Alma, Lilly (8) og Leif (4) smilte på bildet. Uvitende om den ufattelige tragedien som ventet neste dag

Tykk, rå skodde la seg over Vestfjorden og omsluttet de to hurtigruteskipene som fulgte leia i hver sin retning gjennom sommernatten. Gamle, gode «Haakon Jarl» hadde forlatt Bodø halvannen time tidligere.

Staselige «Kong Harald» kom sydover fra Svolvær. Kapteinene visste at dampskipene snart ville passere hverandre som vanlig noen kvartmil nord for øya Landegode.

Tåke var selvsagt ikke noe nytt langs kysten, og begge skipene ville gå for fullt til møtet nærmet seg. Det fantes jo rutetabeller å forholde seg til. Skipsfløytene hvinte en gang i minuttet for å varsle omgivelsene.

I lugarene på «Haakon Jarl» skvatt noen av passasjerene til av lyden. Søvnige ansikter kikket ut i korridoren før de, beroliget av mannskapet eller stillheten, forsvant inn i lugarene igjen.

− Sov videre, sa mødre til barna sine.

Alle de rundt 60 køyeplassene i dampskipet var okkupert. En håndfull passasjerer hadde kommet om bord i Bodø samme kveld, men de fleste hadde allerede vært på tur nordover i flere døgn. Ekteparet Baltzersen som kom hele veien fra Kristiania, gledet seg til barnedåp hos slekten på Måsøy.

Tidligere ordfører i Sørøysund, Johan Normann Pedersen, hadde fullført sitt seneste oppdrag som varamann på Stortinget, og var på vei hjem i lag med sin kone.

Alma Fladaas så frem til sommerbesøk hos foreldrene i Vadsø. Hun visste de så frem til å se barnebarna sine, åtteåringen Lilly og Leif på fire, igjen. De små hadde laget en liten scene på kaia i Trondheim ved avreisen. Gråt og ropte, ville ikke dra fra faren som måtte bli igjen og ta seg av jobben på Bennetts reisebyrå. Men så fort skipet hadde kommet seg ut på fjorden, hadde avskjeden vært glemt, og det eneste som betydde noe, var at hele sommeren lå foran dem.

Ut av skodden

Men akkurat denne natten, en ukes tid før St. Hans i 1924, var det lite som minnet om de lange dagene og lyse nettene som lå forut. Utkikkene så nesten ingenting i suppen av tåke.

Førstereisgutt Arne Solem, som hadde sin andre natt som sjømann, skjerpet seg og sansene. Karene på broen måtte jo ha gjort dette drøssevis av ganger før. Klart de visste hva de gjorde. Dampfløyten ulte. Et sted langt der fremme svarte «Kong Harald».

På «Kong Harald» ga kaptein Johannes Berg-Hansen etter noen minutter ordre om sakte fart, og deretter full stopp på maskinene. Tåkesignalene fortsatte fra begge hold. Kapteinene manøvrerte, stødige i troen på at de ville gå godt klar av motgående skip.

I røkesalongen på «Haakon Jarl» slo handelsreisende Juhl asken ut av pipen og sjekket uret. Litt over halv ett. På tide å finne køyen, slik alle de andre passasjerene allerede hadde gjort. Men så kom det enda en runde med tåkesignaler. Han ble nysgjerrig. Juhl tuslet ut på stormdekk og så at tåken hadde blitt enda tettere.

– Jeg så et skip som kom styrtende ned mot oss, der jeg sto på styrbord side. Skipet forandret ikke kurs, det skar inn i siden på «Haakon Jarl», fortalte øyenvitnet senere i avisene. De siste signalene han hadde hørt, var den desperate kommunikasjonen da skipene dukket ut av skodden, knapt hundre meter fra hverandre, og det plutselig ble klart at de var på kollisjonskurs. Kaptein Berg-Hansen ga ordre om tre støt i fløyten og revers, signalene fra kaptein Idar Petersen på «Haakon Jarl» røpet at han prøvde å svinge unna.

