Et mysterium 90 år etter
Rederiet tjente gode penger. Før alt gikk galt på én natt
Fest og moro en uke til havs med alle rettigheter − midt i forbudstiden? Cruiseeventyret om bord på SS «Morro Castle» endte med en død kaptein, et inferno i flammer, et hav av døde kropper … og en helt. Eller var han en morder?
Fellestrekkene er flere og mysteriet minst like store: Mens norske TV-seere har sett dokumentarserien om «Scandinavian Star»-katastrofen fra 1990 i sommer, har folk grublet over et tilsvarende mysterium i USA siden september 1934.
Da ble den amerikanske cruise-damperen SS «Morro Castle» rammet av en serie dramatiske hendelser så voldsomme at det er vanskelig å ikke se dem i sammenheng. Samtidig mangler fortsatt bevisene for å knytte elementene som inngikk i det dødelige dramaet til hverandre.
Trygg skipper
5. september 1934 la passasjerdamperen SS «Morro Castle» ut på seilasen fra Havana på Cuba til New York i godt vær.
Ettermiddagen dagen etter hadde det 155 meter lange skipet kurs nordover parallelt med den sørøstlige kysten av USA, og møtte mørke skyer. Det blåste opp til storm, uten at det ga noen grunn til bekymring. Den erfarne kapteinen Robert Willmott hadde slåss mot værgudene før.
I avisarkivene fantes bilder av kapteinen i plettfri hvit uniform med et sikkert smil etter han førte «Morro Castle» trygt inn til New York etter en 72 timer lang uavbrutt kamp mot en orkan.
Fuktig suksess
Cruiseskipet ble bygget for Ward Line, tiltenkt ruten mellom Havanna og New York, og lå klart i 1930. Skipet fikk navnet etter festningen på vei inn til Havana, «Morro Castle».
Prislappen var på fire millioner dollar − en betydelig sum den gang, ikke minst med tanke på hva som var skipets formål; å frakte last, post og passasjerer til og fra Cuba. Men rederiet hadde sett en forretningsmulighet som fordret vesentlig høyere luksusfaktor og en større besetning enn tradisjonell rutedrift skulle tilsi.
489 passasjerer ble tilbudt en smak av luksus − men vel så viktig: Om bord var det fullt lovlig å nyte alkohol selv om fastlands-Amerika var omfattet av forbud mot alle drikkevarer med mer enn 0,5 prosent alkohol. Samtidig var billettprisen relativ lav, noe som tiltrakk både cubanske og amerikanske forretningsmenn, eldre par med grei økonomi og alle som kunne slippe unna depresjonen og forbudstid for en stakket stund.
I fire år seilte skipet frem og tilbake mellom Cuba og New York. Selve overfarten tok to og et halvt døgn til Havana der de reisende fikk to dager i land, og deretter to og en halv dag tilbake til New York.
Ward Line lovet en trygg og sikker reise og betegnet cruise skipet som det sikreste på de syv hav. Ruten ble en svært populær sjøreise, som beholdt sin attraktivitet også etter at alkoholforbudet ble opphevet i 1933. Rederiet tjente gode penger.
Før alt gikk galt på én natt.
Siste middag før døden
Mens skipet pløyde seg gjennom stormen fikk kaptein Willmott middagen servert i sin private lugar kvelden den 7. september. Kort tid etter ble skipslegen tilkalt. Kapteinen klaget på magesmerter. Bare timer etter ble han erklært død. Angivelig av hjerteinfarkt.
Hans nestkommanderende, William Warms, ble purret. Han skulle få en natt ikke hans verste fiende ville unne ham.
Ikke nok med Warms måtte riste av seg sjokket over kaptein Willmotts brå og uventede død. Og ikke nok med at han måtte kjempe for å manøvrere et skip i full storm: Rundt klokken 03.00 mottok han også melding om brann om bord.
Klart for kaos
I skipets førsteklasseavdeling hadde det begynt å brenne i et lagringsskap for tepper. På det tidspunktet befant skipet seg 1.5 nautisk mil utenfor Long Beach, New Jersey.
Brannen spredte seg raskt på lakkerte overflater. Åpne dører og knuste vinduer slapp stormen til og ga brannen ytterligere kraft. I løpet av 30 minutter var skipet overtent og et brennende inferno i grov sjø.
Forvirring og panikk grep om seg, både blant passasjerer og besetning da de forsto at skipet sto i full fyr.
Store deler av mannskapet på 240 glemte det de hadde trent på i brannøvelser om bord. Passasjerene hadde ikke fått opplæring i hva de skulle gjøre i nødssituasjoner. I kaoset av røyk og redsel så mange for seg at de hadde valget mellom å brenne inne eller hoppe i brenningene.
Utstyret sviktet
Mannskapet forsøkte å slukke brannen, men ingenting nyttet. Brannslangene på promenadedekket var frakoblet noen dager tidligere fordi lekkasje hadde skapt en vanndam som en passasjer hadde sklidd i.
