for den lille bygda, enten det var seks eller fjorten som mistet livet.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Line trålet kirkegården på Tjøtta på jakt etter gravene til de seks, men de var borte for lengst. Det var tross alt over 170 år siden ulykken fant sted.
I 2008 bestemte Line seg for at hun ville skrive bok om ulykken, og om dem som var rammet, så hendelsen ikke skulle gå i glemmeboken.
– Jeg ville finne ut mest mulig om hver og en som omkom, om livene deres. Og mens jeg lærte mer, var det som om personene trådte frem og ble levende. På bakgrunn av farmorens notater og opplysningene hun fant i skriftlige kilder, så Line for seg hvordan ulykken kunne skje. Nå har hun skrevet bok.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
Tragedien på isen
9. mars 1842, Røøya, Tro på Helgeland: Årstiden er ekstra hard for folk i den lille bygda. For to måneder siden dro alle mannfolkene til Lofoten på vinterfiske, og det er ennå to måneder til de kommer hjem igjen. Kvinner og barn holder hjulene i gang på de fire gårdene i bygda, mens mennene er på fiske. Denne dagen er fire av bygdas unge nede ved sjøen for å skjære tang til å spe på maten til dyra.
Petronella Dorthea (19), søsteren Johanna Luisa (12) og lillebroren Iver Larsen (6) sammen med Johan Nikolai (13).
Yngstemann i flokken, Iver, er kjent for sin livsfarlige hang til stadig å lure en ung mann som bor ute på holmen. Rett som det var ropte han på hjelp. Andreas, som mannen het, hadde flere ganger rodd over sundet, alt hva kropp og hjerte kunne makte for å redde «de forulykkede». Men da han kom frem, oppdaget han at han var blitt lurt.
Denne dagen har de unge et veddemål om hvem som greier å komme seg tørrskodd over isen på Vikerosen. De leker og ler. Midt ute på isen høres brått en forferdelig lyd. Det er isen som gir etter, og Johan Nikolai går gjennom en råk. En av de andre kryper frem til råken for å redde ham, men isen sprekker bare enda mer opp, og råken blir større.
Iver beinflyr over Vikerholmen og tar til å vifte og hoie til Andreas på holmen. «Hjelp! Folk gjennom isen!», roper han. Andreas hører og ser, men tenker i sitt stille sinn at denne gangen kan Iver rope til han blir blå.
Han tar ikke ut båten for å dumme seg ut nok en gang. Iver løper tilbake og oppdager at en tredje av vennene har gått gjennom isen.
Skrikene og panikken fra de tre ungdommene får ham til å løpe så fort han kan oppover bakkene for å varsle kvinnene som snart kommer løpende. Moren hans, Hanna, griper et tau før de setter av gårde nedover bakkene.
Fremme ved osen er skrikene stilnet. Også kvinnene har gått igjennom isen i forsøk på å redde barna sine. Bare den ene av dem holder seg fremdeles flytende. Alle de andre er druknet.
Hanna kaster ut tauenden til kvinnen, men blir sakte, men sikkert dradd mot råken. Kvinnen i vannet skriker:
«No må du vær god nabo, og ta deg av alle dyran våres».
Tragedien er et faktum.
Les også (+) Dødsveien i Troms: Fangene måtte spise sine døde kamerater
Hannas store sorg
Selv om Line har gått gjennom hendelsen flere ganger, kommer tårene når hun forteller.
Seks personer druknet. To søstre, en mor og hennes eneste sønn og to gardkjerringer til. Hanna måtte ta seg av alle de fire gårdene i bygda, samtidig som hun visste at
hennes kjære lå på bunnen av Vikerosen helt til mannfolkene kom hjem fra fisket.
Av sin venninne Marie, som var barnebarnet til Hanna, fikk Lines farmor vite at Hanna aldri kom over at hun ikke tok med seg hesten ned til ulykkesstedet. Samvittigheten gnog henne resten av livet for det.
I boken har Line dramatisert rundt livene til de som bodde på de fire gårdene både før og etter tragedien. Resonansmarsj i moll. Ingen kjenner dagen før solen går ned, ble utgitt i juli 2021. I samme bok er det en parallellhandling fra nåtid om Elin som er innsatsleder i politiet, og som må redde sønnen sin som holder på å drukne på isen.
– Sterke kvinner må brukes for å løfte frem bragden, sier Line.
I 2018 fikk Line satt opp en minneplate i berget ved Vikerosen der navnet til de omkomne ble gravert inn.
– Jeg mener det er viktig at vi husker slike tragedier og forstår hvor heldige vi er i dag når slike hendelser skjer.