Det manglet én meter. «Kong Harald» seg sakte, men brutalt inn i akterenden på den andre hurtigruteskuta.

– Ikke med et brak. Det var mer som knasing, forklarte folk etterpå.

«Titanic» i Vestfjorden

Fordi «Kong Harald» bakket, gled skipene fra hverandre etter sammenstøtet. Vestfjorden veltet inn i hullet som den skarpe baugen hadde etterlatt seg. På «Haakon Jarl» tok det bare sekunder for kaptein Petersen å innse at skipet var ferdig. Han sendte mannskap ned i lugarene for å få fart på passasjerene, mens livbåtene ble klargjort.

– Det ble et fryktelig virvar. Passasjerene myldret opp på dekk, de aller fleste barbente og i nattdrakt. Livbeltene ble spredt utover, men det var mange som ikke visste hvordan de skulle settes på. Lugarpikene hjalp til, fortalte andrestyrmann Øyan til Aftenposten i én av mange avisberetninger i dagene som fulgte.

Mannskapet skjøv passasjerene opp i livbåtene etter hvert som de kom opp på dekk, men mange nølte. En kjempe av en passasjer tok affære og regelrett kastet folk over i livbåtene. Handelsreisende Juhl tenkte på «Titanic». Der hadde det visst også tatt litt tid før folk innså alvoret.

– Jeg skjønte at skipet ville synke, men trodde det ville ta en stund, forklarte han.

Besetningen fortsatte å søke gjennom gangene nedenunder og få fart på etternølerne. Andrestyrmann Øyan løp i pyjamasen sammen med dekksgutten Arne Solem. Ved lugarene i akterenden ble unggutten tatt av vannmassene og forsvant. Hans andre natt om bord ble den siste.

Skrik i natten

Handelsreisende Juhl fikk nye, ubehagelige assosiasjoner til «Titanic». Akterenden sank stadig dypere. Baugen steg til værs. Forvirring hadde raskt blitt til panikk. Rormann Olaf Dragsnes slet med å få en av livbåtene løs fra taljen.

En overivrig mannlig passasjer kom bort med en lommekniv. Før noen fikk stoppet ham, skar han over tauet og både båt og folk gikk på hodet i sjøen. Dragsnes var blant dem som druknet i kaoset.

På det stadig mer skrånende dekket begynte mange å innse at deres beste sjanse var å hoppe i sjøen og bli plukket opp. «Kong Harald» hadde også fått båtene sine på vannet. Besetningen kastet ut livbøyer og livbelter. Fra dekket på det nærmest uskadede skipet var passasjerene hjelpeløse vitner til dødskampen like ved.

– Så forferdelige øyeblikk har jeg aldri opplevd. Der nede kjempet kvinner og barn for livet, og vi kunne ingenting gjøre for å hjelpe dem. Skrikene vil jeg aldri glemme, sa en av dem til Nordlandsposten.

Langt fra alle hoppet. Kanskje kunne de ikke svømme. Kanskje ville de ikke slippe den tryggeste hånden de visste om. Flere vitner skulle etterpå fortelle om synet av en kvinne i hvit nattdrakt som klamret seg fast til forskipet. Hun hadde et barn under hver arm. Til sist gled alle tre ut og forsvant i bølgene.

Leif Fladaas fikk beskjeden om forliset da han kom på jobben ved Bennetts reisebyrå i Trondheim noen timer senere.

Grav på havet

Heller ikke kaptein Petersen hoppet.

– Sørg for dere selv, jeg blir her, sa han til de siste på broen, styrmannen, losen og post­ekspeditøren.

Bare åtte minutter hadde gått siden kollisjonen. «Haakon Jarl» reiste seg helt på ende og gikk loddrett i dypet. Skipet tok med seg tre av lugarpikene. De bodde om bord, og hadde etter å ha fått opp passasjerene, forsøkt å få med eiendelene sine fra lugarene.

