Planen var elendig, utstyret likeså − slik endte kidnappingen av Rinnan i fiasko

Selv om erfarne agenter bare ristet på hodet over planen for kidnapping av angiveren og torturisten Henry Oliver Rinnan på hans egen dørterskel i Trondheim, skulle aksjonen gjennomføres. For opplegget var klekket ut av motstandstoppen John Lyng på rettskontoret ved den norske legasjonen i Stockholm − og skulle gå så galt at Lyng senere helst tiet om affæren.

Agent-mangel

Henry Rinnans bande var et økende problem for motstandsbevegelsen i Trøndelag. Rinnan måtte ryddes av veien før han fikk gjort mer skade. Spørsmålet var hvordan. Å likvidere Rinnan fremsto svært vanskelig. Rinnan omga seg med livvakter og Gestapo var aldri langt unna.

Agenter med erfaring og kunnskap til å gjøre jobben var det ikke akkurat flust av i Trondheim. Der var det ingen av Gunnars Sønstebys eller Max Manus' kaliber. Og agenter med base på Østlandet var risikable å bruke, ikke minst fordi de ikke snakket dialekten og derfor ville ha problemer med å stikke seg bort før og etter en aksjon. Trolig kviet motstandsledelsen seg for å sette inn sine mest verdifulle og dyktige agenter i en løst fundert aksjon med høyst uvisst utfall.

Én av dem som betakket seg, var den kommunistiske motstandslederen Asbjørn «Osvald» Sunde som selv hadde erfaringer med likvidasjoner av nazister. Men Sunde hadde én som kunne ta oppdraget: sjømannen, Milorg-soldaten, sabotøren, hardhausen og den nybakte familiefaren Ole Halvorsen fra Oslo.

Amatørmessig

– Bestefar fortalte aldri ett ord til noen om sin krigsinnsats, sier Espen Halvorsen (60), barnebarnet til Ole Halvorsen. Han har lett etter detaljer fra oktoberdagene i Trondheim i 1943. Sammen med historikeren og forfatteren Aage G. Sivertsen har han i årevis lett i både norske og britiske militærarkiver.

− Jeg ble først klar over denne spennende historien da jeg fant en eske med noen dokumenter på loftet hos bestemor i 2003. Da skjønte jeg at jeg måtte grave videre i dette stoffet for å få mer greie på hva bestefar hadde utrettet under krigen, forteller Espen Halvorsen til Vi Menn.

– Jeg ble overrasket over hvor amatørmessig opplegget var, sier historiker og forfatter Sivertsen til Vi Menn. Han tar for seg hva som skjedde i sin siste bok, «Rinnanbanden – infiltrasjonen, torturen, oppgjøret».

John Lyng, sentral i etterretningsarbeidet ved den norske legasjonen i Stockholm hadde tenkt ut at Rinnan skulle dras ut av bilen og slås i hodet med en kølle, slik at han ble bevisstløs. Deretter skulle Rinnan fraktes til en hytte inn mot svenskegrensen i Sylene i Tydal. Der skulle Lyng forhøre Rinnan. Deretter skulle bandelederen tas av dage.

– Lyng ville tydeligvis ta æren av at Rinnan var fanget etter å ha fått ham «servert» på et sølvfat, sier Espen Halvorsen.

Men slik gikk det ikke.

Dårlig utstyrt

Ordren fra Stockholm skulle vise seg som en fullstendig ugjennomførbar plan, dømt til å mislykkes. Men Ole Halvorsen forlot sin seks måneder gamle sønn for å gjøre et forsøk.

Aksjonsgruppen på fire ble satt sammen i Stockholm. Derfra ankom gruppen Trondheim høsten 1943 etter en strabasiøs ferd på flere døgn gjennom storm i fjellet.

Lyngs opplegg hadde allerede skåret seg: Lyng og hans folk kom ikke engang frem til den avtalte møteplassen ved grensen, men måtte gjøre vendereis i den samme snøstormen.

Aksjonsmennene i Trondheim var dårlig bevæpnet. De hadde kun kortholdsvåpen, og hverken maskinpistoler eller håndgranater, noe de måtte forvente at Rinnan-banden var utstyrt med. Ole Halvorsen var ikke engang sikker på hvordan Henry Rinnan så ut.

Like fullt gikk kvartetten til aksjon 7. oktober 1943.

Vått bakhold

I kaldt oktoberregn la aksjonsgruppen seg til å vente i mørket ved 19.30-tiden og ventet på at angiveren og torturisten Henry Oliver Rinnan skulle ankomme sitt hjem i Landstads vei 1 med bil. Aksjonistene lå kloss opptil huset, med skuddklare pistoler.

Mens de lå og ventet i buskene, kom Rinnans femseters Studebaker Standard kjørende. Henry Rinnan må ha ant at noe var i gjerde den kvelden. Vanligvis pleide Rinnan å kjøre bilen inn på gårdsplassen. Men det gjorde han ikke denne gangen. Bilen stoppet kloss opptil porten. Rinnan hadde dessuten byttet plass med sin betrodde medarbeider Karl Dolmen. Rinnan satt derfor nærmest til å løpe inn mot huset da han så skyggene i hagen. Rinnan og Dolmen hoppet lynraskt ut før aksjonsfolkene fikk sukk for seg. De så Rinnan løpe inn gjennom porten, inn dit hvor hans to schæfere befant seg.

Utenfor gikk bilen på tomgang, lysene sto på.