Av skipets 42 brannhydranter kunne bare seks brukes om gangen. I tillegg falt vanntrykket til et ubrukelig nivå fordi det elektriske utstyret ble skadet av brannen. Da hydraulikksystemet for roret ble angrepet av flammene, kunne ikke skipet styres heller.
Til slutt sviktet det elektrisk anlegget og etterlot skipet i stummende mørke. Både besetningen og passasjerene innså at livbåtene var deres eneste redning.
Den avdøde kaptein Wilmott hadde satt sin ære i vedlikeholdet på skipet. Med utallige lag oljemaling var mange av livbåtene umulig å få låret − de satt rett og slett fast i malingen.
Bare seks av 12 livbåter ble satt på sjøen, og ble i hovedsak fylt av skipets besetningsmedlemmer.
Døde fløt i land
«Morro Castle» hadde ingen oppslag med veiledning for hvordan redningsvestene skulle brukes. Flere av dem som hoppet ut i kjempebølgene druknet fordi redningsvestene ikke satt riktig på.
Nødsignal fra «Morro Castle» ble mottatt av flere skip i nærheten, men de var sene med å reagere. Av ukjent grunn klarte ikke flystasjonen i Cape May, New Jersey, så sende ut flybåter til havaristen. Også kystvaktskipene «Tampa» og «Cahoone» sviktet «Morro Castle». De plasserte seg for langt unna det brennende skipet til å se ofrene i vannet, og var derfor til liten nytte.
Radiostasjonene i New Jersey rapporterte morgenen 8. september om døde kropper som ble skylt i land langs kysten fra Point Pleasant Beach til Spring Lake. Lokalbefolkningen trådte til for å hjelpe de havarerte passasjerene og bringe de døde i land fra dønningene etter stormen.
Utpå dagen drev det rykende skipsvraket i land utenfor Asbury Park, der det ble liggende og brenne i to dager.
Helten
Men katastrofer skaper ofte helter, så også denne: George White Rogers var radiooperatør om bord på «Morro Castle». Han skal angivelig ha blitt på sin post, reparert en elektrisk generator som gjorde ham i stand til å sende ut SOS-signal, mens mannskapskollegene rømte i panikk. Han hevdet også å ha reddet en rik frue og hennes kanarifugl i bur. Slike beretninger ble raskt godt stoff i pressen som betalte godt for historien.
Men noen begynte å stille spørsmål ved George W. Rogers heltedåder. Det passet liksom ikke for en helt å skryte av sine bragder, og i hvert fall ikke ta betalt for det. Og var det ikke slik at telegrafist Rogers faktisk var én av de siste som så kaptein Willmott i live før brannen? Rett nok forelå ingen opplysninger som knyttet ham til det som fremsto som ildspåsettelse i teppelageret på 1. klasse, men likevel.
Om rederiet eller andre hadde gransket Rogers bakgrunn, ville de oppdaget en tungt kriminell med rulleblad som brannstifter, voldsmann og tyv.
Én av dem som spekulerte, var politisjef Vincent Doyle. Etter at helten fra «Morro Castle» ble ansatt som politisambandsmann i byen Bayonne, ga Doyle uttrykk for sine mistanker. Kort tid etter mottok Doyle en hjemmelaget bombe som eksploderte og lemlestet politisjefen.
Dømt, benådet og dømt
George W. Rogers ble dømt til inntil 20 års fengsel for drapsforsøk på Doyle, men ble benådet for å kunne kjempe for USA i 2. verdenskrig. Så var det stille rundt helten fra «Morro Castle» frem til sommeren 1953. Da ble en 83 år gammel mann og hans 58 år gamle ugifte datter funnet drept, slått i hjel med en hammer i deres hjem i byen Bayonne.
Sistemann som så paret i live, var George W. Rogers, drapsofrenes nabo. Etterforskningen viste at Rogers hadde tappet nabofamilien for penger i årevis.
I retten ble han funnet skyldig i drap og dømt til livsvarig fengsel. I 1958 døde Rogers i fengselet av hjerteinfarkt − uten å bli stilt til ansvar for katastrofen som tok livet av 135 av de 549 om bord på «Morro Castle».
Det ble derimot William Warms, som overtok kommandoen etter den døde kaptein Willmott, maskinsjefen og Ward Lines toppsjef. De ble dømt til fengsel, men de to sistnevnte ble senere frikjent og ansvaret i stedet lagt over på den døde kaptein Willmott.
Katastrofen er fortsatt et mysterium, og derfor utgangspunkt for flere TV-dokumentarer på jakt etter sannheten.
Morbid reisemål
De utbrente restene av Morro Castle ble liggende som en attraksjon utenfor Asbury Park, New Jersey.
Vraket ble liggende nær stranden i flere måneder. Utbrent, rykende og forlatt.
Ryktet om havaristen i fjæresteinene tiltrakk seg nysgjerrige tilreisende. De kom langveisfra for å gispe over synet og kjøpe suvenirer tilknyttet hendelsen. Vraket lå så nært stranden at de besøkende kunne komme ut i små båter og berøre skipet. I et halvt år ble Morro Castle liggende til beskuelse og fungere som et morbid trekkplaster.
Først 14. mars 1935 ble skipet tauet bort for opphugging.