Kaptein Petersen var heldigere. Dragsuget ble mindre enn forventet. Han kom til overflaten og la seg på en kahyttsdør som kom seilende beleilig forbi. Han fikk snart selskap av to andre menn. Døren tålte bare vekten av to, men de avløste hverandre til redningen kom.

Båtene samlet opp stadig flere av menneskene som kavet for livet. Noen fremviste en forbløffende ro. Én av båtene rodde inntil en skikkelse i vannet. Han hadde fortsatt hatten og lorgnetten på.

− Ursäkta, kan jag få bliva räddat? spurte han høflig. Det var en av skipets tre utenlandske passasjerer, svensken William Riis. En russer klarte seg også, men den danske direktøren Hansen var død da han ble brakt om bord på «Kong Harald». Ved siden av ham på dekket lå konen til varamann Pedersen, også hun omkommet.

I alt mistet 17 personer livet i tragedien på Vestfjorden for 100 år siden. De 15 andre, deriblant tre små barn, en førstereisgutt og et ektepar som aldri kom til barne­­dåp på Måsøy, fikk sin grav i havet.

«Kong Harald» ble værende ved ulykkesstedet og søkte etter flere overlevende. Men etter to timer var alt for lengst blitt stille. Ingen ropte. Vrakrester fløt rundt en stund. Så forsvant også de i skodden.

Etterspill

Sjøforklaringen ble holdt allerede påfølgende helg. Den endte med at begge kapteinene ble tiltalt for «uaktsom forvoldelse av sjøskade, ved ikke å legge skipene bi etter at tåkesignalene var hørt». Saken gikk for lagmannsretten i Bodø våren 1925, og tiltalen vakte en viss oppsikt. Mange gikk ut i avisene med støtte til de to kapteinene, som selv hevdet at de hadde fulgt styringsreglene og manøvrert så forsiktig som omstendighetene tilsa.

– Ikke bare hurtigruteskip, men alle ruteskip i kystfart holder det gående lengst mulig i tåke. Det er sikrest å manøvrere med full fart, da kan man sikrest regne med tid og distanse, uttalte Johannes Berg-Hansen, kapteinen på «Kong Harald», under sjøforklaringene.

Under rettssaken var meteorolog-pioneren Ole A. Krogness ett av vitnene som uttalte seg i de tiltaltes favør.

– I så tett tåke spiller lydforholdene alle et puss når lyttepostene er så lavt plassert. De to kapteiners oppgave var etter min mening uløselig, sa Krogness.

Begge kapteinene ble frikjent, og alle slo seg til ro med at ingen kunne lastes for ulykken.

Nesten alle.

I Trondheim satte enkemann Leif Fladaas seg ned og skrev et leserinnlegg som sto på trykk i «Nidaros». Han la skylden på «Kong Harald».

– Jeg er selv erfaren sjømann og tidligere styrmann på hurtigrutene. Ved å overholde styrings- og sjøveisreglene har det aldri hendt meg noe. Hvis kapteinen hadde overholdt det samme og stoppet sitt skip, hadde aldri dette hendt, men han fortsatte farten ned imot «Haakon Jarl» til tross for at han var oppmerksom på signalet fra dette. Han forandret sågar kursen to streker, hvilket i tåke er aldeles forkastelig. Sjømannens lov er å følge styringsplakatens ordlyd, ikke handle etter eget forgodtbefinnende når man står på broen. Jeg mistet hustru og to barn i denne sørgelige tragedie, skrev Fladaas.

Vi vet det ikke, men det er lett å se for seg at han deretter la fra seg pennen. Og klemte hardt rundt bildet han alltid bar på.

Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet

– Glem meg. Finn deg en annen jente! sa Solveig etter ulykken. Men Halvard nektet å svikte henne