Rinnan og sjåføren stilte seg opp fire-fem meter innenfor porten, førstnevnte med hendene i lommen. Han så seg rundt i alle retninger. Halvorsen og to av hans menn krøp nærmere. Da de nesten var kommet frem, løp Rinnan og Dolmen tilbake til bilen. De kjørte med fjernlysene på for å se om noen gjemte seg i buskene. Etter noen minutter parkerte de bilen på nytt foran porten.

Løsnet skudd

Rinnan og Dolmen gikk rundt bilen, og begynte å gå opp og ned veien foran huset. Halvorsen hvisket til to av sine menn at de skulle komme seg bak bolighuset, i tilfelle Rinnan og sjåføren skulle gå dit. Han selv og én til gikk rolig ned til en tyskerbrakke for å se om Rinnan kunne gå den veien.

Plutselig dukket det opp to menn i mørket. De to var Henry Rinnan og sjåføren hans, Karl Dolmen, ble stående bak dem. Halvorsen som jo ikke visste hvordan Rinnan så ut, ante uråd og sa til makkeren; «Nei, vi går, for det kommer ingen jenter i slikt vær».

I det samme trakk Dolmen opp sin maskinpistol og ropte: «Du blir stående!»

Halvorsen gikk rolig videre.

Han smøg frem pistolen fra innsiden av jakken. Dolmen gjentok: «Du blir stående, har jeg sagt!

Sekundet etterpå ble første skudd løsnet. Halvorsen ble truffet, men fikk skutt tilbake. Halvorsen traff, og så at Dolmen begynte å svaie.

Tyskere som var i brakkene like ved, hørte skuddene, og kom løpende. Nå var det bare én ting å gjøre: Å ta beina på nakken.

Blodbad

Halvorsen, såret som han var, la på sprang oppover gaten, kastet seg over et gjerde og kom seg rundt et hushjørne. I det han snudde seg for å se om noen kom etter ham, så han at Rinnans sjåfør lå på bakken mens han skrek: «Han har skutt meg. Han har skutt meg.» Hvem den skrikende mannen var, visste Ole Halvorsen ikke.

Halvorsen greide å løpe videre gjennom noen hager og traff etter hvert to fra aksjonsgruppen. Halvorsen blødde fra skuddsårene, ett i høyre lår og ett i magen. Han hadde hatt griseflaks. Ingen av skuddene hadde skadet vitale organer. Men Halvorsen var svimmel av blodtapet. En av aksjonsmennene kjente noen i nabolaget, og der ble Halvorsen tatt hånd om. Dagen etter ble han holdt i skjul hos en student. Han ble værende der frem til han reiste, først til Oslo 10. oktober, og litt senere til Sverige.

Karl Dolmen var ikke like heldig. Dolmen ble alvorlig såret i magen og hasteoperert på et tysk feltlasarett. Det var så vidt han berget livet. Det skulle andre få lide for.

En hylende ulv

Karl Dolmen var en av de aller farligste i Rinnanbanden. Karl Dolmen ble ikke mer enn 22 år og var verkstedmekaniker før han kom med i Rinnanbanden i mai 1942. Da Ivar Grande ble likvidert i Ålesund 11. desember, rykket Dolmen opp som nestkommanderende i banden. Han var en rå torturist, og ble enda mer brutal etter denne episoden. Dolmen ble beskrevet som en hylende ulv i torturkammeret de to siste krigsårene.

Det tyske sikkerhetspolitiet trodde feilaktig at det var kommunistene som sto bak attentatet. Det samme trodde Henry Rinnan. Han sverget hevn. 15. oktober arresterte han kommunisten Carsten Wærdahl.

Etter langvarig tortur oppga han navnene på mange personer i sin gruppe. Åtte mann ble henrettet.

Drept av håndgranat

Karl Dolmen overlevde akkurat krigen, men døde bare fire dager inn i freden. Han var kvalifisert for dødsdom, men angiveren og torturisten døde 12. mai på Inderøy, lenge før rettssaken kom opp.

Dolmen ble drept da han forsøkte å kaste en håndgranat mot en politimann i forbindelse med arrestasjon. Håndgranaten traff en loftsbjelke på loftet han hadde gjemt seg sammen med sin forlovede. Begge ble drept av eksplosjonen.

Av 30 tiltalte i den største rettssaken mot Rinnanbanden, fikk 11 dødsstraff i lagmannsretten i 1946 – mens syv fikk livsvarig tvangsarbeid. For to omgjorde Høyesterett dommene til livsvarig. Året før var Hans Egeberg dømt til døden og henrettet. Dermed måtte ti medlemmer av Rinnanbanden bøte med livet.

Aktor i rettssaken var John Lyng.

Dysset ned

Etter krigen gikk Ole Halvorsen tilbake til sjømannslivet en periode, før han gikk tilbake til Forsvaret. I 1951 ble han tildelt løytnants grad.

Halvorsen kjempet lenge for å få en attest for sin innsats av John Lyng som senere.

– Så sent som i 1958 fikk bestefar noen snaue linjer, men Lyng skrev at attesten ikke skulle offentliggjøres. Lyng ville dysse ned den mislykkede kidnappingen. Så noen heder for sin krigsinnsats fikk aldri bestefar, sier Espen Halvorsen.

John Lyng ble en av de sentrale politikerne i Norge etter krigen. Som Høyre-topp var han en sentral Stortingsmann og ble til og med statsminister en måned i 1963.